Den Dyrebare Tiden!

Det skjer masse bra rundt og i meg. Jeg føler meg ganske godt i balanse. Og det er vel et godt utgangspunkt for det jeg skal inn i, mye sykehus i dagene fremover nå. Tomatis har gjort både Per Kristian og meg sterkere. Og så har jeg bloggen da, der hvor jeg deler.

Rent sosialt så opplever jeg at jeg i større grad, greier å dele omtrent like mye som andre deler med meg. Før var det jeg som leverte mye. Jeg har ikke det behovet, for det gav meg en opplevelse av ulikevekt. Når man deler omtrent like mye, så blir det likeverdig. Men det overrasker meg, hvor lite behov folk har, for å være personlig.

Da tenker jeg ikke på det å prate om unger og sånn, men å si noe om hvordan ting oppleves. Når jeg synes at noe er bra, så er det mye å dele i det og. Men som sagt, bloggen har gitt meg dette rommet.

Men så klart, hvis jeg har et behov for å dele noe mer, så gjør jeg det, men ikke av gammel vane lenger. En fin prosses. Ikke så ivaretakende for andre, men det er nettop det som har vært mitt problem: Levert og tatt vare på andres behov. Eller så har jeg av usikkerhet, innordnet meg et gammelt mønster, man gir da av seg sjøl mønser. Men det er blitt en automatisert sak at jeg trenger ikke å si mer enn det jeg kjenner er rett for meg.

Denne uken blir helt spesiell. For nå må jeg inn i sykehus verdenen igjen og det må til, men jeg skulle gjerne vært det foruten. Men det er helt absurd å tenke sånn, for i og med situasjonen, så er det best for meg slik. Det er noe som skal ut av kroppen. Samtidig gir dette følelsesmessige påminninger, og forrige runde er ikke så langt unna. De værste tankene, all usikkerheten jeg må leve med, er det en ny runde med kreft eller ikke, tar plass igjen.

I går fikk jeg snakket med presten Siv, og spurt henne om hvis jeg dør av dette, om hun vil være prest for meg da. Jeg ønsker meg henne og Odd Halvor (en prest jeg kjenner litt på privaten). Hun svarte et helt klart JA, uten å komme med: ”Du må da ikke tenke sånn”. Men som jeg sa: ”Siv, jeg har tenkt å leve!”.

Sånne tanker kommer i slike prosesser som nå, og det må taes og ikke fortrenges. Men igjennom det å ha vært alvorlig sjuk, har jeg forstått hvor dyrebart livet er, og det var på tide i en alder av 42 år.

Nå kunne jeg ønske meg at jeg var alle andre steder enn akkurat her. F.eks på fjellet. Høsten, med fargene, med sin temperatur, med sin duft, med alt det vakre. Eller på heidundrende sjopping tur, f.eks i London, som Kristin er, med sine venninner fra Årdal. Men det er vel ganske naturlig å ønske seg vekk, særlig når en ikke kan det. Men vi skal til syden i vinter, det er bra sikkert.

Dagen flyr så fort, og nå har jeg begynt å videoblogge og, enda et element å min sykemeldte hverdag. For meg er kreft ingen privatsak. Andre som blir sjuk, murer seg sikkert mer inne, enn det jeg gjør. Men hadde jeg latt være å dele, eller latt være å eksponere, eller latt være å gjøre noe fornuftig med saken, så hadde jeg blitt gal. Og det gir ikke noe mening i å velge det bort, når det er mulig å gjøre noe bra for saken, mot kreften. Hadde jeg vært millionær, så kunne jeg delt penger, men nå er jeg ikke det! Men jeg er rik på mye annet, og velger å dele av det! Sånn er det med den saken.

Ha en god mandag, dere og!

Betty