Stein i eget glasshus

Gutten i vannfarten


I dag har jeg arbeidet med en tekst, er ganske fornøyd, så jeg blogger den ut i verden. Så legger jeg ved et vanvittig bilde av han som blir 11 år på lørdag. Forberedelsene er i gang og iveren er stor, gleden over å bli et år eldre. Jeg skal love dere det at den samme gleden skal jeg inta, når jeg får mitt første år uten kreften. I dag snakket jeg med en som mistet sin far i Mai, han var 69 år, ingen alder. Så slår det meg hardt, det er lenge til det, så eg håper de har stoppet driten. I dag er jeg så uendelig trøtt, så nå skal jeg snart bare sove. En ting er sikkert, at det har jeg blitt, flink til å ivareta eget. Jeg skal aldri være underlegen mer, jeg skal aldri strekke meg for langt for andre, jeg skal aldri dømme noen som strever eller gjøre ting jeg ikke har lyst til. Nå skal jeg feie for min egen dør og ikke kaste stein i mitt eget glasshus.


Før Hanen Galer

Vi kan hakke andres hjerter
For å fremme eget sted
Vi kan si: De er på jordet!
For å holde på vår ed

Vi kan føl vi er fullkommen
Når vi sverter andres navn
Jeg sett meg i et bedre lys
Grådig som en ravn

Vi kan stenge deg og ute
Hvis du ikke har noe svar
Vi skviser lett et bytte
Da er det deg vi tar!

Før Hanen galer
Er vi svikere alle mann
Før Hanen Galer
Vi tror at vi er sann
Før Hanen Galer
Fornekter vi en venn
Før Hanen Galer
Er vi et annet sted
Før Hanen Galer
Sover vi så søtt
Før Hanen Galer
Har vi ikke skjønt?

Vi kan dele andres feiler
Tror vi vet hva livet er
Vi kan dømme deg til taper
Vi har hvite rene klær

Vi kan dømme etter farge
”Se, der går en sånn en nå”
Du kan si at vi er bedre
Enn de underlige små

Vi kan sladre om en annen
Som ikke fyller krav
Vi kan skrik og be om nåde
Når vi er på fartbart hav

Vi kan tro at blikk og vibber
Er redskap for trofe
Vi kan holde andre nede
Med å psyke ut og le

Vi kan trakk på den som deler
Den som synliggjør og gir
Så har vi noe å snakke om
Når livet gnur og svir.

Vi kan holde pakket unna
Med å stenge våre grender
Vi kan i redsel si det slik:
Ikke rør mine rene hender

Før Hanen Galer
Er vi svikere alle mann
Før hanen galer
Vi tror at vi er sann
Før Hanen Galer
Fornekter vi en venn
Før Hanen Galer
Er vi et annet sted
Før Hanen Galer
Sover vi så søtt
Før Hanen Galer
Har vi ingenting skjønt?



Betty februar/Mai 2006

God kveld, Betty

HARDT ARBEID

”Å være par er hardt arbeid”, sa Bernt til meg i sin bryllupstale for nå 14 år siden. Jeg måtte jo tro han, han har tross alt være gift før. Jeg er hans andre kone, eller dvs jeg er hans første andre kone. Bonuskone :-) Jeg kaller mine stesønner for bonussønner nå, og da er vel jeg bonusmor og ikke stemor. Det klinger mye bedre.

Å være par er hardt arbeid, og er det ikke det, så har du det kjedelig. Hardt arbeid har aldri skadet noen. Og jo mer tilstede, jo mer kommunikasjon, jo større utfordringer og jo større er iveren. Vi har da utrolig gode dager i vårt forhold og vi har rosenrøde skyer, god sex og gode krangler. Men det å være par handler ikke "bare" om dette. Det handler om utkjøring av barn, oppfølging av lekser, gulvvask, klesvask, husvask og alt det andre dillet. Det handler om prioriteringer og å unne den andre noe aleine. Det handler om å være raus og gi så det svir og få noe tilbake. Det handler om det å stå i sorg og det som gjør vondt, sammen.

Jeg tror ikke dem som sier at de driver å flyter på rosenrøde skyer, og om de gjør det, så er det bare å si: God tur og at jeg unner dem det så gjerne. Noen sier at de krangler aldri som par, og da tenker jeg, herregud så kjedelig. Men dem om det og fantastisk hvis de ikke har noe som trigger. Men har de det, og ikke deler det, så synes jeg bare synd på dem.

Det er lett å gå inn i mønstre som par. Avtaler som er laget for lenge siden, og som ikke fungerer lenger. Det er bare vanskelig å oppdage at det er det som foregår. Nye avtaler må lages hele tiden, fordi vi er i endring og våre egne behov endrer seg. Jeg hadde den luksusen en gang å få sove om morgenen. Startet da jeg var hjemme og ammet barna. Dette hang igjen helt til i fjor. Jeg opplevde at det ikke var plass til meg om morgenen, fordi Bernt hadde alt på G. Han er av den overansvarlige typen og da blir jeg uansvarlig. Fordi det ordner seg, han tar det jo. Men ingen av oss likte denne situasjonen.

Vi dro på samlivskurs og vi lo og vi gråt, for det hele var så enkelt. Vi måtte begge gi slipp på egne kjepphester. Jeg ville ikke ha godet å sove om morgenen. Jeg ville være med og lage frokost. Greia er nå at jeg står opp og tar Yoga øvelser, sørger for at gutta har reine klær på. Lager matpakkene, eller oppfordrer de til å lage sine egne. Rydder bordet etter gjengen og lager brød. Bernt har fått beholde sin pådekking, for det liker han. Han hører på NRK – alltid nyheter og leser avisen og plystrer inn dagen. Det er greit at han er 15 minutter for seg selv, for han er så ekstremt godt humør om morgenen.

Å være par handler også om å kunne tilgi. Vi er da alle 5 år i hodet i blant, og agerer max 14 år i handling. Det må være rom for å være litt usaklig, så lenge det går an å hente seg inn, og be om unskyldning. Det er tross alt på hjemme banen vi skal hente våre krefter. Da må det usaklige i oss få utløp også. Men vi går ikke av veien for en skikkelig krangel, det er sunt det. For med en krangel eller stor diskusjon får en klarhet i hva som trigger. Mange misforståelser blir ryddet bort. Vi kan ikke gå rundt og gjette oss til hva den andre føler. Vi får sjøl stå ansvarlig for vårt eget.

Hele greien handler om å lære seg en teknikk for å kommunisere, som gir kontakt. Et verktøy for å kommunisere. Og i par funker det å snakke. Ikke anklage, bebreide, eller ønske å endre den andre. Men fortelle: Hvordan du sjøl vil ha det. Slutter en å dele, så kommer en også ut av trening. Vi vet da alle hvordan det er å slutte å gå på trening. Det kan være vanskelig å komme i gang igjen.

Bernt og jeg var på et samlivskurs en gang og derfra husker jeg en dame som klaget og klaget på mannen. Han lå bare på sofaen med avisen trekt ned over hodet og gjorde ikke noe, sa hun. Han så ikke henne, detok ikke i husarbeid etc.

Gunnar og Dag spurte hva hun gjorde foruten om å klage? Hun ble rådvill? Hun gjorde ditt og datt og sa det med like anklagende tone. Hun ble klagete, han trakk seg vekk. Begge deler er jævla dårlige løsninger, hvis vi egentlig vil ha kontakt. En sa til henne: Se hvordan du ser ut da, du ser jo like sur ut som din klage. Ikke rart at han ikke gidder å se på deg når du klager. Avisen kan være god å ha, mot slike angrep.

Dette paret dro hjem og kom tilbake på kurset noen måneder etter. Hun hadde fjonget seg og lært seg å snakke om hvordan hun ønsket seg å ha det, i stedet for å anklage. Han hadde trekt bort avisen. Han opplevde at det ble plass til han. De hadde ingått nye avtaler og nye ordninger der hjemme.

Det er til å le av, for ingen av de var fornøyde slik det var, men skjønte ikke hvordan de skulle få til en endring. Men det går ikke an å endre den andre, vi kan bare endre oss selv. Og når det valget blir tatt og en ikke lenger dytter problemet over på den andre, så er det fantastisk hva en kan få utrettet.

Og når vi sjøl har det bra, smitter det over på andre. For gjør jeg endringer med mitt, så tvinger det fram endring hos andre, fordi mine omgivelser trives bedre rundt meg.

Men hvis det ikke skjer noe, når du selv gjør en positiv endring, så får en avslutte forholdet og bli ferdig. Livet er for kort til å ikke ha det bra.Mennesket har så himla behov for å legge driten vår på andre. Det er den andre som ikke forstår, den andre som ikke kan eller vil snakke. Vi skal endre på den andre og det er en klassisk felle. Vi har en oppgave i livet og det er å sørge for at vi er fornøyd sjøl, slik at vi sjøl og der det er unger, får et ”rom” og vokse i. Hvis en skiller seg og bare fortsetter samme ”gnålet”, så er det ikke et poeng å skille seg. En har alltid ansvar for å endre ting til det bedre. Før i gamle dager, når ingen skilte seg, så hadde de i hvert fall fattigdommen felles. Nå hvis par ikke har noe felles og ikke ønsker å være sammen, så har vel begge et ansvar for seg sjøl til å gjøre det bedre?

”Frihet synes å være et resultat av evne til å ta personlig ansvar”, Gunnar Cramer.

Det værste jeg vet er enslige sytete og klandrete mødre, som skal legge hele greien på den andre, men det henger vel sammen med min egen historie og at jeg er gift med en mann som har vært gift før. Men dette gidder jeg ikke engang å skrive om, for de får nok oppmerksomhet som det er.

God kveld til de som ennå henger med, Betty

Blod og Brensel

Barn bryter grenser. Barn skal bryte grenser. Spørsmålet er hvordan vi som voksne takler det, når de bryter grenser. Barn skal lekesloss. Hvis ikke de får lov til å lekesloss, så blir de aldri kjent med sine egne grenser. Barn blir sint. Barn skal være sint og de skal sprenge på for å bli kjent med hvordan sitt eget sinne kjennes. Barn skal være forbannet hvis de opplever sine egne grenser krenket. De må lære seg et språk på sinnet sitt, slik at de kan formidle det de ønsker. Slik at de oppnår kontakt.

