Ytringsfrihet og Ytringsansvar

Startet dagen med sykkeltime på SATS, herlig. Brød står til heving og jeg har vasket i to kjøkkenskap. Det smussregner ute og det gjør slik at våren kommer raskere til oss. Marken blir merkbart grønnere for hver dag. Jeg fryder meg over at hverdagen er begynt. Det er så mange gjøremål jeg gjerne vil ta tak i. Jeg gleder meg til å gå inn i hage prosjektet, og den gleden har jeg ikke kjent siden vi flyttet inn hit.

Det som jeg må holde igjen er tanken på alt vi trenger, eller skape behov etter hvert som jeg ordner, vasker, rydder. Kunsten er vel å bevare det funksjonelle og ha nye ideer til måter å bruke det på. Fine glass til knapper. Gjennomsiktlig vase til pyntebånd. Men det meste koster. Slik som sengen til Per Kristian, den blir Ruben sin nå. Etter at Per Kristian har gått i søvne så får vi ikke han til å ligge i etasjesengen sin. Men innkjøpet blir en og ikke to. CD reolen på stuen er et gammelt skap jeg fant i en kontainer en gang. Den er malt opp og er tøff, men ufunksjonell til cd`er. Den går opp en etasje og inn kommer Ikea cd reoler, Ta Ta. Det er dyrt å gå hjemme. Men jeg skal holde meg i skinnet.

For to dager siden fikk jeg en mail, som jeg har lest mange ganger. En redaktør for et blogforum, som lurte på om hun kunne legge ut noe av det jeg skriver i dette forumet. Hun trenger egentlig ikke å spørre, fordi blog er offentlig. Men hun hadde fått pepper en gang og ville sjekke ut, siden det jeg skrev var såpass privat. http://sonitus.org Det er antagelig uvant at noen er så private, og det er min styrke å kunne være det. Jeg er ikke så privat når jeg prater med folk lenger, eller i hvert fall i mindre grad enn før, fordi det krever at lytteren ”er der” og de fleste temaene er ikke festmat. På trening snakker vi om trening. I gaten snakker vi om barn. Opplevelsen av møtene jeg gjør, hva møtene gjør med meg er best i skriftlig form. Jeg har noen få jeg prater privat med. Det gjøres helst i likeverdige relasjoner slik at jeg ikke føler meg ribbet etterpå.

Men jeg er god på å være personlig og respondere på andre sitt. Jeg er ikke redd for tema. Det er ikke bra å gå rundt å bære for mange tanker for seg selv. Nå som livet har dreiet seg om pupper, kreft og behandling har det vært litt mye privatsnakk, eller ujevnt i møtene jeg gjør. Folk lurer jo på hvordan det går og det er fint, men jeg ble litt lei av å være den som skulle prate om sykdom. Men nå har jeg regulert det ganske bra etter hvert.

Når andre velger å være privat i skriftlig form er det et privielgium å få lese. Ta for eksempel Marianne og Ingunn sine blogger, som jeg har linker til. De inviterer oss inn i sine liv, viser sine sårbarheter og de gir temaene ansikt. Det å kjenne fortvilelse, hjelesløshet, styrke, glede, sinne, redsler etc. er ikke noe som ”det er sikkert bare jeg som kjenner” lenger. Det er ganske normalt å kjenne, oppdager jeg gjennom det jeg leser. Og når jeg leser andres, kan jeg tenke at det skal da ikke være sånn at en går rundt og tenker dårlig om seg selv. Det inspirerer til å få fart på egne prosesser.

Da jeg fødte John Arvid i uke 26, savnet jeg en bok fra familie med samme erfaring. Jeg savnet å få bekreftet at følelsene jeg følte, kampen vi stod i var vanskelig men viktig. Jeg skrev den boken selv etter 7 år, da han startet på skolen. Jeg trengte å befeste det vi hadde lært oss og jeg tenkte at det må være nyttig for andre etter oss. Jeg savnet en slik bok da jeg fikk brystkreft også. Det nærmeste jeg kom var: Veien til karlsvogna, skrevet av mannen (husker ikke forfatteren med det samme) til en med brystkreft. Jeg vet at den boken har solgt som hakka møkk. Bernt leste den også. Han ble inspirert på side 2. Forfatteren gikk nemlig hen å sykemeldte seg, det gjorde Bernt også. Kreft berører mange. Til jul kom boken: Blodig Alvor, men da var jeg mettet av temaet. Men bra den er skrevet.

