Bekreftelsen

Jeg liker å være oppe om kvelden og jeg liker å stå tidlig opp. Denne kombinasjonen skjærer seg noen ganger, men stort sett er formen fin. Jeg har ikke så jævla mye å meddele, men jeg holder fast i tastaturet, etter en sangøkt og før en brødbaking. Noen vil kanskje si at da kan du la skrivingen ligge, men det er det jeg som bestemmer og du kan la være å lese – enkelt?

KISS – keep it simple stupid.

Deilig med en dag uten noe. Bare den hærsens telefonen jeg skal ta til sykehuset. Jeg utsetter den litt, så jeg er sikker på å få et svar og ikke et sånt: ”ring tilbake siden”. Jeg oppsøker ikke avvisninger, det er jeg for garvet til. Men jeg opplever virkelig at de eier tiden min, fordi jeg ikke vet noe nå, og det kan jeg kort og godt si at jeg ikke liker.

Her er en typisk forveksling som jeg ser at folk sier. Folk kan si: ”Jeg føler at du har noe ute på meg”. Det går ikke an å føle det: ”Du har tanker om at jeg har noe ute på deg”, og det gir deg en følelse, sannsynligvis noe ubehag. Jeg skal ikke gå rundt å ha ansvar for andre sine følelser, men jeg kan bekrefte eller avkrefte en tanke.

Jeg skrev først: Jeg føler at de eier tiden min”. men korrigerer meg til: Jeg opplever at de eier tiden min og følelsen det gir er avmakt, og inni den pakken ligger redslene. Det er ingen på sykehuset som har ansvar for mine følelser, men det kunne definitivt vært et bedre tilbud for å ivareta reaksjonene. De har ansvar for at jeg får rett og tilstrekkelig behandling, og i denne sammenhengen er Norge i eliten på det fysiske. Den psykiske delen, kunne definitivt vært bedre ivaretatt. Hvis en kreft pasient skal bli ”helt” frisk, så må det gjøres et solid arbeidstykke på det psykiske planet.

Det hjelper ikke da med en lunken sykepleier, som har hatt psykologi som valgfag på skolen. Jeg skygget unna disse trøsterne, jeg valgte med garva psykologer. Men det aller beste hadde vært å treffe en som hadde peiling på onkologi og som var dreven i psykologi. I tillegg, såpass menneskelig innsikt at de skjønte hva ”rett hjelp” er, og da må folk skoleres til hva som er ”rett hjelp” til kreftpasienter.

Det er ingen som kommer i fra en kreftbehandling uten å ha vært noen turer ned i kjelleren. Og for dem som ikke har innstallert en trampoline i kjelleren sin, vil ofte bli liggende der, og det kan vi vel se på alle de uføretrygdede i landet vårt.

Det koster og det svir, og det er ikke å forvente at alle har ”BettyPower” til å bryte seg veg i systemet. Bare å få hjelp til å snakke om kreft for oss alle 5 ble en kampsak. Det skulle være unødvendig å bruke krefter på det i en slik situasjon. ”Du skal være frisk for å være syk”.

Det skulle automaitisk ha vært noen der, som skulle ha gitt oss tilbud om familieprat. Det gjør noe med alle, å leve i kamp.

Kl: 11: 00 Nå ringer jeg!

Kl: 11:25 Da har jeg ringt og fått bekreftet det hele! De kunne bekrefte per telefon at en operasjon var nødvendig.

Jeg har ringt Bernt og grått litt. ”Tenk om jeg ikke blir gammel”, var første tanken og den sorgen må jeg være litt i nå. Samtidig så er en operasjon nettop myntet på at jeg skal få lov til å bli gammel. Men når bekreftelsen kom, så tar følelsene plass. Sånn er det bare. JÆVLA MØKKA KREFT!

Jeg har også ringt kreftforeningen og prosjektlederen for: LYKKE (gi brystet et ansikt) og han skal skaffe oss et kontonummer, som jeg skal blogge og gi til alle som har tenkt å sende blomster. Jeg vil ikke ha blomster! Jeg vil ikke at huset mitt skal se ut som et gamlehjem, eller en feiring av en rundt dag. Blomstene vokser ute, jeg ser de i vinduet. Naboen har en vakker hage jeg hviler øynene mine på. Men jeg skal ikke ta fra andre retten til å vise omsorg, og da kan de i samme slengen gjøre noe for meg, som jeg synes er viktig. Da kan folk bidra til prosjektet som jeg har satt i gang med kreftforeningen.

Prosjektet ender opp med en kalender for 2008, før det skal vi igjennom en turne med foredrag og musikk.

Nå trenger jeg beskyttelse, og nå tror jeg at engler passer på meg. Nå må jeg ut og sloss igjen, og ta kampen sjøl, og passe på meg sjøl. Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft første gangen, tenkte jeg: Blir jeg en engel også? Jeg tror ikke at jeg skal dø nå, jeg tror at jeg har mye å gjøre på denne jorden ennå.

Jeg blogger ut dette, og er litt i meg sjøl før guttene kommer hjem. I dag skal vi si det til dem. Jeg må gjøre meg klar for 1000 spørsmål. Jeg skulle egentlig på SATS, men det får ligge. Det er mye helse i å sitte i ro også.

Jeg har prøvd å ringe søstrene mine, svigermor og noen venner som har vært i samtale med meg i det siste. Jeg fikk tak i svigermor, ellers ingen, men jeg har prøvd.

Betty