Sinne er like basis som glede, og like viktig følelse å erkjenne og leve ut. Sorg og redsel er basis også. Kludrer du med dette, har du tapt og sitter med et forsvarsverk som er vanskelig å bryte ned. Det harskner til og kjennes ut som tørka stearin i hjertet. Du må nesten brenne deg skikkelig for å få stearinen til å smelte og bevege seg igjen. For å kunne kjenne deg i live.

Du lærer deg å ”ikke vise følelser” for det er å vise svakhet (påbud). Du lærer deg ikke hevde ditt, for det er ikke pent å gjøre(forbud). Det sitter like fast som ferdighet, som det å ha lært seg å svømme eller sykle. Har du engang lært det, så kan du det for alltid.

Det er noen ganger det ikke er lurt å vise hva du føler eller si hva du mener. Hvis det kan skade deg, så lar du det gjerne være. Det er en fin ferdighet å ha, men det er ikke bra om det bare er det du kan. Det er viktig å kunne velge. Hvis du vil trå til, så er det din rett å gjøre det. Men det er alltid lurt å ha valgt de som har respekt for deg og de som forstår at andre kan oppleve ting annerledes, når du gjør det.

Jeg har sagt mange ganger at ”vi som snakker høyt og viser hvem vi er”, tar plass og er personlig, kan også være stille. Men de som bestandig er taus, har ikke vist at de behersker begge områder like godt. Det er lettere å dempe seg, enn å begynn å brøl/rop/si i fra når du er over 30. Da kan det være mye størkna stearin å smelte.

Ergo: Du nekter ikke barnet ditt kveldsmat, når grensen er brytt på noe annet. Vi må gjerne demonstrere at de ikke har oppfyllt krav for å ha et gode, men ikke med å straffe. Konsekvensen må ha en sammenheng, med dets handling. For hva er egentlig formålet til den voksne? Er det å markere seg? Er det for å si at jeg vet bedre enn deg (krenke). Hvordan kan du si til et barn at du vet hva som er best for barnet? Jo, ved å oppnå kontakt. Og hvordan oppnår du kontakt, med å straffe? Aldri.

Det er klart at vi som voksne har retten til å være ekspressiv, og vi voksne skal være voksne. Vi skal være de som har styringen, men det betyr ikke at vi kan ta oss retten til avstraffelser gjennom kontrollering. Det er bare et tegn på at vi sjøl ikke har kontroll på eget liv og situasjonen. Da bærer vi sannsynligvis på formye harskna feelings.

Når gutta våre har griset til i kjelleren og ikke bært opp glass og fat, så er konsekvensen at de ikke får ta med noe spiselig/drikkelig ned dit på en uke. Etter en uke har vi familieråd og lager nye avtaler igjen. Vi setter en konsekvens som samsvarer med grensen vi har satt tidligere. Det bor ingen tjenere i dette huset, og de skal lære seg til å ta ansvar for eget. Altså vi demonstrer at de ikke har oppfyllt krav for å ha dette godet. Vi nekter de å ta med mat ned i kjelleren, simpelthen. Vi inndrar et gode.

Vi har gjort det samme med gamecuber og gameboyer og med pc. Hvis de ikke får til å samarbeide, eller bare sitter og spiller dagen lang, har vi stengt av kjelleren til fordel for naturen. Men dette er å gi de et alternativ til noe bedre.

Det som bekymrer meg er når foreldre absolutt må krenke. ”Fordi du har gjort ditt, så får du ikke datt”. Så tar de fra ungen det beste ungen kan tenke seg som gode, f.eks reise i pirbadet som var avtalt, eller besøke en god venn, eller husarrest. Ikke rart at de mister kontakten og at ungen stenger seg inne. Ikke rart i det hele tatt. Vi, som foreldre, har ansvar for at våre barn er sunne individer. Vi har ansvar for at de ikke undertrykker egne følelser overfor oss.

Barn som er redde sine foreldre er utrygge barn.
Barn som ”pleaser” sine foreldre er usikre barn.
Barn som vet de blir straffet, oppfører seg kuet eller begynner å gjøre ting i smug.

Den dagen jeg gir mitt barn husarest, er den dagen jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Da har jeg kommet til kort. Da har jeg mistet kontakten.

Barn som blir krenket lenge nok, med mange småe drypp, opplever tilslutt en gedigen smerte, denne smerten må få utløp et sted og sinne kan ta over. Da kan det usunne sinnet tre i kraft. Det sjøldestruktive vanvittige sinnet, som ikke har noe språk, for det lærte de aldri. Men de kan likevel opptre temmet. Rus er selvsagt et alternativ, for det demper smerten. Men de er mange flere som ikke velger rus, men som går til grunne med lav selvfølelse eller lever kuet hele livet. Visste du at selvmordstatestikken i Norge viser at et menneske tar livet av seg hver eneste dag, og det i velstands Norge. Visste du at hvert år tar et tosifret tall studenter sjølmord?

Forstår vi egentlig hvor problemet sitter? Forstår vi at barn som får den omsorgen de skal ha, den oppfølgingen de har krav på og det fanget de trenger til de velger fanget vekk, blir sunne unger. Forstår vi hvor sulten et barn er på å bli sett? OG er vi villig til å se det?

Det finnes så mange autoritetstroe mennesker, som tror at kunnskapsrike, velutdannede mennesker er de eneste som ”har det”. Men de lever ofte med ”kalde” og fjerne relasjoner. Det finnes ikke en bokrygg du kan kvil deg på, eller et kapittel du kan grave deg ned i, som kan hjelp deg med å få kontakt med ditt barn. Du må være aktiv, gi av deg sjøl, og lytte. Du må gå til psykolog hvis du trenger å få utløp for noe. Ditt barn skal ikke bære din historie. Ditt barn skal kun bære sin egen. Klokskap ligger ofte i erfaring.

Misforstå meg rett, alt for mange mennesker abdiserer autoritet av redsel for å være autoritære.

For å fjerne meg litt, så nevner jeg at samiske barn fikk ikke snakke samisk før langt ut på 70 tallet. Det er jo helt vanvittig. Men jeg ser i mine omgivelser, at det finnes barn her som ikke får gi sin forklaring. De blir ikke hørt eller sett, de blir forvist til ”rommet”. Vi er like stakkerslig på mange måter. Som essayet til Jens Bjørneboe sier i Før Hanen galer. Vi har de samme holdningene, bare pakket inn i et annet papie.

Og alt dette handler egentlig om, vår egen redsel for å være nære, vår egen redsel for å være stolte av oss sjøl, for vi hører så alt for ofte på vår egen kritiker. Den som forteller oss at vi ikke er noe verd, alt for tykk, alt for tynn, alt for brå, alt for kjedelig, alt for snill, alt for dum, alt for trist, alt for kjip, alt for liten, alt for sur, alt for sint, alt for sløv, alt for kravstor, alt for streng, alt for dårlig mor, alt for jævli og alt for Norge (da jeg var 16 år var jeg med i et jenteband Norske Budeier, vi gav ut en plate i lag med 3 andre band, kalt ALT FOR NORGE). Vi lytter alt for lite på oss sjøl og vi lytter alt for lite på våre unger.

Det er faen ikke enkelt (Per Kristian liker ikke at jeg banner, jeg prøver å skjerpe meg, men her hører det hjemme) å vokse opp i dag. Uansett hvor vi bor. Her som vi bor i høyere middelklasse område er vi mange veldig ”vellykkete” foreldre. Prestasjonskrav og konkurransementaliteten oser på hvert hushjørne. Klart vi har det gøy, men greier vi å se de som strever?

Greier vi å gi rom for at barn vil velge bort vår livsstil og velge sin egen? Greier vi å se at det å ”være flink” er ikke noe som skaper kontakt, men mer en måte å bli sett på av sine foreldre. Greier vi å godta at våre barn ønsker å bli sett som god nok, selv uten å prestere? Eller er den sosiale arven den viktigste av alle?

Og når barnet ditt, har gått over grensen du har satt. Tenk deg om, om du vil ha kontakt eller krenke. Det er faktisk ditt valg. Det er du som er den voksne.

Som Norske budeier sa i sin sang på platen Ingenting for Norge:
Barn kan skrike
Uten å lære det
Barn kan le
Når de føler glede
Barn kan elske
Uten å skjule det
Kunne vi også klare det
Om vi fikk utvikle oss
I frihet og fred.
Var vi barn den gang?

Bare Betty Bjohnsen.

Barnevakten

STILIG
Verdens beste tante, byens beste Nanny og guttenes forsvarer Karen har vært sammen med våre barn i helgen. De var alle super fornøyd. Det er vi og. En fantastisk helg må jeg si. Vi har virkelig fått en gave. Det er lett å forholde seg til. Legger ved noen fine bilder.
Vi bor i et land hvor dette er mulig!
Johnsens fremkomstmidler 2006
Johnsens lørdagsbolig
En bloggers beretning i strandbaren
En sykkel som er mye beundret
En mann som er høyt elsket
Fergekø er for biler!
Bra plassert for utkjøring?
En superfornøyd kvinne

Ha en god start på en ny og ubrukt uke, Betty

Du Vide Verden

Jeg sitter på en hard stein på stranden og skriver. Bernt er ute og kajakkerer. Jeg sitter her og speider etter han, fordi vi ikke har mobil kontakt. Det er jo helt vanvittig å sitte på en strand å ha internett dekning. Jeg har svart på noen mail, men nå vil jeg bare sitte og skrive.

Det er en kald vind, men en strålende solskinnsdag. Eg hører på den deilige bølgelyden som skvulper inn mot sanden. Det er flo no, og det er vakkert. Det er noen små skyer hist og her og sjøen bryt noen meter ut i havet. I strandrestauranten gjør de klart til konfirmasjon. Vi voknet klokken 7 i dag og tok oss en spasertur. Så nå er vi blant voksne par, som står opp tidlig og går strandpromenaden. Vi kiket på tomtene med sine kysthus, det ble ingen lottogevinst, så da er vi fornøyd med teltet.

Vi har pratet masse om det å være fornøyd i dag. Jeg kjenner ingen kvinner som er helt fornøyd med seg selv. Det er noe gærnt med et eller annet, uansett om de er slanke eller høye. Kraftige eller lave. Men som Onkel Skrue sier, det er jo bedre å være rik og frisk, enn syk og fattig. Og vi sikter etter det perfekte. Men fornøydhet henger ikke på verken penger eller størrelser, det har kreften lært meg.