Fakta om tema er ikke så vanskelig å finne i denne verden. Wikipedia, google, enira etc. gir pekere til faktabøker. Det er egenerfaringene som ikke er nedskrevet, ant enn i dagbøker nederst i kommodeskuffer, gjemt under noen gamle strømpebukser som skulle ha vært kastet.

Det finnes flere grinder i meg og, og den ”inste grinda mi” er ikke denne. Dette jeg skriver om her er innenfor den første grinden. Såpass må jeg formidle for å få mening i det selv, og for å kunne nå noen andre. For jeg har tro på at det jeg deler har andre godt av å lese. Jeg er et levende bevis på at det ”å tøre”, det å ta sin rett til å få være seg selv og det å ikke la seg undertrykke er livsnødvendig for en god livskvalitet. Det å vandre rundt i usunne relasjoner og ikke føle seg fri skaper psykosomatiske sykdommer, gir stress og lav selvfølelse, som igjen kan føre til kreft og faenskap.

Jeg startet ikke å skrive blog for å bli likt eller sett. Derfor så holder jeg fast i min måte å gjøre dette på. Jeg sitter ikke å funderer på hvilket tema jeg skal skrive om i dag, for å oppnå lesere. Men jeg synes det er hyggelig at noen leser. Igjen sier jeg at blog er folkemakt på høyt plan. Det koster ingenting og det når noen. Blog er ikke en bok du får i bursdagsgave og som står og samler støv til pensjonist-tilværelsen. Det er en her og nå opplevelsen. Det er i tiden vi lever i akkurat nå. Ingen forlag som sensurerer og dupperer, og sier at jeg ikke er bra nok.

Men med en slik ytringsfrihet, har jeg et ytringsansvar. Derfor har jeg aldri vurdert å være anonym. Det å leve i et land med ytringsfrihet som gir meg retten til å si min mening, gjør at jeg vil undertegne. Jeg skal ikke misbruke min ytringsfrihet for å såre eller trakke på andre. Historien om Grande frisør er faktisk helt på kanten eller over grensen. Fordi jeg kritiserer og fordi jeg sier at de ikke klippet bra, men jeg sier ikke at de ikke kan klippe, For det kan de og det handler kanskje like mye om min evne til å få kontakt og få formidlet ekspressivt hva jeg vil.

Jeg forstår at folk som lever i for eksempel Kina velger en anonymitet i forhold til spesielle tema. I vårt land blir vi ikke straffet for det vi mener, så hvorfor skal jeg da ikke kjøre åpent løp. Min utfordring er å ikke bite på eller trigges av andre som er sinte, høyrøstede og engasjerte anonyme som hakker og kritiserer. Eller la meg provosere av andre som bruker sin ytringsfrihet til å lage aksjoner mot andre, uten å se på egen atferd eller vurdere eget engasjement i rett retning. Eller hvis de ikke har skjønt poenget og skyter fra hoften uten å se hva det kan gjøre galt for andre. Det er råflott å sitte å trykke på et tastatur og ikke gå ut i verden og kjempe saker på ordentlig.

Riktig nok var jeg punker som gjorde meg særlig synlig og provoserte, men jeg mente ikke bare, jeg handlet. Jeg var riktignok ganske ung og sint. Stod på barrikadene og okkuperte hus, i protest mot arbeidsledigheten og boligmangelen. Jeg har den samme evnen til å engasjere meg i dag, men har som voksen lært meg noen andre løsninger enn å knuse butikkvinduer i Berlin, og trakke på alle i samfunnet som ikke mente det samme som oss.

Jeg har respekt for at folk velger å være anonym,men jeg synes at det ikke er like interessant da. Jeg forstår at noen må ha kode til sin blog. Nyskilte. Betente saker etc. Jeg har vurdert om jeg skal skrive en sideblog, starte på boken og den måtte vært med kode på. Da hadde jeg hatt kontroll på hvem som var innom og leste. Dette ville vært innenfor min andre grind og det krever mer av meg. Der er jeg mer sårbar og lettere å ta rotta på. Der er vanskeligere tema og kanskje ikke så godt arbeidet med. Jeg har link til en Mona på min side. Hun har en slik blog. Da vet hun at det er folk som vil hun vel, som leser.

