Stillhet Støy

Det er tid nok i fjellet.
Ingenting distraherer, ingenting forstyrrer.
Tanker modnes og høstes.
Og spirer til nye visjoner blir sådd.
Man inspireres til å dvele litt ved det som var.
Og det som kommer.
Ofte i ly av vissheten om at livet, når alt kommer til alt,
Jo leves best når man tar seg tid til det.

Jeg glemmer det aldri. Vi var 4 damer på tur i Rondane. Vi skulle gå til Rondeslottet, men været slo seg vrangt. Vi dro til Rondane Spa etter en strabasiøs tur, hvor vi valgte å snu og vi satt oss til bords den første kvelden etter massasje, bad og drikke. Der stod diktet du leste som et bordkort på min brikke. Jeg falt helt i staver for alt det vakre. Jeg har bært det på meg siden. Jeg har alltid visst hvor disse ordene har vært i mitt hus. Nå vet jeg at de ligger i bloggen. Noen ganger er livet nært, særlig i fjellet.

I dag hadde Jomar spysykt barn, men stakk innom for å se på sengen. Vi skal skru den i fra hverandre i morgen. I dag har jeg sløvet. Det er så vanvittig mange ting å ta tak i, at jeg måtte velge de bort alle. Det går helt fint. Jeg var på kurs i data med Trondhjæm Kommune. Veldig OK, og veldig slitsomt. Dro opp til Kristin på Byåsen. Fredag er hellig i heimen, så det er rart at jeg greide å rive meg løs. Men jeg er bare så glad for at vi er på nett igjen. Det har gått år uten kontakt, fordi vi var styrt av noen andre. Underlagt av det Marianne beskriver som ”det kvinnemenneske i Selbu”.

Jeg har sett Halsa opptaket 16 ganger, nøyaktig. I dag 3 ganger. John Arvid spiller det om og om igjen og sier hver gang det starter med Guri sin kommentar: Tove, er du ved neste sikring?:”Programmet skulle handlet om oss”.

Jeg svarer: ”Jammen det handler om oss”. John Arvid svarer:” ”Neste år skal jeg også på breen”. Han satt seg ned og skrev følgende:

---

Halsa

Hver eneste sommer reiser vi til Furøy-camping på Halsa. Teltboing pleier å være mye billigere, enn hytteboing. Og det er kiosk, lekeplass, lekeslott, trampoline, sjakkbrett, bordtennis, fotball, fisking, bading, drage fluging. Mange forskjellige aktiviteter som man kan gjøre på halsa. Noen ganger fisker vi på neset ved campingplassen, og noen ganger fisker vi på båt (som vanlig). Vi pleier hvert år å gå på tur til halsatuva, men sjelden uten barn. Voksne pleier å gå på bretur, i svartisen. Svartisen er norges nest største bre og det er der vi pleier å gå på bretur. Det finnes også en annen tur for voskne, det er turen til blokktinn som er 1032 m.o.h.

I år 2006 skal jeg gjøre en utfordring jeg ikke har gjort i de 7 årene jeg har vært på halsa. Det er bretur som jeg ikke har gjort, men skal gjøre for første gang på neste Halsatur.

John Arvid.

---

Jeg tar meg selv i å hver dag åpne debatt siden i avisen for å se om jeg har fått noe respons på innlegget mitt om blåkort. Som sagt så takler jeg ikke så godt å bli ignorert. Egil i bandet mitt, sier at teite innlegg er bare å la stå for seg selv. Det henger sammen med gamle opplevelser å ikke takle. Det er en skade jeg har rett og slett har. Jeg har gått mye inn i meg sjøl, på om det handler om ønske om å bli mer eksponert eller sett. Men det gjør ikke det. Det blir bare sårbart fordi jeg får følelsen av å henge i luften, aleine. Men for å få reparert skaden, så må jeg finne ut årsaken til å ikke takle ignorering. Jeg kunne jo bare latt være å stikke hodet frem, det er jo sikreste måten å ikke bli konfrontrert med gamle følelser på. Men da må jeg slutte å være Betty og det har jeg ikke noe ønske om.

