Toget Går!

Det er morgen, og det er stille. Jeg skriver fort, for jeg skal ut. Jeg har sovet mens gutta gikk ut, og det var godt å få hvilt seg ut. Det er tirsdag og det er dagen før eg skal i ilden. Det er mange slags rare tanker, som tar plass og som skal ut.

Det som rir meg mest, er tanken på å være en belastning. Og det at folk skal synes synd på Bernt. Han ble så lei av den forrige sykdomsrunden, og det er et vanskelig tema. For jeg ble lei sjøl. Men det er vel dette de mener med gode og onde dager da, og jeg ville gjort det samme for han.

Men det aller beste er å få slippe all denne motgang. For da slipper forhold å utfordres på denne måten. Jeg kunne tenkt meg litt mindre sykdom og et litt enklere liv, men det er også en absurd tanke.

Det er vanskelig å ha fokus på noe annet enn det jeg skal inn i nå. Lekser med guttene, er maks av annet jeg klarer å konsentrere meg om. Også en bok da, De Gales Hus, vanvittig nok, leser jeg den. Den er faktisk ganske morsom.

Det som blir veldig tydelig, når jeg trenger noe utenifra, det er hvordan alle relasjonene jeg har, er. Men i denne runden er jeg flinkere til å holde fokus på det jeg har, og ikke det jeg ikke har. Det er en kjempe fremgang.

Jeg snakker om å kjøre bussen min sjøl, styre rattet. Og det er dette jeg holder på med i hverdagen. Jeg merker så tydelig at livet er en reise, og i morgen går jeg om bord på et tog, og det gjelder å ikke stå igjen på perrongen. Fra i morgen av, har de min tid, og jeg skal sitte og se ut vinduet og ta imot denne hjelpen jeg får.

Da sitter jeg og ser ut vinduet og det jeg ser er mitt liv, for du blir veldig selvsentrert når du blir syk, det er sikkert. Og da ser jeg ikke lenger på det gamle jeg aldri får, men det nye, som jeg skal leve og det som er akkurat nå.

Jeg vet at dette gjør meg sterkere, jeg vet at jeg skal leve ut alle årene som jeg får.

Ha en fin tirsdag 19. september 2006, Betty!