Oppkommet

Oppkommet

Spørsmålet er: Er det tiden som går eller er det tiden som kommer eller er det tiden som er her. I kveld har vi hatt skrivegruppe, vi var bare 4, egentlig er vi 6. Oppkommet kaller vi oss. Det var lenge siden jeg har sett de og det var fint å møtes igjen. I dag skrev vi på ordet: vind. Da skriver alle i noen minutter, så leser vi opp for hverandre. Jeg skrev:

Veien ble plutselig
Lettere å gå
Vinden gav støtte i rygg.
Det blåser tilfeldigvis
I retningen min
Det gjør meg sterkar og trygg.

Det spirer og gror
Der som øyet mitt ser
Undres om det
Var slik i fjor.
Vakkert og verdig
Og dundrende stort
Og alt er her hvor jeg bor.

Jeg hadde ikke tid
Til å se meg omkring
Og nyte det lune og pene
Nå er det vår
Og jeg starter på nytt
Arkene er blanke og rene.

Vi drakk egglikør jeg laget med Heidi i går og pikekyssene har smeltet på våre tunger. En fin kveld med sjeldne mennesker.

I dag ble det offentliggjort at jeg søkte på Råkkesjef jobben og da kan jeg vel skrive det i bloggen og. Jeg fikk presseomtale i KulturAdressa, med bilde og svarte på hvorfor jeg søkte jobben. Jeg skrev en søknad på 3 linjer. Jeg mener at jeg er en rett prosjektleder for dette. Nå er det bare å håpe at kreftene mine når nye høyder. Jeg vet i hvert fall at verden går ikke under om jeg ikke får den. Det er en profilert stilling og det blåser nok hard vind på prosjektleder om det går gale. En ting er sikkert at lønna skal stå i samsvar med ansvar og oppgaver, og for 300 000 kroner står jeg ikke opp av sengen en gang.

Jeg har handlingskraft, er god på å bygge nettverk og får realisert oppgaver. Jeg ser og setter pris på andres kunnskap og kompetanse. Det er kvaliteter som trengs i en slik jobb. Jeg har skrevet mange prosjektplaner og fått gjennomført mange. De beste: STOLT og MTG. Det hadde vært moro å ha en jobb hvor jeg fikk brukt all kompetanse, helt tilbake til platebutikken i Marken som jeg startet i da jeg var 14 år.

Av andre aktuelle kandidater, så har saxofonisten i BBBB søkt. Han er en potensiell konkurrent her. Han har vært enhetsleder i mange år, er drivende dyktig med folk. Han er musiker og en typisk rockebyråkrat. Så det kommer an på hvilke ferdigheter og kvaliteter de ønsker seg og hvilken profil de ønsker. Jeg har nok mer erfaring med media, men det er jo ikke der jobben foregår. Iallefall har jeg sagt noe om hvor jeg anser meg selv å høre hjemme.

Hvis de 4 hemmelige søkerne ikke er Elvis eller en kanonprosjektleder fra det private næringsliv, så er det ikke så mange å velge i mellom. I hvert prosjekt jeg har jobbet, har det hengt et ark på tavlen min:

Prosjektarbeid:
1) Entusiasme
2) Frustrasjon
3) Panikk
4) Jakten på skyldige
5) Straffen av uskyldige
6) Ære og berømmelse til de som ikke var involvert en gang.

En må i hvert fall tenke at om 100 år er alle diskusjonene glemt. Det skal stå et opplevelsessenter tilbake, som folket vil bruke.

Jeg tok meg en skitur i dag. Beina var som bly. Jeg hadde glemt hvordan det var å være tung og jeg ble litt skuffet. Jeg prøvde å åpne bakdøren på bilen og den gikk ikke opp. Da kom jeg på at vi skulle ha ordnet noe på eksosrøret, så tenkte jeg at denne bilen holder ikke lenge. Så bekymret jeg meg over at vi har over 2,3 mill. i gjeld. (Skal holde fest for venner når vi er under 2 mill.) Vi skulle hatt nytt stereoanlegg, trekt om sofa etc.etc.etc. Det var greit å komme seg ut. Jeg gikk på posten og sendte av gårde BBBB dvd`er og en pakke. Da hadde jeg 20 kroner igjen. De skal vare til onsdag (lønn). Da ble jeg tyngre av det. Skituren gikk opp og opp og opp, til jeg fant meg en benk og satt meg ned. Skrelte en appelsin og kjente at det var dette som var rikdommen.