Min inste grind, den tredje er kun for han jeg lever med og slik skal det alltid være.

Grunnen til at jeg har latt være å skrive om den vanskelige prosessen fra sjøldestruktiv til en vinner i eget liv, er for å ikke ønske å såre andre. Jeg har heller ikke har vært moden nok selv. Men disse andre er på ”de stengte stasjonene” og har såret meg til skamme. Disse andre har jeg håpet ville like meg, elske meg, respektere meg for den jeg er og bære seg sjøl og 50 % av relasjonen, historien og kontakten. Slik er det ikke. Jeg har gått nok år og hatt det jævli fordi jeg har beskyttet andre som har krenket meg. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd pg prøvd å få kontakt på gitte tema, uten å lykkes. Jeg kan ikke mere. Da har jeg ikke noe liv igjen. Det er nemlig ikke min livsoppgave å ta ansvar for de som er eldre enn meg. Jeg prøver å unngå at jeg snakker om dem, men sier mer om min opplevelse av dem og det som skjedde. Ingen kan ta bort det som skjedde, men sårene kan leges med godvilje og forståelse, respekt og aksept.Det kan hende at mye av greia handler om min evne til å ikke få kontakt. Nå hører jeg Arnfinn sin stemme: ”Det er ikke et barns ansvar å bære sine foreldre”.

Faren min er egentlig helt grei, sånn flat følelse. Men de misfornøyde kvinnene som har preget mitt liv, har gjort mer unytte enn nytte og ikke tatt ansvar for å rydde opp etter seg. Da er det mitt anvar å rydde opp i mitt liv, som voksen og det betyr å ikke krype eller tigge eller be om nåde noe mer. De får finne ut om de vil ha en likeverdig relasjon eller ikke. Hvis ikke, så har jeg det bedre uten. Da blir jeg ikke fysisk eller psykisk syk. Men disse samme menneskene har sine historier og sine erfaringer, sine holdninger og verdier, de ligner ikke mine. Jeg husker alltid at faren min sa: ”Men du får da mat og tak over hodet”. Joda, det var i orden det.

Det er heller ikke min livsoppgave å være bitter eller misfornøyd med dem heller. Jeg setter de på hyllen for livsnødvendige relasjoner jeg måtte ha. Det var da noe bra der og.

Jeg har to livsoppgaver. Den ene er ved hjelp av min ytringsfrihet fortelle deg at denne undertrykkingen må stoppe med vår generasjon. La våre barn få vokse opp og få være frie. De skal tro på sine egne evner og ikke minst tro at de er verd noe, uten å prestere. Det er det det blir folk av, det er et bidrag til fred og harmoni på jord.

Den andre livsoppgaven er godt bevart innenfor min tredje/inste grind. Der skal den foralltid være. I likhet med mitt mantra i TM som er ennenfor der igjen.

Jesper Juul sier: ”Er vi ikke villig til å lære sammen med barna våre, elsker de oss ikke mindre av den grunn. De elsker seg selv mindre”.

Jeg husker at da jeg var 12 år følte jeg at jeg kunne lære moren min noe. Hun gav meg aldri lov. Voksne kunne si: Jeg har levd lenger enn deg og har derfor rett. Bare vent til du blir stor. Det eneste jeg har lært om dette da jeg ble stor, er at mine barn har vanvittig mye å lære meg, med å fortelle meg om seg. Slik at vi bedre kan leve sammen og føle oss gode nok i egne liv. Det gir vekst og muligheter for alle.

Min ytringsfrihet er å ha rett til min egen historie og det gir meg igjen en indre frihet og en endelig ro i min sjel.

Tak over hodet og en seng å sove i uten nærhet i familien er som å få servert menyen i stedet for maten, man blir dobbelt så sulten.

Nå er jeg sulten og brødene er ferdige. Det passer bra. God dag. Betty

GRUNNLOVEN:

§ 100.

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.