Det hele handler om å få være frisk, vital og i god fysisk og psykisk form. Det er litt sprøtt når vi først tenker på det, at denne generasjonen med kvinner som ikke er fornøyd med oss sjøl, er forbilder til millioner av unger. Vi kan sikkert legge det på media og si at det er reklamens skyld. Men nei, hvor ble det av vårt eget ansvar? Vi kan bare endre oss selv og våre egne tanker. Å prøve noe annet er som å prøve å skjære havet i biter.

Jeg bøyde meg opp for å se etter Bernt, og der kjem han. I mellom bølgene som bryt skjærer kajakken seg igjennom. Et frydefullt gjensyn. Jeg synes alltid det er godt å se han. Jeg har ventet på han no, for eg liker ikkje at min mann er ute i båt og ikke kan nå meg. Det er egentlig i slike stunder at mobilen gjør sin store nytte. Den har nok berget mange liv. Men det er så mange andre minuser med mobilen, være tilgjengelig hele tiden, gjøre seg tilgjengelig for alle. Det ligger en viss forventning på at du skal ha mobilen på, i hvert fall for sms`er. Folk sier, det er jo bare å slå den av, men nei, jeg ser at det gjør de fleste ikke. De er bare tilgjengelig. Til hvilken nytte?

Nå skal vi pakke oss hjem.

Takk for alt dette vakre.

Betty

Før Hanen Galer

Bernt på Hosnasanden, Stokkøya.


Vi er på tur, kjærlighetstur og vi flirer. Det er en ting med Bernt at han får meg alltid til å flire, hver dag, men veldig mye mer disse dagene. Det er pissregn ute, men vi har gått rundt vannet lell. Vi gjesper og er helt i svime. Uvant å ha fri og luften her oppe gir oksygen langt ned i lungene.

Det gikk fint å kjøre sykkel hit. Ingen våt asfalt og bare 3 små regndråper. Vi er på hytta til Bernt sin mor, Knausen ved Rødsin på Malm. Fantastisk godt.

Nå er det dagen etter. Jeg sitter i teltåpningen vår på Stokkøya og skriver på min pc. Det er strøm inn i teltet. Utsikten er en grønn plen og 10 000 km med hav. En fantastisk sandstrand og solen står høyt på himmelen. Jeg har åpnet med en Dahls box øl, ordnet en rømmedip og spiser noen flak med Tortilla cheese chips. Fornekt det den som vil, men dette er livet. Jeg er sikker på at jeg lever 2 dager mer i mitt liv pga denne dagen.

Bernt er ute i kajakk og padler. Jeg tok meg en dusj og pyntet meg, for vi skal spise middag på stranden. En glasshusrestaurant på trøndelags vakreste strand. De selger tomter her. Hvis jeg vinner i lotto i kveld, så kjøper jeg en tomt til oss her, på flekken. De har bare 5 igjen. Jeg har vært å kika etter Bernt, men jeg ser han ikke der ute på havet. Vi har avtale om at han padler i 2 timer max. For meg kan han padle så lenge han vil, men mobilen min virker ikke, så han får ikke kontakt med meg, hvis det skal være noe. Han har lovet å ringe Stokkøya Sjøsenter hvis noe går gale. Et dikt jeg har laget på denne turen:


Solens styrke

Solen gløder
Og gir oss noke
Vi får sittja roleg
Og nyta
Livet, mens vi lever
Sittja der
Og Nyte
Og tenkje i fred
Om livet som ruslar
Avgarde
Mens solen
Varmar oss
Og gir oss ro
Og du sit der
Og ser mot solen
Stille
Andektig
Mitt i livet

Det er hit vi skal St.Hans helgen, når Bernt skal feire sine 50 år, med sine turvenner. Det har vært planlagt lenge, så nå er vi her på en slag befaring. Det kommer til å bli fantastisk feiring, uansett vær, med venner som virkelig setter pris på Bernt sine turprosjekter.

Jeg sitter her og bare har det fantastisk. Kjøreturen på sykkel gikk ekselent. Eg synes at eg lever sammen med verdens deiligste mann. Då e det ikkje gale?

På hytta fann eg ting å lese og jeg ble fasinert av noen innlegg jeg fant i boka: Feskarbonden og andre kvinnfolk.

Følgende var skrevet i Lofotposten 14.Juni 1945:

Lederartikkel:
…Vi skyter neppe langt forbi målet, når vi gjetter på at antallet av tyskerbarn i Nord-Norge vil bli omkring 1500 når den endelige oppsummeringen er gjort. Dessverre er det stadig tyske stratsborgere ”undervegs”. Renslige nordmenn forlanger nu at myndighetene slår hardt og hensynsløst ned på råttenskapen. Det sunde og klare folkevett er på det rene med at disse svermer av illegale tyske barn representerer en opplagt fare. Den eneste fornuftige løsningen er at barna overføres til sine fedres land, og at deres mødre slår følge med dem. Det er i selvforsvar, rett og slett.

Tenk dere, dette var en leder artikkel. Vi var ikke noe særlig bedre enn nasistene, gitt. Vanvittig tankegang og det værste, han forstår faen meg ikke at dette er nasisisme. Det kom et leserinnlegg i Lofotposten like etter:

6. Juli 1945

Hvor det gjorde godt å lese stykket om tyskerjentene. I sannhet. Det renset luften. Vi ble i godt humør. De skriver, herr redaktør, nettop om det som vi har tenkt så meget på. Det er jo et problem for oss norske kvinner i alminnelighet og for oss lærere i særdeleshet: Hvordan vil det gå når vi kommer i kontakt med disse bastard b arna? Kan vi være mot dem som vi er mot de andre? Personlig tror jeg ikke det. Det er derfor en grei og rettferdig løsning på problemet: Landsforvis tøsene og deres avkom. Vi sier, herr redaktør: Fortsett å rens luften, og vi er Dem evig takknemlig.

Dette er jo helt vanvittig. Her om dagen ble en 13 år gammel gutt utvist fra landet vårt, fordi Norge skulle statuere et eksempel. Han bodde hos en fosterfamilie her og hadde det kjempefint med skole og med venner. Han ble sendt til Sri Lanka til sin alkoholiserte bestefar. Dette er også helt vanvittig.

Vi lever i Verdens rikeste land, vi kan fø alle barna som har det for jævli andre plasser. Vi kan huse dem alle. Vi kan gi dem de trenger, eller i hvert fall noe bedre, hvis vi bruker penger.

Men vi strever med etterdønningene av disse holdningene fra krigen. Holdningene sitter i ryggraden på dem som har makten. Holdningene sitter dessverre i for mange folkesjeler. Kanskje de til og med sitter i deg og i meg. Har du noen afrikanske venner?


Hva gjorde vi ikke med taterkvinnene i mellomkrigstiden, steriliserte dem. Ungene de hadde ble sendt på barnehjem. Det var forbudt ved lov å være homofil helt fram til 1970 i Norge. Det er klart vi er preget av dette. Og på dette grunnlaget, ubevisst, oppdrar vi våre barn.

Jens Bjørnebo laget essayet: Før Hanen Galer. Jeg har ikke lest det, det skal jeg. Bernt forteller at essayet omhandler det samme temate. Våre holdninger. Jeg skal lage en tekst til bandet som skal hete: Før Hanen Galer

Ruben går i klasse til en mørkhudet gutt. Han sa en dag til han, etter mange år forresten: ”Du, vet du at du er mørk i huden”. Han svarte: ”Ja, det vet jeg”. Så var de ferdig med det temaet.

Nå er Bernt kommet tilbake. Da stopper jeg her. Tar med meg pc`en ned på restauranten. Der skal det være trådløst internett. Så legger jeg ut det jeg har skrevet på pc`en.

Eg laget også dette diktet i helgen. Det var sterkt å være på hytta, hvor min svigerfar elsket å være. I hvert fall følte eg for å skrive dette:

Det er bare sorg, svigerfar!

Eg ber deg med meg
I tankane.
Du er ikkje heilt borte
Eg kan nå deg stundom
Høyra deg
Snakka med vinden

Du seier til meg:
”Du skal leva,
du har ennå mykkje å gjera”

Eg kjenner
Du gav meg styrke
Fordi du gjor
Du gjor det synleg
At du var glad i meg.
Du bekymra deg stundom
For kva som skulle henda.
Eg fortel mine born om deg
Slik skal du alltid leva.

Eg er ikkje redd for å døy
Etter at du viste vegen.
Du ble det næraste
Det næraste eg kunne komme ein far.

For deg som henger med ennå:

http://www.stokkoya.no/

Betty

2 to Go

Vinen heter 2 to Go. En vin laget av skipsreder Dan Odfjell i Chile. Knallgod. En nordmann gjør suksee og fremstiller ypperlige viner i toppsjiktet i Chile. Det er en 2 liter og passer derfor til topptur. 2 to Go.

I dag kjøpte jeg sånn overlevelses vin. Egen medisinsk rehabilitering, på et vis. Totalt legalt på grønn resept og mye bedre enn å gå å kvine, eller være misfornøyd eller grinat. Ikke det at jeg er en typisk dette, men i dag var det hardt å skifte gir.

I dag var det en grusom dag fram til kl 16. Da skiftet jeg gir, fordi turtallet hadde lagt opp under 8000 hele dagen. Jeg greide simplethen ikke å gjøre noe for meg selv før dette. Jeg lå etter meg selv hele dagen, som et forsinket lokomotiv til alle stasjoner. Til slutt sakket jeg farten og avlyste en del stoppesteder. Blant annet Brystkreftdametrimmen og Tr.Hjæm Turmarsjforening. Da var all luften gått ut av ballongen.

Jeg tok sykkelen og kjørte til KBS og kjøpte meg det smykke jeg så der i går, for brødbakingspenger. 600 kroner er tatt fra eltemaskinpengene, fordi jeg fortjener det. Og så en tur innom polet, med alle de andre som var lykkelig for en fridag på torsdag, Ære være Kristihimmelsprett og hele dens historie.

Jeg startet dagen med å elte deig og sette den til heving. Bernt og jeg dro med gutta til Eberg skole kl 0830 for å si farvel til Magnus. Bernt og jeg kom dit med ungene og en gave. Vi har hatt han i huset vårt et år og kjenner at det er vemodig.