Jeg sendte leserinnlegget i dag til Adresseavisen sin debatt side. Jeg ordnet litt på det, så jeg tar det hele med som en avslutning her i kveld. Til alle som følger meg, lev vel.

Blåkort

På Eberg barneskole er det innført ”blåkort”. Det vil si at alle som greier å innordne seg noen helt vanlige regler for god oppførsel på en skole, får blåkort. Blåkortet gir rettigheter, som for eksempel adgang til å bevege seg aleine i fellesarealet, til biblioteket, en del av datamaskinene, til gymsal etc. De som ikke har blåkort, må ha følge av en voksen til disse områdene. I en travel skole inndelt i trinn, med få lærerressurser, sier det seg selv at det kan bli en del venting for dem uten blåkort. En elev som var uten blåkort, skulle skrive særoppgave på data. Han hadde ikke data hjemme og var avhengig av skolens maskiner. Det gikk trått med skrivingen for ham.

Blåkortet er i en plastlomme med en ordentlig hempe på, som festes i genserkanten. Det inneholder navnet på barnet, dato og skolens stempel. Det er ikke lov å ta med hjem. På baksiden står reglene:
1. Gå rolig
2. Være høflig mot dem jeg møter
3. Jobbe uten å forstyrre andre
4. Sørge for at det er ryddig og i orden etter meg

Er det nødvendig med et slikt sorteringssystem for å skape ro og orden på de ulike trinn? Er dette med på å endre en kultur?

Hvis en elev bryter reglene, fratas blåkortet og eleven må søke om å få et nytt. Alle blåkort dras inn til sommeren, så starter det hele på nytt.

Mandag kom min sønn på 3.trinn hjem fra skolen og sa til meg: ”Mamma, nå er jeg den eneste på hele trinnet som ikke har blåkort, jeg tror jeg gir opp”. Jeg har fulgt min sønn mens han gradvis mistet tiltro til egen evne til å få blåkort. Jeg holdt fast i at hans innsats måtte være utholdende, slik at hans mestringsforventning fikk leve. Dagen etter hadde vi tilfeldigvis foreldresamtale og da hadde han fått blåkort i løpet av dagen. Jeg ble jo glad på hans vegne, men det er noe som er galt her. For et barn som føler seg ekskludert, begynner å oppføre seg sådan. Det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at han følte seg som gutten som aldri fikk. I tiden fra han så at flertallet hadde fått blåkort til han fikk, ble det mange knekk i selvfølelsen. Nå er han blåkorteier og fornøyd, selvsagt.

Jeg har en sønn på 5.trinnet også, han kom hjem og lurte på om det bare var englebarn som hadde blåkort. Noen liker ikke å gå med de, fordi de ikke vil bli kalt englebarn. Barna diskuterer blåkort ordningen seg imellom og heldigvis for det.

Flertallet av elevene har blåkort, derfor vil flertallet selvfølgelig være fornøyd med systemet, noe som brukerundersøkelsen på Eberg også viser. Flertallets fornøydhet sier lite om mindretallets problemer med systemet. Det er nedfelt i lov at skolen skal være inkluderende for alle.
I og med at det er elever på hvert trinn, som har gått i måneder uten blåkort, så undres jeg over hvordan skolen kan med æren i behold forsvare det markante ekskluderingsprosjektet som dette blåkort systemet er.

I går ble han på 3.trinnet gradert i TaeKwon-Do, der avlegger de en ed:
1. Jeg skal respektere gradssystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte Tae Kwon-Do ånd.

Dette sier de høyt i kor og jeg regner med at hvis de gjør det hver gang det er trening, så vil det bli internalisert. I allefall er respekten, spenningen og en god tone gjennomgående i TaeKwon-Do-lokalene.

Jeg skjønner at lærerne gjerne skulle hatt mer tid til å utføre oppgavene sine, nemlig fag. Jeg skjønner at oppførsel og respekt er et generelt problem blant den oppvoksende generasjonen. Dette er også foreldres jobb. Men i skolesammenheng bør det kanskje ansettes kvalifiserte personer til å arbeide med den sosiale settingen, slik at forholdene blir lagt bedre til rette for læring. Instruktører fra TaeKwon-Do eller barnevernspedagoger, har typisk kompetanse på dette.
De som har funnet opp blåkortsystemet og som har to måneder ferie/avspasering kan jo gå med grønnkort i sommer, så de blir synlige for oss andre som bare kan drømme om å få oppnå grønnkortet. God ide?

Betty Johnsen (mor til 3 på barneskolen).