Den delikate balansen

Da har det vært tid for sorg. Min oppgave har vært å fokusere på den sorgen som foregår og ikke ramle inn i gamle sorger. Jeg kjente tendensen til at gammel sorg skulle ta mer plass og jeg måtte styre gammel sorg unna ved hjelp av samtaler. Det var min svigerfar som døde og ikke alle de gamle opplevelsene mine med svik og tap som skjedde nå. Riktig nok så er det jo bare slik jeg er og det oppstår 2 sorger på sorgens dag, men jeg klarer å skille de og det gjør meg fornøyd. Det holder meg voksen og rasjonell.

Jeg tenkte på om de to andre svigerfamiliene ville kjøpe blomster og at de ville bli veldig synlig i kirken at ikke min familie hadde gjort det samme. Riktig nok så skjedde ikke det og i tillegg sendte ene søsteren min sms til Bernt og andre ringte ham. Da falt det noen steiner i fra mitt bryst. De ville begge ha kontonummeret til SOS-barnebyer, som min svigerfar ønsket at folk skulle gi penger til i stedet for blomster. Det desperate grepet slapp taket og jeg kunne fokusere igjen på dagens sorg. Bernt har en utrolig evne til å være idet som skjer og til å leve ut øyeblikket. Da vil også sorgen jobbe seg ferdig, slippe taket og han beveger seg videre. Bernts ekskone hadde heller ikke gjort noe større prosjekt av seg selv, enn å betale inn penger til SOS barnebyer og sendt et hyggelig brev og da var min egen historie til å leve med.

Nøkkelen til å ikke sørge i evigheter tror jeg ligger i å være tilstede og ikke være redd de følelsene som kommer. Dette kan høres enkelt ut. Det er egentlig ikke forskjell på teori og praksis, men i praksis er det forskjell likevel. Det viser seg hele tiden.

I dag våknet jeg 0730. Jeg hørte min svigermor på kjøkkenet. Jeg spratt opp og stilte meg foran stuevinduet og kiket på verdens vakreste panorama. Romsdalsalpene. De lå og badet i en stripe med fargerike skyer. Resten var blått. Dugget på bakken viste at natten hadde vært med noen minusgrader. Vi var stille og andektig. Det er ikke hver dag du gravlegger noen. Jeg tok, som vanlig rekken med øvelser og kjente at dette skulle bli en fin dag.

I går vasket jeg bilen etter turen fra Trondhjæm til Molde. Jeg kjørte sånn ”full pakke” vask med polering og det hele. Bilen ser ikke ny ut lenger når den blir vasket, men jeg synes at den er fin, rødbilen vår. Jeg kjøpte noe slips, belte og lommetørkle greier, vase, mat og vin. Det var godt å være litt for seg selv etter syningen.

Syningen var en fin stund. Et lite lunt kapell. Vi gikk alle inn i lag. Jeg kjente med en gang en ro og varme da jeg gikk inn der. Det var virkelig godt å være der. Og han var så fin. Guttene tok på han. Ruben strøk hånden hans og pratet til han. Min svigermor leste fra Bibelen: Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger. Han lar meg vandre på stier.
Vet ikke om jeg gjengir rett, men noe iden duren var det. Vakkert. Det samme leste Bernt for meg en gang vi trodde at John Arvid skulle dø fra oss, det første leveåret.
Det var en sånn menneskelig varme i rommet som var fin å vær i. Jeg holdt i hans hånd og hørte hans stemme i hodet mitt: ”Du skal leve du Betty”. Jeg fikk være aleine en stund med de av sønnene mine som ville være der. John Arvid, Aun og Stein og meg. Stein stod igjen aleine en stund. Det var veldig vakkert. Jeg følte meg så privilegert etterpå. Jeg har en familie.

Det tyngste var turen ut av kirken. Jeg fikk tanker om at de meterne aldri tok slutt. Det kom så overraskende på meg at jeg skulle gråte så sterkt. Ruben tok nemlig dette tungt. Han gråt mye i kirken. Han var rolig, men beveget. Da vi skulle gå ut av kirken gråt han med høy lyd og oppriktig. Han hang i venstre armen min, gråt og sa: ”Det var synd at farfar døde”. Jeg brast i gråt jeg og , greide ikke å se opp og hilse på folk. Øynene mine så ikke hvor jeg gikk en gang. Jeg tenkte at nå gikk jeg glipp av hele greien og kjente skam følelse på at jeg ikke greide å se slekt og venner i øynene, men etterpå er jeg bare veldig stolt. Det er da ingen forestilling der vi skylder noen noe.

Jeg er stolt over at Ruben gråt også. Han tok ut sorgen sin. Etterpå var han ferdig med den. Vi tok buss bort til gravstedet. Vi kjørte i kortesje og den greide å holde sammen. Det var flott. Det var 100 mennesker der ca. I kirken hadde det vårt fullt. Det fikk jeg som sagt ikke sett. Per Kristian skalv på bussen. Vi holdt hardt rundt hverandre og etter hvert slapp følelsene taket.

Min svigerfar hadde gitt beskjed om hvem som skulle bære kisten og det var mektig flott. De beveget seg rolig bort til gravstedet. Rett høyde med de lengste bakerst. Det var tunge metre å gå for oss som ikke bar. Solen skinte fra klar himmel da de senket han i jorden. Det ble så endelig. Fra jord er du kommet til jord skal du bli og fra jord skal du atter gjennoppstå. Det siste er det vanskeligste å fatte. Men kanskje så er sjelen hans rundt oss, i hvert fall i oss og lever evig der. Minne om ham lever i mange, fordi han var glad i mennesker og han betydde mye for mange.

Det ble en utrolig vakker dag.

Vi bor nå hos Bernts bror. I går var det mat hos svigermor, med mange hyggelige møter. Folka fra Førde kom hele familien og mange fra Oslo. Her er det tråløst nett, så jeg ligger på sengen og skriver. Jeg står opp nå.

Ha en god dag alle.

Betty