Ståkukmentalitet

I dag har jeg treft sjefen min. Veldig hyggelig. 1 ½ time på Dromedar. Det jeg fikk sagt i korte trekk var at jeg vil jobbe i et prosjekt som har ståkukmentalitet. Et prosjekt som har baller, slik at jeg som kvinne slipper å skaffe meg noen. Jeg vil jobbe i et prosjekt som har et klart mandat med fokus på vekst og ikke stillestand. Han fortalte litt om sitt arbeide, om hva han tenkte og det ser ut til at vi skal møtes hele gjengen i neste uke. Det er greit, slik at vi får avklart retning og mål, innsatsnødvendighet og ikke minst økonomi. Jeg mener at vi skal pakke sammen MTG med verdighet. Kanksje en skal sette MTG på sparebluss, og kjøre mini MTG, siden ingen har meldt seg som eiere/sponsorer for 2007, men det blir uten meg. MTG trenger ikke en ambisiøs leder da. Vi får ta noen avklarende avgjørelser i neste uke.

Jeg startet dagen på Pirbadet. Bedriftshelsetjenesten har leid det varme bassenget, med en fysioterapaut til trener. Kl. 08:30 danset jeg i vannet til musikk. Det var fantastisk. Det nærmeste jeg kunne komme Røros rehabilitering og bevegelsesglede igjen. Jeg følte meg helt hjemme. Jeg var et ”tilfelle”, et slags ”kasus” i trygge omgivelser. I lag med et 10 talls andre langtidssykemeldte damer som danset i ring. Etter timen snakket jeg med fysio damen og vi ble enig om et opplegg for meg.

Jeg var rett på prateren med damene om forskjellig. En som hadde vært sykemeldt i 2 år. Hun hadde jobbet i svømmehall før. En energifull dame, vi lo lett. Så fortalte en dame om en venninne av henne som var brystkreftoperert og hadde tatt alle lymfene, fått elefantarm og var uføretrygdet. Jeg trenger ikke slike historier sånn egentlig. Folk spør meg om jeg er friskmeldt. Det blir jeg om 5 år, svarer jeg. Jeg er frisk i dag og det er max av det dere andre vet også. Så pratet jeg med en som jobbet i barnehage. Hun fikk blog adressen også. Det hele var en positiv opplevelse fra A til Å.

Underlig dette, men det er jo der jeg er i livet, og da er det bare å være der, og ikke utgi seg for noe annet.

Vi har spist pizza fra Dollies i dag, for å forenkle middagsbiten og for å ha fokus på husting. Å starte et omrockeringsprosjekt føles som et uendelig landskap. Det tar aldri slutt, så det er bare å ta det med ro. Bernt er god på å kose seg med det. Når jeg begynner å bjeffe, ”ta ditt og gjør datt” og sånn, da har jeg gått over noen trøtthets grenser. Jeg har fått dreisen på mediteringen igjen etter påsken. Veldig gode transederinger og ordentlig hvile. Jeg har en høy lyd i meg, som John Arvid ikke liker. Den er en sånn ”jeg har strekt meg for langt lyd”. Da spør han om moren min laget sånne lyder. Den ligner på hennes misnøye lyder og de har jeg hørt ja. Da sier jeg sorry til han.

Jeg var på Cabina i dag og brukte penger. Det ser Bernt først når han leser blog, så du kan si at dette er en test om han følger med når han leser. Det var godt å kunne ligge ned og ta vare på meg selv. Hudtime som det heter, med massasje. Den venstre siden som ikke har pupp, har begynt å få en vond nakke og skulder. Systemet merker vel at noe er borte. Cabina har vært stedet mitt siden de startet, i 15 år i allefall. Jeg hadde en skikkelig kvisehud som de hjalp meg å få bukt med.

I neste uke skal jeg til fysio og jeg må forberede en lekse. Jeg går med konstant trykk i armen og det vil jeg ha hjelp til. Riktig nok så får jeg hjelp av Bernt når jeg ber om det, men det er ikke riktig at dette skal være en greie mellom Bernt og meg. Det har ikke så mye med nærhet eller sex å gjøre, men en helbreding og en drenering av en arm. Det er ikke så veldig opphissende at det gjør noe.