Jeg hadde time til fastlegen 11:15 og jeg arbeidet hardt for å komme meg ut døren. Det krever en del omstillinger å tenke MC og ikke bil. Men jeg rakk timen. Det gjør en nesten alltid på legekontor. De er egentlig aldri i rute. Jeg hadde varmt brød med, populært. Det krever sin kvinne å høre at dette kanskje tar et år til. I hvert fall skrev han det på papiret. Masse papir greier. Jeg forstod at de regner et snitt av inntekt de siste 3 årene og da kommer jeg ikke så verst ut av det. 66% lønn av en 60% stilling i Trondheim Kommune blir knapt nok til å tørke seg i ræva. Men med STOLT A/S jobben, heves utbetalingen til noe bedre.

Pensjonskassen og drit og lort må ordnes. Hyggelige mennesker over alt og tydelig vant med å ordne i dette. Det er bare jeg som føler det store nederlaget og ikke kjenner kraften til å jobbe.

Jeg dro der i fra til logoped også til Bedriftshelsetrening, dvs. svømming i Pirbadet og i dag tok jeg i som faen. Resultatet ble helt uttappet og egentlig ikke i stand til noe. Men så klart vi klarer da å ta oss sammen. En dame fra Bosnia spurte om alt mulig, jeg ville bare være inni meg, men det var umulig.

Da jeg kom hjem var guttene dratt med Bernt. Stein stod og ventet på de på svømming. Jeg kledde av meg rubbel og bit. En dag i regnvær, på sykkel betyr at klærne er kald og våt opp til navlen. Selv om jeg hadde vært i Pirbadet, måtte jeg legge meg i badekaret. En ansiktsmaske med kun åpning til et glass rødvin, fantastisk. Det ringte på døren og telefonen kimet, jeg hørte det i det fjerne. Hvis noen vil ha tak i meg og vil meg noe konkret, så kan de sende en mail eller kommentere på bloggen.

Jeg har så lyst til å slippe bomben løs og skrive om grenser, kontroll og makt, men jeg skal vente noen dager, så det hele blir bra. Akkurat nå sitter hele gjengen ved kjøkkenbordet og tegner. Bernt rydder i bilder. I familien Johnsen er det kreative sjeler. I morgen kommer Karen og tante Kristin her for å bo her i 3 dager. Bernt og jeg skal dra på kjærlighetsferie. Det er ikke sikkert at jeg får skrevet noe da, eller kanskje det er akkurat det jeg gjør, bare med en litt annen betydning.

God kveld, Betty

Born to be wild

Foto: Carl-Erik Eriksson

Betty Big Boom Band spiller på Olavspuben fredag 9. Juni.


I dag tok jeg sykkelen på veien. Det var herlig gitt. Jeg hadde glemt kikket med det og kjenner, etter 3 sesonger på riskokeren min, at kjøringen sitter i kroppen. Men du verden man må være våken og tilstede, og det er vel det jeg har bedyret i mange måneder nå, at jeg føler meg tilstede i mitt eget liv.

Det er noe sexy med min Kawasaki ER-5, men det er en nybegynner sykkel, det er ikke til å komme bort i fra det. Lettkjørt, fin i svingene, sitter høyt, men har følelsen av å blæs av når jeg drar på over 120 km/t. Jeg skulle også ha endret kjørestil, kanskje jeg skal kjøpe meg en Triumph en gang, de har en pittelittegranne shooper stil. Ikke for laidback, for det stemmer ikke med kjøringen. Armen min hadde nok trivdes bedre med en shooper, men kjørestilen er så merkelig. Kroppen skal liksom følge sykkelen.

Jeg smilte fra Ride til byen. Og hilste på familien, mc familien. Det er en god tradisjon å løfte den venstre armen til andre sykler.

I dag har Thomas og jeg vært i møte med Paalen. Det blir spilling 9.Juni og vi får den bestre lydmannen. Pussig at etter kreften, så treffer jeg alle som har svart belte i ulike deler i musikk/kultur verden. Syvli er et lykketreff, hun har nerve og troen. Jeg får bare sørge for å opparbeide meg svart belte i det jeg er god på.

Jeg hentet Per Kristian på skolen. Jeg kjørte inn i skolegården, som jeg alltid bruker å gjøre. En av klassekompisene sa: ”Du er bra heldig, Per Kristian”. Det så jeg også at han kjente. Vi dro hit og dit, for å finne ut av bursdagsønsker, KBS, Elkjøp og Lefdal. Bernt og jeg ville kjøpe en mobil til han nå, det gjorde vi. En telefon kan trygge han, og han kan sende meldinger og ringe til sin venn.

I dag kjørte jeg ut varme brød som var bestilt. Artig å kunne drive service. Det er et godt brød jeg lager. Selv om salget er litt glissent. Er bare noen hundrelapper i fra ny eltemaskin innkjøp. Brødbørsen er stappet med lapper.

Jeg gikk til Ride i kveld og hentet bilen, med syddvest og komplett regntøy. Ikke farlig for en bergenser som ble impregnert ved fødsel. Dro på Green House salg og har funnet scene buksen (til 90 kilos klassen). Artig. Den byttet jeg mot at hun fikk komme på gjestelisten på konserten. Nå skal det soves.

God kveld, Betty

Full Spiker!

Keep on blogging in the free world!

I dag har det vært full pakke dag, med ferdig bakte brød til kl 09:30. Ernærinsdama, psykolog og akkupunktør. På rekke og rad. Stor fokus på bedring av helse og helbredelse. De indre organene spiller meg et puss etter kreften.

Akkupunktøren bestilte 10 brød, så nå har jeg noe konkret å bake til. Moro. Jeg fikk kjempe støtte på mitt utspill i forhold til å støtte den unge mannen, så da stemmer intuisjon og verden henger sammen.

Det tar meg en hel dag å grue meg til å ringe pensjonskassen og trygdekontoret. Når det så er gjort varte samtalene i 2 minutter. Pensjonskassen hadde folka sine på kurs til og med onsdag og på trygdekontoret var ”min dame” gått for dagen. Det er en svær prosess å gå inn i, så en er ikke sykemeldt 1 år, sånn uten videre. Det er bra sikkert.

Jeg var på svømming med gutta, og i dag fikk jeg svømt skikkelig. Det var vanvittig bra å kjenne farten. Jeg snakket med mange der i dag, oss trimsvømmere i mellom. En far til en i klubben kunne fortelle at sønnen hans ble ivrigere og ivrigere, jo hardere det ble. Mestring? Nei, han mente at sånn er vi folk, vi liker hardt arbeid og det skaper iver å tåle og bli i bedre form. Resultatene var ikke så viktig, bare trivselen var der.

Jeg ser på guttene at de svømmer fortere og fortere, men de ser ikke sin egen fremgang så godt. De svømmer crawl nå med 3 tak før de går opp til siden og puster.


Da vi kom hjem bakte Per Kristian og jeg brød. Han bakte sitt eget ”sunn brød”, som han kalte det. Han puttet i gode ingredienser, mye rug og solsikkefrø, det skal bli spennende å prøve i morgen. Forklet han har på har han sydd på skolen, og det kom han hjem med i dag. Stilige farger og fint sydd. Han har symaskinsertifikat, det er mer enn jeg har. Vi er spente på hans reaksjon rundt flyttingen til Magnus. Hele voksenverden hans, som er glad i han, står nå i beredskap, klar til å bekke opp. Jørgen henger også litt rundt og verner om han. Trykken han fikk etter at jeg hadde kreft og at farfaren nylig døde av kreft, har akkurat lagt seg og sårene er så vidt grodd. Han hiver litt etter pusten. Men det kan gå veldig greit, nå kunne jeg ønske det hele var over, slik at vi kunne begynt på neste fase.

Jeg lar det være med disse ordene. Må ha søvn og hvile og bygge meg opp til konserten den 0906, på Olavspuben. Ekskalerer sangøvelsene sterkere for hver dag.
I morgen skal jeg hente sykkelen, jeg gleder meg veldig.

God kveld, Betty

Eye of the Tiger

BBBB
Bare egne låter
Velkommen!

I dag har det vært en tilnærmet meget god søndag. Bandet mitt har bekreftet jobben, så da folkens, spiller Betty Big Booom Band på Olavspub, fredag 09. Juni.

Jeg voknet 0830 og bakrus vet jeg ikke hva er lenger. Herlig. Jeg tok de vanlige yoga øvelsene og laget frokost til gjengen. Jeg skrev tale inni mellom slagene, bakte brød og ordnet med noe plantegreier. Vi bestemte oss for en sykkelsøndagstur for å levere Ruben i bursdag.


Aun Yngve er her på søndagsmiddag og hjelper sin far med noe kajakkgreier. Guttene er rundt omkring og leker. Jeg laget panser middag, med stekte asparges og parmasanskinke til forrett. Kasler med smørdeig til hovedrett og riskrem til dessert. Da var det litt surt at vi bare hadde 3 glass vin igjen på 2 liters kartongen, så jeg sprang bort til Heidi for å låne en flaske. Aun hadde ønsket seg denne middagen og da er det surt å mangle et glass rød vin liksom. Men Heidi ordner opp, og er alltid like hjelpsom og hyggelig.

Jeg har hjelpt en ung herremann i dag, og det føles veldig ålreit. Det er ikke mer å si om denne saken, det er ikke alt som skal sies eller snakkes om, det må bare få leves. Jeg er i hvert fall fornøyd med at jeg tok et ansvar. Det var gjort i kjærlighet.

Jeg siterer så gjerne Jesper Juul i dag:Hvor er barnets grenser? Det er viktig at foreldre lærer å passe sine egne grenser. Det er ikke barnets ansvar. Det er like viktig at barnet lærer å passe sine egne grenser. Det er foreldrenes ansvar.

2) Foreldre som begår feil, og tar ansvar for sine feil, er bedre foreldre enn foreldre som forsøker å være perfekte. Perfeksjonisktiske foreldre får alltid barn til å føle seg mislykkede, og barn som føler seg mislykkede, mislykkes ofte.



Jeg er så sikker på at hvis et barns versjon av sin opplevelse blir bortforklart og ugyldiggjort, med at voksne sier: ”Nei, nå får du gi deg” eller ”nå overdriver du”. Når et barn først deler hvordan dens opplevelse er, stemmer det med følelsen. Vi voksne har en jobb å gjøre, sette tilside vårt eget. Det er voksent det.