Dette bunner i å ikke oppleve meg selv som bra nok. Jeg har hørt det så mange ganger da jeg var liten. Jeg kunne ytre en mening, men ikke få noe svar. Helt til den voksne hadde saftglass med sprit opp i på bordet. Da var jeg en idiot som bare tenkte på meg selv og de sprøe ideene og vennenne mine etc. Da fikk jeg svar så det holdt. Det var fra pønketiden. Jeg så ikke spiselig ut. Det gikk jeg inn for også.

En påske tok jeg sjansen på å reise til Geilo etter min far. Jeg bare banket på hyttedøren til han og dama hans, mor til min bror.
Min far er ikke blant de ti værste som sagt, han leide en hytte til meg og Stein, min ungdomskjæreste. Men langt fra dem, slik at han slapp å se oss, for vi så så jævli ut. Han viste med hele kroppen at han verken orket eller ville snakke med meg.Det stod forresten i Dagbladet det året, at Bettypønkeren var observert på ski. Om kvelden gikk Stein og jeg på en uteplass. Vi fikk ikke servering fordi vi så så jævli ut. Vi ble kastet ut. Vi knuste noen ruter. Dagen etter, da ble vi snakket til av faren min. Endelig sett, liksom.

Jeg har tusen slike opplevelser og jeg skal gjøre de mer sammenhengende i en bok en dag. Fordi det er interessant hvorfor vi velger den atferden vi gjør for å bli sett og ikke ignorert.

Som voksen trenger jeg ikke lage noe mer dramatikk enn å observere når jeg får opplevelsen av å bli ignorert. Det kan være helt irrelevant, jeg mener, personen som gir meg opplevelsen behøver ikke å ha det som hensikt en gang, det bare blir en opplevelse i situasjonen.

Det kan jo hende at noen venter på hva jeg synes om NRK opptaket av Halsa i blogform. Det har jeg ikke kommentert ennå. Siden jeg kommenterte tidligere i blog at filmfolka gav meg en opplevelse av å bli ignorert, så kan det hende at noen er særlig interessert i det. I hvert fall så er det to forskjellige greier. Det å få en slik opplevelse av å bli ignorert, kontra det profosjonelle jobben som ble gjort.

Vedrørende den personlige ignoreringsdelen, så har jeg kommet litt lenger med meg selv på den også. Det jeg husker var at jeg sa at jeg kan ordne musikk til programmet hvis det trengs. Nærmest som en morsom greie, med et snev av alvor, for det var sannhet i det. Jeg har grublet på hvorfor jeg ikke har det bra med det, men det er fordi at jeg ikke fikk noe svar. Jeg ble bare ignorert. Ignorering gjør slik at jeg får tanker om at dette er arrangert, fordi de tror at jeg ikke kan holde meg unna når det er et kamera her. Sannsynligvis så var årsaken det at NRK har egen musikk som de bruker,og ikke noe i mot meg (For øvrig eier de opptak til fire BBBB låter). Det forstår jeg og. Men jeg belyser her at alle har et ansvar for å være tydelige og at det utydelige gjør noe med oss. De kunne til og med sagt: Er du vittig?Eller Nei, dette programmet skal handle om Guri og Tove, ikke om deg. Hva som helst, bare ikke det tause. Det jeg kaller for det tause trykket, det gjør meg gal. Hvis du har vokst opp med en passivt aggresiv person, som tok alt ut i fylla, så skjønner du dette.

Sånn høflighetsmessig kunne de ha spurt hva slags musikk tenker du på da, men nei. For eksempel så arbeider Sigurd Saue med Arne Nordheim og han har et prosjekt med Finni nå, hvor de programmerer musikk som skal spilles sammenhengene et ½ år, til en kunstutstilling som går i New York. Sigurd er stor, den beste musikken for han er avslått vifte. Og det etter doktorgrad i akustikk.Det er liksom ikke punken jeg så for meg. I musikk verden er det en kultur på å bidra i hverandres prosjekter. Hvis BBBB har en spillejobb, har vi med et oppvarminsband for at de skal få tilgang til et annet publikum enn de fanger ellers. Så her ligger det vel en skjør del i meg, redsel for å ikke bli oppfattet som bra nok.