Etter Cabina dro jeg til Heggstadmoen for å tømme søppel. Det er et fantastisk system der, og jeg har veldig respekt for de som arbeider med slikt. De gjør en vanvittig viktig jobb for oss. Det er orden der. En kar kom bort til meg og sa: ”Bare papir skal dit”. Jeg svarte: ”Ja, men det vet jeg ser du”. ”Hvorfor legger du papp der da?” spurte han med et sånt trønderflir. ”Takk skal du ha”, sa jeg og sa at jeg trengte sikkert litt hjelp til sortering av det andre avfallet jeg hadde også. Vi snakket om Brann og Rosenborg og jeg hang med så godt jeg kunne. Vi lever i et materialistisk samfunn. Vi har så det holder, det er det ingen tvil om.

Jeg har ikke avsluttet påsken helt. Vålådalen var vellykket i år også. Nok snø til at trekket ved husveggen var åpent. Bildet du ser er av Per Kristian som koser seg i slalombakken. Taterfamilien fra lyckliga gatan eller flagg gaten, som vi går under, kjørte i trekket de to siste dagene, nærmest fritt for andre. Voksne og barn, opp og ned og det var stadig trygt i bakken. Jeg fikk meg et sjokk da jeg skulle betale regningen, fordi da fortalte Tina at de skulle bygge personalboliger av Olandergården. Jeg følte meg litt snytt, fordi de ikke hadde sagt det noen dager før, slik at vi kunne tatt en gravskål eller kjent litt etter på at det var siste året i ”huset våres”. Jeg stod noen turer i trekket for meg selv og ble litt trist inni meg.

Jeg formidlet det videre og det var snedig å følge med hvordan folk tok det. Noen binder seg til folk og hus, andre gjør det ikke. Jeg kjente at dette var en mulighet til å kjenne etter på om jeg ville fortsette med påskeprosjektet, det var jo en mulighet til å hoppe av. Jeg startet dette før jeg første gang var på Halsa, så det er ikke noe blåkopi av det prosjektet. Vålådalen er bygd på behov for å være sammen med noen i påsken. Og for meg er det en fortsettelse av det, fordi gevinsten ved hjemkomst er stor og ikke minst at det er alvorlig artig for alle i 4 dager (litt slit og, men det er verd det).

Jeg fikk låne en nøkkel av Tina og gikk å så på rommene vi hadde det første året i år 2000. Jeg satt meg ned på en stol der, kjente litt etter, lånte doen der og tenkte at jeg er ikke ferdig med dette. Jeg gikk tilbake med nøkkel. Satt av 8 firmannsrom og 2 hus på tunet for påsken 2007. Så får vi se. På hjemturen traff vi Kjetil, som er Bernts forlover og dama. De var sammen med oss i påsken. Vi avtalte Vålådalen neste år og at vi skulle bo i et av husene på tunet. Jeg har fått en påmelding til allerede fra utenfor gaten. Samt at en familie i gaten sa…vi er sikkert med neste år også, uten at det er en forpliktelse. Jeg dro hjem og skrev bestillingen på mail til Tina.

Når jeg kjenner etter så er jeg veldig glad for de påskedagene. De beveger et miljø. Jeg har alltid likt å være en del av store fellesskap, hvor vi bidrar med det vi kan. Med all min institusjonserfaring, så er dette det nærmeste jeg kommer med hele familien. Samtidig blir vi ikke robbet for penger der. Vi spiser oss mette og lyklige, flirer og svetter. Det er ikke noe fart på brødsalget mitt, så i kveld skal jeg driste frem en mail til gata. Det blir "reply-all" fordi Heidi allerede har takket for en trivelig påske til oss alle.

I morgen kommer Jomar fra BBBB hit og plukker opp noe greier for gutter under 8 år. Jeg skal på datakurs i byen og besøke Kristin (min forlover) etterpå. Jeg skulle egentlig hjelpe henne med en prosjektoppgave, men den ble skrinlagt. Det virker som om alt arbeid er prosjektbasert fortiden. En fin måte å spare penger på og få statskassen til å betale. Det gjelder bare å formulere søknaden slik at den stemmer med giverens krav, det er en kunst som er mulig å beherske uten å lyge. "Hva er årets ja-ord?"Samtidig frir det oss fra å ta stilling til når og hvor mye vi vil/skal satse selv.

God kveld, Betty