Jeg har nevnt det før og det er Jesper sine ord: Kjærlighet uten nærhet er som å få servert menyen i stedet for maten; man blir dobbelt så sulten – er vi ikke villig til å lære sammen med våre barn, elsker de oss ikke mindre av den grunn. De elsker seg selv mindre.

Det er søndag, det er i startgropen på en ny frisk uke. Med en spillejobb i sikte kan fokus på friskhet gi dobbelt så bra utslag. Brødsalget går treigt, men jeg baker hver dag. Nå er fryseren full. Jeg er ikke med i noen kakleklubber eller baksnakk seksjoner for tiden, jeg omtaler ikke et menneske uten at jeg har sagt til personen det saken gjelder. Det er herlig, det føles voksent, det er et resultat av psykologisk trening. Da mangler jeg ingenting, for jeg har meg selv å være tro mot. Når jeg før har ment noe om en annen sammen med noen, har det alltid vært ubehagelig, for da må jeg være tro mot gjengen. Nå er jeg fri.

Fri som fuglen, Betty

ps bildet av BBBB er tatt av Aun Yngve, min stesønn. Han har nylig fått antatt et bilde i M.I.A.D Venado Tuerto 2006, International exhibition i Argentina. Bildet kan sees på

http://skippern.deviantart.com

Bildet heter: Loneliness





Survivor
Eye Of The Tiger

Risin' up, back on the street
Did my time, took my chances
Went the distance, now I'm back on my feet
Just a man and his will to survive

So many times, it happens too fast
You change your passion for glory
Don't lose your grip on the dreams of the past
You must fight just to keep them alive

Chorus:

It's the eye of the tiger, it's the cream of the fight
Risin' up to the challenge of our rival
And the last known survivor stalks his prey in the night
And he's watchin' us all in the eye of the tiger

Face to face, out in the heat
Hangin' tough, stayin' hungry
They stack the odds 'til we take to the street
For we kill with the skill to survive

[chorus]

Risin' up, straight to the top
Have the guts, got the glory
Went the distance, now I'm not gonna stop
Just a man and his will to survive chorus
The eye of the tiger (repeats out)...

Reddet Av en Venn

Proffe musikere øver hver dag og opp til flere timer. En av nabojentene vi har, spiller i verdens yngste tangoorkester. Hun står opp og øver klokken 5 hver dag, og da i 2 timer. Så det skal blogges mye, før jeg er klar for å skrive bok, forstår jeg. Formen på boken har jeg klinkende klar, men jeg trenger forslag på hva boken skal hete. Det er alltid vanskelig, men jeg får til å lage overskrifter hver dag, men når det er en bok, så skal det liksom smelle. Det kommer i hvert fall 1. siden til å gjøre.

Jeg har tenkt på tittel som ”Gjest på jorden” eller ”Den begredelig arven”, men nei…tørre greier. En i skrivegruppen hadde følgende linje: ”Death not yet come” og skulle ha det som web adresse. Det kunne jo passet til boken. Jeg tatoverte en gang på armen: Død ved ankomst, men jeg har tatovert noen blomster over. Det stod seg bare noen år, de ordene der.

Jeg leste bloggen til Marianne i dag. Hun snakker om skjær i sjøen:
Hun beskriver så inderlig godt hvordan det er å være syk og satt ut av hele systemet, så beskriver hun så bra hva som er bra med det.

Følg med denne:

”Et av skjærene har reddet meg
fra det frådende havet.
Et av skjærene er min redningsplanke.
Det som skal til for å leve og ikke drukne”.

Mer på

http://mgg68.blogspot.com

Kanskje det er noe kjemperart med oss som har vært/er syke, men jeg vil heller være rar og tåle meg sjøl, enn å prøve å få til noe annet.

Da jeg kom hjem etter en rundtur med forskjellige ærend, var jeg lettere fordi jeg ble reddet av en venn. En venn som sa: ”Jeg ordner dette”. Det er en fantastisk greie. Da jeg dro der i fra måtte jeg snu, fordi jeg hadde noe jeg ville gi, fordi jeg fikk energi av dette møtet. I dette året jeg har vært syk, så har jeg sett for meg, hvis jeg ikke skulle få leve, hvem som skulle bære min kiste. Jeg skal spørre han en gang og jeg tror at han vet hvem som er de 5 andre. Det er fordi vi har opplevd så mye kreativt sammen. Men jeg skal ikke dø nå, ikke på kjempe lenge. Jeg skal bare grave litt i jorden først, løfte på noen steiner, oppdra noen barn, opptre mange ganger. Jeg skal leve og elske og være til stede, våge mer og nyte.

Bernt og jeg har tullet mange ganger med utgangen på livet. Hvis han dør før meg, så skal det stå på hans grav: ”Her ligger min mann, stiv for sjette gang” (for de som ikke vet det, han har 5 egenproduserte barn). Hvis jeg dør før han, skal han skrive: ”Her ligger min kone, iskald som alltid”. Fine hevnaksjoner, hva? Vi får i hvert fall latteren til å funke med dette. Hvis jeg overlever Bernt, må jeg gi beskjed til de som skal lage stein til meg at det skal stå: "Hva var det jeg sa" Jeg er ikke sikker på om det skal stå spørsmålstegn eller utropstegn etterpå.

Følg med denne:

Hva var det jeg sa?

Hva var det jeg sa!

Det blir to helt forskjellige greier. Det er fint at jeg har litt tid til å tenke over dette.

Men sånn alvorlig talt, så lever jeg med en som jeg håper jeg blir gammel med. Det ville vært det aller beste.

Da jeg kom hjem satt Per Kristian og gråt. Han har sorg fordi Magnus skal flytte. Han er lei seg og han er redd for det som skal komme. Bernt, han og jeg satt lenge og kjente på dette. Jeg synes det er trist jeg og, så jeg gråter litt med, men passer på å være den voksne. Farmoren min sa alltid til meg: ”Moskelosken til pompedosken” og tok meg på fanget. Jeg sa det til Per Kristian og store/lille gutten kom og satt seg på fanget. Han trenger det nå. Han satt og satt og gråt og gråt og vi satt der aldeles stille. Vi bare gråt og pustet litt og favnet om hverandre. Jeg er glad for at Per Kristian har en knallflink lærer, for dette kan bli hardt. Eller det vet vi jo egentlig ikke.

Så kom Jørgen akkurat da de skulle bort på butikken og kjøpe
Lørdagsgodter. Hele familien ble i fyr og flamme. Per Kristian fortalte han saken og Jørgen la armen rundt han og sa: ”stakkars deg”. Helt vennskapelig og fri for: det ordner seg sikkert og det går over etc… Det var utrloig vakkert. Vi ropte høyt HURRA for Jørgen og alle fikk en paraply hver, 20 kroner i lommen og en 50 lapp til en film de gjerne ville se. Jeg kysset Jørgen.

I dag har jeg lest i boken: Våg mer og ser at jeg antagelig er litt støl av all denne treningen på ”å ta vare på meg selv”. Jeg har sagt nei til to kaffeinvitasjoner i dag, og nei til å gå tur med nye folk i morgen. Nå skal jeg nyte kvelden og jeg har lovet John Arvid fokus på rommet hans. Gran Prix har aldri svingt for meg, men jeg ser i grunnen sjelden tv som svinger. Da er det bedre å oppleve sjøl.

Siden jeg startet med å presentere naboens øving, kan jeg herved meddele at jeg brukte 35 minutter på dette. Men jeg har skrevet litt på talen til Bernt i dag, og det gjelder jo det også, som øving.

God kveld, Betty

En Glad Dag!

I dag har det vært en ”ta vare på meg selv dag”, og å skrive blog er prikken over i`en. Ikke for det, egentlig skulle alle dager vært slike ta vare på seg selv dager, men det er umulig. Som sykemeldt, så bør det å ta vare på seg selv være i fokus, og det er det. Tema: Ta nok vare på meg selv til at det har en positiv effekt på helsen.

Jeg har vært på Cabina i dag og det er veldig ta vare på meg selv, damene der er supre. De er effektive, høflige og du får det du bestiller og betaler for. Det handler om hud og pleie. Mette er den jeg kjenner best for tiden, men de er alle dyktige der. Jeg har brukt den butikken siden de startet og det må i hvert fall være 15 år siden.

Jeg tenker sånn, at når fritiden er fylllt opp med egne ønsker som gir mening, sport og bevegelse er prioritert såpass at det holder formen, venner er forutsigbare og gir påfyll og familien har det bra, DA!!!!!!!!!!!…er jeg klar for arbeid.

For jeg tror at disse livsområdene må fungere, før jeg kan sette meg sjøl i arbeid (hvis ikke jeg vil gå halvt sjukemeldt resten av livet). Jeg tror at hvis disse tingene er på plass, så har jeg kraft til hva som helst. Da kan jeg løfte hva som helst, hver en Turistforenings malte røde stein i hver en oppgått sti. Jeg kan sette ut kampesteiner sjøl og navigere meg frem, skape nye løyper og stanse på hver eneste stasjon, slå meg på brystet (det ene jeg har - ha ha) og si: Det er jeg som greide dette. Nå er jeg her, men jeg skal forbi, jeg skal leve videre i livet og jeg skal bestemme sjøl min egen sti.

Men det er det å komme i form etter kreften som er problemet, det tar så JÆVLA lang tid og innimellom blir jeg så slått ut, at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare noe som helst. Jeg tror at samfunnet er mer tjent med at jeg etterstreber en balanse, enn at jeg rykker ut og blir sykemeldt til evig tid.

I dag startet jeg dagen med POWER og da ruller alt som det skal. Torill triller innom med brødtinger, og brødsalget går som det skal. Jevnt salg, kanskje litt lite. Men brødet er bra og tilbakemeldingene er gode (passer veldig godt med stripete kaviar og ost på tube). For dem som henger på bloggen, så er brødkjøp lov for alle. Jeg sier ikke noe på om det dukker opp en fremmed, eller en mor eller far til sitt barn i klasse med noen av mine og ønsker å kjøpe brød. Det er bare hyggelig. Kunne ønske at flere ”catchet” åpningen, at flere kunne se på dette som et psykososialt tiltak fra min side for å sosialisere meg sjøl inn i miljø igjen.

