Et Underlig Press

Skapertrangen kommer fram. Det blir så mange ting jeg har lyst til å lage. Tekster og melodier. Jeg har fått et underlig press på meg. En tidskjema som jeg må innordne meg. Jeg blir ivaretatt, men likevel ufri. Jeg snakket lenge med min bror i dag. Han har mistet en søster før. Hun døde da hun var 30 år (hans halvsøster).

Men jeg skal ikke dø, jeg må bare forholde meg til tankene. Til andres redsler også. Der var jo ungene grei da. Jeg fortalte til ungene under middagen, at jeg skulle operere en klump i magen vekk, og at de ikke visste helt sikkert hva det var. Per Kritian kom med en sånn lyd, som når noen har skremt deg. Så ble alle 3 opptatt av: ”Hvem skal passe på oss?”

Jeg tror ikke pappa må være på sykehuset, fordi jeg blir innlagt. ”Jeg håper at farmor og farfar kan komme,” sa Ruben. ”Farfar er død”, sier Per Kristian. ”Det er synd at han måtte dø, for ellers kunne han ha vært her, jeg fikk 20 kroner av han for hver lekse jeg gjorde forrige gang du var på sykehuset”, fortsatte Ruben.

”Jeg synes det er lite med bare farmor, kan det ikke være flere her da?”, spør Per Kristian. ”Kanskje vi kan spørre tante Kristin da? Sier John Arvid. ”Det går sikkert bra”, sa jeg, ”vi vet ikke når det er enda, og det er etter John Arvid sin gebursdag, ser det ut til”. ”Javel, okei da”. Så fløt praten over i svømming, lekser og at middagen var god.

Jeg er ikke redd og jeg tror det er halve greien for dem. De ser og kjenner når voksne er redde. Jeg er tilstede, rolig og på en måte lettet over at noe er avklart. Det er godt å slippe å prate om det, det er godt å være aleine. Jeg blir dritsliten av å prate i telefon, så det gjør jeg bare ikke.

Det er skytungt ute. Skyene henger over Fosen alpene, vi ser bare de 3 nederste meterne av dem. Det er vakkert det og. Alt blir vakkert, for alt dette kan jeg miste. Jeg vil ikke dø nå, jeg vil leve.

Men det er heller ingen som har sagt at jeg skal dø nå, jeg skal bare i første gang igjennom ’et tungt stykke arbeid’ til og kanskje slipper jeg cellegiften og, det ville vært toppen. La oss nå se, det kan hende at det er godartet, bort med det og jeg kan fortsette der jeg slapp.

Det er stille rundt meg, gutta er på svømming med faren.Det er utrolig hvor trøtt jeg ble av denne beskjeden. Jeg gikk tur i dag og, men la om ruten. Innom kirkegården, og tenkte at det er en fin plass å ligge.

I går døde Lasse Myrvold av kreft. Han har kjempet lenge. Jeg mimrer tilbake til kollektivet og tiden jeg var i lag med De aller Værste gjengen. Jeg skal sende blomster og takke for det han gav meg. Det var av stor betydning for en 15 år gammel jente, som leitet etter seg sjøl et sted. Jeg har rappet strofer fra hans sanger i mine, han fikk vite om det og nå er jeg veldig stolt av det.

Dans til Musikken blir låten jeg husker han for. De har laget en cd med masse band (Dum Dum, Jan Eggum, Hopalong Knut med flere er med), inntektene går til hans 15 år gamle datter.

Sånn er det å være et lite ukjent band, vi får ikkje være med, men det er nå så. Lasse lever i de hjertene som sjøl har forhold til musikken hans. Og jeg var så heldig at jeg hadde han og de gutta som ”fedre” en stund i livet.


Magen føles som en ballong. Jeg har jo følt meg gravid inn i mellom, og det er ikke rart når jeg går rundt med 4 klomper som ikke skal være der. Jeg tar tidlig kveld, så tidlig som mulig. Det tar på å forholde seg til beskjeder som dette.

God kveld,
Betty