Fantastisk Aften!

Jeg har hatt en utrolig fin fredagskveld og avrunder den med litt blogging. Jeg hadde planlagt litt pizza og to glass vin, men det endte med to speilegg, salat og to liter vin, sånn nesten.

Det plinget på min dør og der stod en av de like. Jeg mener, like barn leker best. Jeg har hatt to slike opplevelser denne uken. En på Sverige tur, og en i aften.

Jeg føler meg oppløftet av Tomatis, av vinen, av kontakten, av barna, av Bernt som ringer og sier at han elsker meg over alt på jorden.

Bernt er på Turtagrø. Ble plassert på et bord med fire einstøinger, og han klarer seg overalt i verden. Han legger seg tidsnok og elsker dagen.

Det ruller så mye rart ut i denne bloggverden, at det er umulig å ikke kommentere det. En syk fyr i fra USA har skrevet et innlegg til å spy av. Blir du nyskjerrig, kan du gå til Aun (min første bonus sønn sin side. Han har skrevet en artikkel om syke bloggere og den første klikket jeg på), men ikke klikk på den om ikke du er i stand til å kommentere. Jeg skrev til han: You are sick. I korte trekk så sier han at USA bør ikke gi penger til Afrika, fordi der har de fått aids fordi Gud ville det. De bruker se? Til annet enn å få barn og derfor blir de straffet. Han sier at de sulter fordi de ikke har de samme verdiene som han. Nei, jeg kan ikke bruke mer tid på han.

Jeg var på SATS i morges og korregrafien til LEKE HUS er klar den. Deilig å kjenne at de gjør det for meg og på selve kreft dagen, 9. oktober. Lademoen hardkors dirigent lager kor arr. På samme låten. Jeg tror at dette blir, et massivt og stilig uttrykk mot kreften og for det vanlige liv, som sangen handler om. Det vanlige er veldig undervurdert.

Nå var det deilig å sitte her å skriv. Og det blir alltid annerledes enn det minuttene før skrivingen tilsier. Da tenker jeg: Jeg skal si det og jeg skal si det, og så sier jeg dette i stedet.

Fantastisk!

For en frihet!

Vedr. frihet, så har vi den til gangs. Vi kan ytre oss og boltre oss i ord som gir mening. Men en ting har jeg aldri skjønt meg på, hvorfor i herrens navn er folk anonyme. Jeg mener at det er ikke noen mening i, å offentliggjøre noe anomymt. Alt trenger et ansikt. Hvis ikke så kan det være. Hvis ikke bloggere kan stå for det de gjør, eller blir plaget fordi de gjør det, så er saken: Legg inn eller legg ut årene. Men en blogg med anomymitet er som en båt uten årer. Hva i all verden skal du med den slags?

Meg gir det intet!

For eksempel så kan du ta temaet seX. Hvorfor skrive om noe som fungerer. Hvis seXen er bra, så la den være det da. Det som funker, la det funke. Det er da en betegnelse på noe privat. Hvis det er et problem, så si det da. Ikke pakk det inn i sånn greie med at vi andre ikke har skjønt det. Det finnes to naturlige ting i verden. Det ene er bra seX. Og det andre er døden.

Begge ting må beherskes for å komme til himlen :-)

Døden er et tema vi frykter her nord, se her, her har vi da en utfordring. I morges til frokosten spurte min eldste sønn sin far: ”Hva skal det stå på din gravstøtte?” Dette utviklet seg til at alle fikk sagt hva de ville ha, og jeg svarte: ”Jeg vil gjerne ha min egen signatur på min gravstein”. Dette og litt til var det kreften gav, at vi kunne snakke naturlig og litt glad rundt et frokostbord, om våre egne personlige gravstøtter. Uten å gremmes, uten å skjemmes, uten nag, uten skam, uten en eneste formaning. Jeg er stolt som faen.

Etter at min gjest gikk, hadde jeg knall gode samtaler med de to ynsgte. De kranglet, nesten sloss og det endte med gråt og tydelig tale. Og det jeg ikke visste av, var at på skolen forgår det mobbing igjen. De sier det til lærerne, og de hører på, men barnas opplevelse er at det ikke blir gjort noe mer. Dette er tragisk. Alle barna vet det, alle barna vet hvem som blir ertet, men de tør ikke å støtte den fornærmede, i redsel for å bli neste offer. Og dette skjer: dag etter dag.

Jeg gleder meg til en helg med ungene. Jeg gleder meg til resten av livet. Jeg er glad for hver en dag jeg får og jeg er helt skrudd: Jeg takker livet!

Denne informasjonsplikten skal jeg holde i sjakk. Jeg har retten til å ikke formidle verbalt. Jeg har retten til å levere hvis jeg vil det, og la være hvis jeg vil det. Jeg har bare sagt til 3 i gaten ”full pakke” tema. Det hadde vært artig om noen leste blogg, visste om det og kom og sa det. Men alle vet det (jeg ser det på øynene), og hvorfor det? Og hvorfor er det å lese blogg så hemmelig?

Men alt i alt, jeg vet i hvert fall hva jeg vil og gjør. Og de som er åpne er åpne. De som trenger sin egen beskyttelse, må vær så god få ha det. All respekt. Jeg har brent inni kroppen og trengt min fred, jeg også. Det jeg trenger nå er ro, eller likeverdighet, som deler sitt eget.

Egne redsler eller eget behov for å gi omsorg kan overstyre enhver, tro meg jeg har vært der. Men hva hjelper det på, hvis ikke man kan si: ”Det gjør noe med meg at du belemres?”

Takk til alle dere som inrømmer så klart, at det er noe å hente i fra bloggen. Fremdeles så er bloggen en egotripp. En av de første og få jeg har hatt i livet. Det var en som spurte meg: ”Må du skrive det på bloggen?” Jeg må ingenting. Jeg må ikke engang høre på deg si det.

Men jeg vil det!

Livet er rikt,
Betty