I går var Bernt på 5.trinns foreldremøte. Da hadde en mor sagt at hun leste blog hver dag og oppfordret bordet de satt på til å gjøre det samme. Veldig hyggelig. ”Dagen blir ikke den samme uten”, hadde hun sagt. Jeg kjente at det gav meg et litelivskikk og det er akkurat det jeg trenger.

Det er vanskelig å komme tilbake!!!!!!

Jeg har vært på prøveforelesning i dag, på Kvinne/Barn senteret, Line Oldervoll duspiterte i dag. Det var en berikelse.

Der satt jeg og bladde igjennom avtaleboken, før det startet og fant et dikt jeg skrev 200406:

Blanda vær
Gode klær
Våren er sær
Trøndervær

Et solgløtt
En bakgård
Dråpen drypper fra taket
En aprildag
Et åndedrag
Vårdagene er aldri make

Forelesningen hadde fokus på livskvalitet og forhindre tilbakefall blant kreft pasienter. Overlevelse og endring av livsfunksjoner og livskvalitet. Hun snakket om endring av de typsike vanene: kost, røyk og alkohol (ingen nevner snus…jeg har ikke snust på 10 måneder nå, det er fint). Men heldigvis, hun nevnte motivasjon, homopat og andre alternative greier, og ikke minst fysisk aktivitet.

Jeg konkluderte at: Det gjør ikke så mye at jeg er hyper (så lenge jeg ikke stresser).

Der, akkurat nå, dukket kommunens trim program opp, det går hver time og varer i 3 minutter. Skulderheving/rulling, alt mulig. Det er et utrolig bra innbrekk i skrivingen. Det betyr at jeg har skrevt en time, men det har jeg ikke. Jeg har vært hit og dit og lagt barn, bakt brød og snakket med familien. Det er lenge til jeg blir forfatter i egen Eurpoaleilighet.

Line Oldervoll fortalte at de som var fysisk aktive etter 10 år, ville 8 % være døde. Ved middelsaktive var det 14%. Det er en forskjell. Det er ingen tvil i det.

Jeg ble bare veldig glad av å høre på dette. Så jeg skal være akkurat så aktiv som jeg liker å være, og ikke bry meg om andres restriksjoner eller behov for å dempe omgivelser. Hvis et bra aktivitetsnivå kan være med å gi meg et lengre liv, så er det ingen tvil. Langtidseffekten mangler dokumentert, men hvem faen bryr seg, når en sitter i fittefatet? Jeg er mer enn villig til å satse. Hun sluttet med: Er fysisk aktivitet uheldig: NEI. Er regelmessig fysisk aktivitet nyttig: JA. Er det grunn til å drive fysisk aktivitet: Det bedrer funksjoner og gir økt livskvalitet.

For øvrig var det ikke så mye nytt under solen for meg, men nyttig påminning. Jeg har alltid trodd på det å være aktiv for alle mulige forebyggende hensyn, samt meditasjon,ro ,kraft og hvile. Det er klart at den som er i normalt god form har god forutsetning for å klare alle de JÆVLA medisinene som må taes for å knekke kreftcellene og har de psyke til å trene også, er det bare toppen. Trneingen vi hadde understrålingen f.eks var forresten mega bra. Og dokumentert arbeid, Jeg har stor respekt for folk som går grundig inn i tema og kan dokumentere det. Jeg har det bare i kjeften, og jeg har troen. Jeg skulle gjerne hørt mer den dagen, men hadde planlagt bare det første og jeg må holde fast i planer. Så jeg gikk videre.

Jeg kan tro at et glass rødvin kan forlenge livet. Jeg kan tro at god feeling med Bernt gir økt livskvalitet. Jeg kan tro at fjelltur med gode venner er balsam for kropp og sjel og bevegelse er glede. Jeg ble så sinnsykt overbevist i dag at jeg skal ta situps til min siste dag, Kanskje er det akkurat det siste jeg gjør, tar en situps, Det hadde vært stilig du. ”Hun tok en situp og døde”.

Jeg håper at Line danser hele natten, fordi hun har fortalt oss vitsen med å gjøre noe som gir livskvalitet, som jeg oversetter til glede. Men som hun sa sjøl, du må tro på det. Det var en som spurte henne om hun ville anbefale fysisk trening framfor kosthold. Hun svarte at hun kunne ikke legge fram fysisk trening og si at det var best for personen, hvis vedkommende ikke trodde på det. Så jeg håper Line tror på bevegelsesglede og danser hele natten som fortjent. Jeg gleder meg i hvert fall til jeg er der at jeg kan danse hele natten, for da skal jeg gjøre det av vanvittig takknemlighet og en øsepøsende stor glede til livet.

Som fagperson i barnevernsfaget ville jeg svart på samme spørsål: Jeg kan være en kilde til at andre får til å tro på noe jeg tror på, en motivator for endring av atferd. Da er treningen bare et verktøy for glede og for vekst.

Men jeg hadde ikke showet og jeg ble ikke spurt og jeg har satt ting i en slik sammenheng, men selvsagt jeg er bra nok likevel. Kjenner ikke noe annet i disse dager. Jeg tror at jeg har endret meg radikalt til fordel for livet. Mitt liv. Det jeg skal leve. Jeg er tilstede.

Jeg syklet hjem og fant brev fra Montebello senteret i posten. Hele familien har fått plass på kurs i uke 27, og jeg ble så sinnsykt glad. Jeg ringte ned for å dele min glede, men det var ingen der. Denne plassen passet så godt å få denne dagen. Kurset varer en uke, det heter familierehabilitering og koster oss nesten ingenting. Vi blir kjent med flere i samme situasjon og det skal bli greit å få lufte hodet litt for alle de rare tankene og alle spørsmålene. Vi skal ha tema som: Familie og alvorlig sykdom, foreldres reksjoner og mestring. Barn og ungdoms reaksjoner og mestring. Hvordan hjelpe? Kreft og dens konsekvenser. Samliv og seksualitet. Hverdagen hjemme og hvilke mulgiheter finnes?

Jeg bare gleder meg og kan nesten ikke vente. Det er kjempefint å få dette dekket på bordet. Vi trenger å styrke vår erfaring og kompetanse, som en familie som er berørt av kreften. Når det er voksne grupper vil ungene bli ivaretatt av andre voksne. Dette kan bli bra.

Jeg var i byen og ventet mens Per Kristians hadde bursdags/avskjedsfest for han og Magnus. Han flytter til Porsgrunn og vi kjenner alle at det blir trist. De to har et utrolig vennskap, som jeg rett og slett misunner. Det er humor og alvor og oppriktig omsorg for hverandre. Per Kristian har vært mye ”på felgen” dette året, men vennskapet har tålt det (noe jeg i hvert fall kan misunne). En vanvittig generøsitet og evne til å se hvor den andre er, preger dette vennskapet. I kveld sover de begge her.

Jeg har hatt en MEGA dag og i tillegg har BBBB fått muligheter til å spille. Fredag 9.Mai på Olavspuben. Jeg håper at alle i bandet kan. Vi er 10 personer. Jeg har fått tilbakemelding fra 5o% og de kan. Det kan jo bli helt vanvittig bra og da sees vi folkens.

Betty

Blog, en pulsåre!

I dag spurte John Arvid: ”Hva betyr å koble av uten barn?” Han evetyreren fra NRK på Halsa hadde sagt at Guri og Tove skulle ut på tur og koble av uten barn. Jeg tror det er kjempeviktig å gjøre noen voksentinger uten barn. Bernt har kajakken. Jeg har bandet. Men vi trenger en arena for å bare være to sammens og gjøre voksen greier, slik vi gjorde før vi fikk barn. Andre relasjoner kan da slippe til å bli kjent med ungene og vi får ladet opp til å gå videre i hverdagen med barn.

Vi har fortalt at vi kristihimmelsprett helgen skal på kjærestetur, og tante Kristin og Karen flytter inn hit. Det var ikke så veldig populært at vi skulle dra, men nå skal vi ut på tur og være par. Telttur, ser det ut til, med kajakk, rødbil og motorsykkel etc. Hvis vi skulle fulgt ungene, så hadde vi blitt værende i huset til de flyttet ut sjøl, men jeg tror det er sunt å rive seg løs fra hverandre. Alle skal ut å få luft under vingene.

Jeg svarte John Arvid:”Det betyr at voksne drar på tur og slapper av, kanskje gjør de noe spennende og ikke har med barna sine”. Da bare er de voksne. Når gutta skal dra på noe, så bruker de å være redd for å savne oss. Men jeg sier at savn er sunt, da vet vi hva vi har. Men dette siste året har vi ikke gjort noe fra hverandre, for uten rehabiliteringen min, og jeg var en helgetur i Østersund med en gjeng under cellegiften.

Det er akkurat et år siden i dag, 18.Mai, at det ble bekreftet at jeg hadde kreft. Denne dagen har vært helt annerledes enn den for 365 dager siden. Da gråt jeg. Jeg gikk til og med på SATS og tok en spinning time. Jeg hadde vel aldri drømt om å bli så slått ut. Det er godt at vi ikke vet hva vi skal igjennom.

---

I fjor skrev jeg dette den 18.Mai:

Blir jeg også en engel?I dag endret livet seg!Fra i dag blir det aldri som før!Jeg fikk diagnosen kreft og det plasserte meg!Eg har alltid sagt at eg skal skrive bok og det har alltid endt med side opp og ned om de voksnes svik (og min verden) og så har det dødd ut. I dag slo det meg at livet varer ikke evig. Og jeg har noe å utrette før jeg blir borte. Eg har et rikt liv. Eg har 3 barn og en utrolig mann. De trenger sin mor og eg skal være sterk. Hvis Gud gav Jesus styrke til å tåle å bære korset, så gir han meg styrke til å tåle dette.Først kjente jeg en knusende ro - og eg følte og føler meg sterk. Jeg fikk bekreftet at noe var galt, for det hadde jeg jo kjent. Eg tenkte at dette er ikke værst for meg - om eg skulle dø - men for de som er glad i meg. Herregud - eg må da bli mere enn 41 år.I dag tenkte eg at eg skal lære meg VÅRSØG og takke for sommeren som eg får.I dag tok eg et valg på operasjon 31. Mai i stedet for 24. Mai for å få oppleve en konsert på Samfundet, Bakklandet og Blæst. De siste konserter med 2 bryst.I dag kjente eg meg takknemlig og ansvarlig i livet mitt.I dag kjente eg ka som betyr noe, Bernt og guttene.I dag fikk eg blomster av Guri.Jeg husker hver tanke jeg tenkte i dag.I dag kom jeg nært livet mitt.Betty


Å være frisk er livets champagne.