Men jeg skal ikke belære dem noe, ei heller formidle dem noe, eller synes dårlig om dem. Jeg trenger bare en klarhet i mine egne reaksjoner og min egen atferd. Få bukt med min egen opplevelse av ensomhet. Slik at jeg slipper å tenke dårlig om meg selv. For det hele er faktisk ikke mitt problem. Det er det ikke får noen formidler noe. Mitt problem sitter harsknet fast i skjellettet, og jeg arbeider med forståelsen av det for å ikke bli fysisk syk.

Så til saken: Programmet var helt fantastisk. En nydelig framstilling av Halsaprosjektet. Musikken passet perfekt til oppstigningen av Blokktinn. Jeg kan styre meg for country delen på breopptak, men helhetlig veldig god bruk av perkusjon og andre lydeffekter for å understreke magien i det hele. Enormt godt arbeid med filmingen. Så skal det sies at de hadde egen sjerpa til å bære kameraet. Guri tok det på ryggen for dem. De hadde fanget stemning, vær, folket. En kommentar på bloggen var at det var for mye ekstremsport og lurte på hva som ellers skjedde. Men der er jeg uenig. Prosjektet er startet med tanke på å vandre på bre, det er derfor det ligger der det ligger. Men bra at de tok med bildene til Terje fra felles barnetur for alle over 8 år(som Bernt og jeg ikke fikk med oss gikk av stabelen - 2 triste unger stod igjen, men Per Kristian fikk seg en bretur i stedet). På rulleteksten stod det at Terje hadde tatt alle bildene, men et av bildene de brukte hadde jeg tatt, det av John Arvid som jeg legger ved i dag. Og et av bildene var Bernt sitt. Men pytt, detaljer. Ikke lett å få med seg alt heller, med en så stor gjeng.

Jeg synes at det var veldig bra at de hadde god filming av damene på breen. At det var ordentlig og ikke sånn pingleklatringframstilling. De hadde tatt noen shoots av stilig klatring. Som kvinne og deltager på Halsacampen ble jeg fryktelig stolt og takknemlig over å være en del av denne gjengen. Det var Guri som inviterte oss inn. Hun gav oss en tilgang på hele sin venneflokk og et fantastisk landskap. Pga henne har jeg oppdaget at dette landet er langt og at det er vakkert der nord. Jeg svanet de alle og gleder meg til alle møtene igjen. Sånn kroppsmessig er jeg ikke restituert til Halsa. Det er litt frustrerende, men også motiverende. Jeg skal på bre igjen og jeg skal på Blokktind, en gang.

Så var det mange som ikke ble synlig på skjermen, men jeg tror en fra hver familie var representert i programmet. Fellessangen viste tilnærmet alle fra 2005 utgaven av Halsa. ”Hvor blir det av akevitten?” kommentaren min kom to ganger. For meg var ikke det noe must, men det er vel sånn jeg framstiller meg sjøl der. Underlig greie, når jeg er den som har tidligere i mitt liv erklært å ha hatt rusproblemer, så er det slik jeg framstår. Men, men om 100 år er alt glemt. Bernt var mye med og det var særlig moro for oss, så klart. Han har fått mange mail og telefoner fra klatreklubben og andre interesserte som har sett han. Bare ikke fra noen i hans eller min familie. Rare greier.

Det ligger mye arbeid i et program gitt. Det ligger mange klokketimer i arbeidsinnsats bak 23 minutter på fjernsyn. Det kommer i reprise en dag. Jeg skal varsle, hvis jeg får det med meg. Ellers så kan det sees på nettet. Som sagt, så kan jeg programmet ganske godt allerede. Nå er det på igjen. Dvs 17.gang. Jeg avslutter bloggen og går ut av kjøkkenet hvor filmen ruller. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert eller synes at jeg er representert for lite. Men etter så mange runder har jeg behov for noe annet enn å tenke fortid og fremtid.

Legger ved et dikt jeg har fått av Guri. Det har jeg også alltid bært med meg og visst hvor var i huset mitt.

Nord

Se oftere mot nord
Gå mot vinden
Du får rødere kinn
Finn den ulænte stien,
Hold den.
Den er kortere
Nord er best
Vinterens flammehimmel,
Sommerens solmirakel.
Gå mot vinden
Klyv berg
Se mot nord
Oftere
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen


Hei då, Betty