Stengte stasjoner

Jeg har løftet meg sjøl litt opp med å forstå ka som skjer. Det hjelper alltid. Men det blir uansett time hos psykolog etter påske. Jeg har ikke vært der siden før jul, kom jeg på. Det er egentlig veldig bra for å være meg. Samtidig tror jeg at jeg får litt sjokk når det er så lenge siden jeg har vært nedstemt. Heldigvis så er jeg ikke i nærheten av ”den dype sjakten”, jeg er bare i ”kjelleren” litt og der har jeg ”innstallert trampoline” og ”spretter opp” igjen, så snart jeg forstår hva som skjer med meg.

En natts søvn og en mann som kjenner meg hjelper på egeninnsikten. Jeg ble rett og slett forbanna på meg sjøl da jeg oppdaget at jeg satt fast i gamle tanker. Jeg har en jobb og det er å være tilstede i mitt eget liv, nå.

Jeg oppdaget at jeg i går hadde skrevet at jeg kunne ønske meg at ”noen” sendte påskeegg til mine barn. Disse ”noen” er på ”de stengte stasjoner”. De bensinstasjonene Arnfinn sa at jeg alltid stod utenfor og ville ha bensin av. I stedet for å se der det er åpent og hente ut noe der. For i går kom Cecilie med 3 påskeegg til guttene. Jeg er dypt takknemlig og jeg skjemmes over at jeg ikke så det eller husket det da jeg skrev i bloggen. Men så hjelper det heller ikke med skam, så jeg får bare reise meg og være glad for at jeg oppdaget problemet mitt sjøl. Bernt var glad jeg hadde sett den selv. Han som minnet meg på ”de stengte stasjonene”.

Så da løsnet knuten litt. Jeg har også kommet på at jeg tar disse tabelettene som skal dempe østrogenet i meg, som kan forhindre tilbakefall av kreft. Bivirkningene av de er at jeg kommer i overgangsalderen. Jeg har nemlig hetetokter. Kaldsvetter og er rød i kinnene. Jeg skal ta de i 5 år. Det har gått veldig greit og når jeg husker på at jeg tar de, så demper uroen seg på det fysiske også.

Jeg har en jobb å gjøre i påsken. Først må jeg svelge noen kameler i forhold til at vi er ulike mennesker med ulike verdier og dermed oppdrar våre barn forskjellig. Den må jeg gjennom hver gang det er store fellestreff. Hvor langt skal ungene gå på ski? Skal de presses? Når noen konkurrerer i alt, må jeg ikke la meg trigge av det. Hvis noen sier at vi går seint på ski, ja, så er det det vi gjør. Hvis et barn er lei seg og blir proppet full av skyldsfølelse uten at den voksne vet at det er det den gjør, når den voksne snakker til ungen etc.

Så må jeg ikke bli for privat når jeg snakker. Som Bernt sier du må være Betty, men ikke dele mer enn det som er bra for deg. Det som skjer er at jeg leverer og sitter igjen med en følelse av å ha ribbet meg selv etterpå. Jeg har oppdaget at det er fordi jeg får forventninger på at andre skal dele også, og når det ikke skjer, så kjenner jeg en gnagende ensomhet. Dette kan unngåes med å være litt personlig, men ikke for privat. Det er vanskelig i en tid, hvor det har skjedd så mye nære ting.

Greien er vel at det blir ulikevekt i relasjonen når den ene leverer hele tiden. Det kan reguleres med å dele mindre. Noen er knall gode på terminologien, prater om det saken gjelder. Så oppdager jeg etterpå at de ikke har delt noe av sitt. Men vi er på forskjellige ”steps” i livet og vi har gjort forskjellige grep i forhold til psykologisk trening.

Nå er det morgen og nå er det sol og vakkert ute. Vi skal til frisør og på kino. Det står ikke på.

Påskemorgen slukker sorgen, Betty