Nå skulle jeg ønske jeg hadde skrevet blog hele veien. De som tror at blog er slitsomt å holde på med, eller sjøl aldri ville gjort det, eller er redde for å utlevere seg sjøl offentlig, kan bare huske på at om 100 år er alt glemt. Det er ikke en kjeft som er spesielt opptatt av våre personlige greier utover oss sjøl. For meg fungerer blog utmerket i forhold til at jeg kan kontrollere det jeg deler. I sosiale settinger er det lettere å ”tappes for energi”, for der kan jeg være personlig og ikke få svar, eller noe tilbake. Det er langt verre for min del. Men så finnes det ikke en løsning for alle. Vi må finne vår egen greie og stole på den.

Og blog, er ekstra pulsåren min.

Vi får være oss sjøl i ord og handling.

Hverdagen kom jo bare kastet på og 2 brød var ferdig kl. 10:30. Dro til svømmingen og dro hjem igjen. Godt å ha meditasjonen. Det har gått i et med Tae Kwon Do, foreldremøte og nå er Ruben på gitarundervisning hos en av gutta fra Mind the Gap. Han var kul med solbriller og gitaren på ryggen. Vi får se om det blir med imaget eller om han gidder å ta det harde arbeidet det faktisk er å bli god.

Jeg har bakt brød i ettermiddag også, så nå går salget jevnt. Det blir snart en eltemaskin i huset. Hvis noen lurer på hvordan det går med vekt og skritt-teller eller mat og drikke, så går det helt fint. Det er bare litt kjedelig å skrive om hele tiden. Vekten ligger å dupper på 90 tallet. Det er kjipt, men sånn er det. Det er noe treigt med systemet, eller noe som holder igjen. Jeg gir i hvert fall ikke opp. Treningen går litt lettere. Som sagt var det godt å drikke og ta an litt ut i går, veien blir for lang å gå uten. Mål jeg setter meg blir endret. Jeg har ikke stål kraft til å holde ut bare strie kamper, men jeg ”holder fast”.

Der kom Ruben hjem og han roper:
"Mamma, det var kjempesupert!!!!"

God kveld, Betty

Ps. Noen huske ord til i morgen
Bernt sin kjærlighet er grenseløs til meg?

Personlig integritet
Ikke villige til at andre bestemmer
Blir ikke rocke stjerne uten ”den gjengen”.
Shitflaks eller super talent
Kynisme
Utholdenhet
Kompromisse
Kunstnerisk og politisk
Ikke villig til jatting
Kompromissløs type, John Martyn
Trist å holde på å selge 6000 plater?
AHA selger mye.
Nei om 30 år selger jeg ennå 6000 og AHA ingen. ds

17.Mai 2000 og sex

Vandrere og Ventere

Betty og Bernt på selveste dagen!

Ruben og en stolt mor.

Jeg har ikke tenkt over det før, men det er fantastisk å kunne velge hva jeg vil bruke min egen tid til. Jeg kjente og tenkte det da jeg ventet på at Bernt skulle levere fra seg alle barna på 5. trinnet etter barnetoget. Jeg satt inn film i speilreflekskameraet og knipset masse bilder av rikdommen min, 3 sønner, utstyrt med det norske flagget, flagg i alle størrelser, akkurat som guttene, 3 typer i ulike ”sizer”. Det varte og det rakk, mange foreldre som har uklare avtaler med ungene sine, lot oss vente. Derfor dro jeg og gutta inn i Vitensenteret og ventet på Bernt der. Svarteper, Bernt brant inne med 5.-trinnsplakaten.

Det jeg mener med å fylle tiden min som jeg vil, er at før gjorde jeg bare alt som en programert person. Løpe hit og løpe dit, være flink og lydig. Men nå har jeg begynt å kjenne etter. Hva vil jeg? Hva vil Bernt? OG hva vil barna? Jeg er ikke lenger redd for å gå glipp av noe, selv om jeg vet og ble invitert, at naboene samles etter barnetoget. Foreldrekontaktoppgaver, tradisjoner, samlinger, fester etc får bare være, hvis jeg ikke har krefter til det, eller jeg ikke vil det.

Jeg har tenkt masse på at jeg var så trøtt forrige 17.Mai og fikk vite den 18. Mai at det var kreft. I dag gikk jeg bare rundt og tok inn dette herlige livet, slappet av, selv om alt rundt meg var i bevegelse. Jeg kjente at det er et privilegium å leve som frisk. Det er i det hele tatt et priviegium å oppdage livet mens en lever. Kristin som har sett en del mennesker i dødsøyeblikket, sier at de som er redde, er ikke redde for å dø, men for å miste det ulevde livet. Så da er det vel slik at hvis en lever livet, blir en mett av dager og fornøyd med det livet en har fått?! Når jeg kjenner livet, føler jeg at livskvaliteten er oppunder 10 (fra 0 til 10) og da er det fint å være.

Det er fint å bevege seg rundt trønderne og jeg føler meg mer og mer hjemme i denne byen. Er jeg en trønder med talefeil? Nei, jeg er meg, Betty, en utrolig heldig kvinne. En dame i fra Bergen som hentet ut den beste karen fra Malm og slo meg ned i Trøndelag. Det er meg det.

Jeg satt på en benk på Bakklandet, like før vi skulle dra hjem og snakket med hun som satt ved siden av. Hennes mann kjøpte pølse med brød til henne og Per Kristian ordnet det samme. Da måtte jeg bare si det som det var, i dag hadde jeg sett lyset. Jeg forstod endelig vitsen med å ha et barnetog, et folketog og et russetog, og sånn gjorde vi det ikke i Bergen (Forøvrig, er Bernt med god grunn drit lei av denne setningen: ”sånn gjorde vi det ikke i Bergen, men vi gjorde det sånn”). Når togene er delt opp slik, flyter menneskemassen bedre, bytte av parkering og bilkøen flyter lettere. Og toget tar ikke en evighet.

Vi har vært på tivoli i dag. Jeg har kjørt pariserhjul for første gang i mitt liv. Ikke noe stort kikk, men jeg tror jeg fikk et fint bilde av det norske flagget og domkirken, 170506. Veldig vakkert vær. Vi traff Kristin og hennes følge utenfor musene, det var jeg glad fro slik at jeg fikk levert en konfirmasjonsgave fra meg. Bernt løp bort med Ruben og fikk skiftet om til Tae Kwon Do drakt. Men vi kunne tatt det mere med ro for det ble over en time å vente. Bildet står for seg selv.

Det gjør også dette

To unge menn som venter på folketoget utenfor Domkirken.

Vanvittig mange deltagere i toget og klubben kom sist, i fjor vant de for beste innslag i toget. Vi ventet og ventet og de var de siste, men kikket var vanvittig sterkt da de kom. Vi var i fyr og flammer.Tae Kvon Do har denne "omvendt forståelse" greien.Det du lærere er psykisk styrke og fysisk kontroll på kraften din. Og de som lærer seg dette, kan forsvare seg, men sloss aldri.


Per Kristian, John Arvid og jeg dro til Bakklandet og snopte. Snopte er bergensk og betyr:” Kjøpe det du har lyst på, uten å tenke på konsekvensene!” Pølser, soft-is, brus og en vandring i området hvor vi hadde bodd. Bernt følgte Ruben. Det gule huset i bakgrunnen var der vi bodde før.

De tok sin tid, så jeg tok en fortjent øl på en sånn ”give me an excuse” pub, og det var deilig. Vi fant en plass i solen. Etter en tid kom 5 studenter dit. Jeg hadde ikke pratet med en voksen på 1 time og sa: ”Jeg holder glassene, dere flytter bordet vårt, slik at begge bordene får en plass i solen. Alle fortjener en plass i solen”. Jeg følte meg kjempeheldig som hadde slike flotte gutter i dress med meg. Studentene bukket og syntes at jeg var like flott som jeg selv følte meg. Det er herlig når det er sånn, folkens.

Endelig kom Ruben og Bernt og vi ropte HURRA av stolthet. Jeg var super fornøyd med dagen. Vi gjorde alle en innsats. 17.mai skal merkes. Du skal ha gått langt eller spist mye eller sett et barn le eller gråte. Plastret et sår eller møtt på mennesker du sjelden ser. Dette pluss mye mer finner du i Trondhjæms gater. Byen æ bor i.

Bernt spillte i foreldreorkesteret på skolen. Han var veldig fornøyd med seg selv, for han hadde spilt en improvisert solo på fløyte. Moro. Jeg lot være å dra dit, som avtalt. Så flokket det seg på vår terasse etterpå og det var hyggelig. Vi hadde et ”lite sjøslag” på vår terasse. Vi sa det var et slags ”Nachspill” fordi vi hadde startet dagen så tidlig.

I morges startet vi prosesjonen som planlagt. Vi gikk en runde til ære for de gamle. 4 av 40 var våken, men vil aldri glemme det. Det er sikkert. Det er de få våkne som betyr noe. Men mest av alt gjør vi det for oss sjøl. Velkledde naboer som blir blidere og blidere for hvert skritt de tar, er et hyggelig syn og det er en bra start på 17.Mai dagen. Det gir en stemning og en stolthet over landet og det vi har som er bra.

Jeg tar med diktet: Du må ikke sove, Arnulf Øverland.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

Arnulf Øverland-1937-

Diktet er veldig Bernt. Joda, det er godt med et festavbrekk i hverdagen. Denne dagen har vært fantastisk fra ende til annen.

God kveld, Betty

Tro mine ord

I dag startet jeg med knallhardt arbeid hos psykologen. Vi jobbet så jeg nesten kastet opp. Jeg mistet litt kontrollen. Det var litt ekkelt, for det var nesten som å besvime, men det er bare gammelt lagret sinne, fortvilelse og lammelse. Etterpå følte jeg meg helt rolig. Følelsen var likens som etter sex i mange timer. Jeg gikk 10 minutter før timen var ferdig, for jeg hadde ikke mer å si eller mer der å gjøre i dag. Kjente på den voksne litt triste følelsen etterpå, at jeg som voksen er sår på at jeg lot meg undertrykke så lenge.

Jeg traff en fra jobben på Dromedar. Veldig hyggelig. Så kjøpte jeg meg badedrakt, bikini og BH med inlegg til protese. Veldig fine stoffer. Jeg hentet bilder fra Syden og fra begravelsen i Molde. Jeg er super glad i papirbilder. Det er noe jeg ikke greier å slippe taket i. Jeg har et album til hver unge for hvert år de lever. Dvs at John Arvid har 13 album. Per Kristian 10, og Ruben Marius 8. Det kan hende jeg holder på å dokumentere en hel barndom i hjel (jeg skal i hvert fall….osv) men det gjør ikke så mye, jeg koser meg når jeg ordner med det.

Jeg fikk mail fra sjefen min i dag og da er det endelig bestemt at jeg trenger ikke komme tilbake som prosjektleder. Til det er jeg for sliten (selvsagt avhengig av når jeg kommer tilbake). Da kan jeg komme på jobb og bare bekke opp de andre. Det tror jeg kan bli fint. Det ene er at jeg har vært sjuk, det andre er at prosjektet trenger en 100 % stilling, og det har jeg ikke, og jeg klarer ikke å la arbeid jeg ser ligge.

Jeg fikk også mail fra en trofast blogleser om at mine fakta rundt mammografi er noe ukorrekte. Hun har greie på hva hun snakker om, så jeg må bare bøye meg i støvet, eller kaste meg i søla som Pomba i Løvenes konge sier. Jeg er kjempeglad for å få slike tilbakemeldinger, så jeg ikke driter meg ut når den tid kommer at jeg skal fronte denne saken mer. Det er greit å komme med rette type fakta da, ja.

Hun kan fortelle meg at det er verken penger eller manssjåvinisme som er hovedgrunnen til at det ikke er satt i system. Dagens mammografiundersøkelse er ikke så god på det tette kjertelvevet som er i brystet før overgangsalder, så det vil gi mange usikre undersøkelser.
Til og med usikkerhet etter videre prøvetaking og kanskje feilbehandling av kvinner som faktisk aldri ville utviklet brystkreft selv om intet ble gjort.

Ok, men det må da etter hvert kunne utvikles apparatur som kan se på det tette kjertelvevet og avsløre kreft. For i våre dager er det mange unge som får brystkreft.

Skjortene og flaggene er strøket. Bernt er og klatrer med sine største sønner. Vi har ingen lekser å ta tak i. Før i tiden hadde vi 16.Mai fest på terassen, men nå blir jeg sliten av bare tanken. Men det kommer en dag, jeg skal ta en skikkelig sjøslag og sovne gråtende med cognacglasset i hånden, som hun med den nye puppen. Jeg gleder meg skikkelig til jeg tåler en rotblaut og jeg gleder meg til å se den nye puppen. Gratulerer, forresten!

Jeg er selvoppnevnt festkomite for morgenprosesjonen 17.Mai på Moholt Park. Den startet i morgen tidlig klokken 07:20. Jeg har oppfordret alle de voksne naboene mine om å lære seg 1. verset på Norge i rødt, hvitt og blått. Jeg kan det søren ikke selv en gang. Den er litt ugrei å lære seg. Det er så lite typiske ord i den.

Vi har hatt denne prosesjonen i 8 år nå. Det er en liten klippe voksne som spiller og masse barn som synger og roper hurra. Vi tar turen opp om sykehjemmet og rundt blokkene og vinker til glade og stolte mennesker. Vi over 40 år får alle en klomp i halsen og må svelge noen ganger, før vi synger videre. Det er deilig å slippe inn den yrende gleden. Det ser ut til at solen skal skinne. Det får vi se…det er Trøndelag vi bor i.

Norge i rødt, hvitt og blått passer godt til alle champagne-frokostene mine sofistikerte lesere sikkert befinner seg på i morgen tidlig :-) og er en av de fresheste. Gratulerer med dagen i morgen.

Hvor hen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld,
ved fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær,
fra havets bryn med sommerkveld, ved fjord og fossevell,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien
rammer stripen av blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien;
det er flagget som vaier i vind!
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldsolen fått,
og det blå gav sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
På benken i studenterlund
der sitter han og hun,
to nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø`hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
som tusen gledesbål i dag
for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott
et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen
skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer igjen over byen
i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget
over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.

Tekst: Finn Bø (1941) Melodi: Lars-Erik Larsson


God kveld, Betty

Bak Mine Ord

Og sånn går no dagan…ikke en eneste dag er lik den andre, men fullastet av nye møter og gamle møter. Og det meste handler om å bedre helsen. Det som er fast takst, det er brødene jeg baker. I dag har jeg doblet produksjonen pga bestillinger og da er det moro. Tok basilikum og tørket tomat i, det svingte.

Jeg skulle kjøre til STOLT kl. 10:30, men bilen var totalt død. Jeg satt i gang batteriboksen og ventet, men bilen var helt flat. Jeg vasket inni bilen i går, og da har jeg slått på lyset i lasterommet. Jeg tok taxi, så det ble en dyr kopp kaffe kan du si. I dag leste jeg annmeldelse av Ivar sin bursdag i kulturadressa. Det var som en kniv i magen. Men jeg er voksen nå og kan gå videre med det. Ikke alle skal like en, sånn er det med den saken.

Jeg har møtt et menneske i dag som ikke vil bli nevnt på bloggen. Det er helt ok, så klart. Det blir jo til at jeg tenker igjennom det å skrive blog, om det krever mer enn det gir. Men for å si det helt ærlig, så kjennes det bare veldig ålreit ut foreløpig. Offentlig kommunikasjon er greit når jeg styrer det sjøl. Kanksje folk synes at jeg er for personlig, men det er ikke mitt problem, det er ingen som tvinger folk til å lese.

Det kan virke som om folk er livredde for å utlevere noe offentlig. Det som suger krefter av meg er når jeg muntlig kommuniserer om mange av disse tingene jeg skriver om. Hvis jeg ikke får noe respons eller at personen ikke deler noe tilbake, blir jeg helt tom. I tillegg blir jeg helt utsugd hvis noen deler og ikke ”bærer” sitt eget problem eller gjør noe med det. Vi må være ansvarlige voksne for våre egne ståsted, det innebærer: to do.

I løpet av dette året har jeg takket nei til intervju med 3 ukeblader. Det er å være offentlig på andres premisser, det kan jeg ikke fordra. Da blir du fremstillt helt merkelig, og særlig når du har en litt ”bråkete” historie. Men blogverdenen har gitt meg en frihet til å dele det jeg tror gagner meg. Før kunne jeg kanskje dele akkurat det samme med en 3-4 naboer og mulig to gamle venner og føle meg mye mer utlevert. Det er kanskje ikke så moro å baksnakke meg lenger, for jeg velger offentlighetens lys på forskjellige problemstillinger. Jeg skriver forresten på et dikt som jeg har kalt: BAKSNAKK. Det skal bli bra.

Jeg har ikke så stor tro på hemmeligheter. De gjør bare vondt. Men jeg har stor tro på å bevare det spesielle og det gode i relasjoner og ha det for meg selv. Men da er det innenfor min inste grind og har ikke noe på blog å gjøre. Så jeg har noen klare skiller. Men jeg vet om damer som ikke en gang sier at de har mensen når de er dritsure. Eller damer som ikke har vist seg naken for mannen sin på 15 år, fordi de har blitt brystkreftoperert.

Å være offentlig er en av mine livsoppgaver, som jeg har nevnt tidligere. Jeg har tro på at noen som kan det, skal vise ansikt. Derfor bok om barns rett til å bli sett og elsket uten og prestere, fordi noe annet skaper dårlige selvfølelser, som ikke kan brukes til noen ting. En annen viktig sak for meg er å gi GI BRYSTET ET ANSIKT. Slik at det kan hjelpe andre kvinner å alminneliggjøre og tøre å leve med seg selv. Dessuten kan det hjelpe til å sette fokus på saken, for hvorfor skal vi kvinner som har ammet en hel nasjon dø av brystkreft, når det går an å berge liv?

Det koster ”bare” penger og vi bor i verdens rikeste land. La kvinner for eksempel ned til 30 år, årlig få skjekke puppene sine i mammografiapparat. Det tar en ½ time og kan redde mange. Men jeg skal ikke kjøre noe stor sak på dette ennå. For nå går kreftene innover, til Betty. Jeg skal helbrede mitt eget liv. Det krever knallhard fokus.

I dag har jeg hatt et nytt møte. Jeg har startet til akupunktør igjen. Jeg hadde glemt hvordan disse nålene virker og helbreder. En lege sa i dag at milten min, hjertet og nyrene er sterke, men trenger å fungere sammen. Denne vondten i magen kan henge sammen med dette, så nå skal jeg gå to ganger i uken i noen uker framover. Jeg fikk en fin ro av bare å prøve ut 15.minutter i dag. Fantastisk.

Så her blir det travle tider. Guttene skal svømme to ganger i uken også. Men så lenge det er fokus på styrking av helse, så er ikke dette slitsomt.

Bernt øver med foreldreorkesteret i dag og. Jeg fatter ikke at vi begge har greid å være med i alle de år. John Arvid har vært ute og levert dagens bestillinger av brød. Nå som jeg har mye fokus på egne behov, synes jeg likevel at jeg har en invitasjon til folk om å ha en kontakt. Jeg baker jo dette brødet, som folk kan ringe på døren min for å kjøpe. Det er jo en kjempeåpning det til noe kontakt. Særlig etter at jeg har vært kreftsjuk, så har man et brød å starte samtalen med liksom. Det er ikke for mange som benytter seg av den åpningen.

Nå er det natt, …for en trøtt dame.

Må dere leve og blomstre, slik våren gjør det når det regner. Det minner meg på at det er lurt å drikke masse vann.

Skal tømmerstokkene ned elven, må det renne vann der.

God kveld, Betty

SØNDAG

Hva er en god søndag for deg?

Dette spørsmålet stiller de alltid i Ukeadressa til ukens utvalgte. Det er utrolig hvor forskjellig vi kan like våre søndager. Jeg har to forskjellige typer fullkomne søndager. Avhengig om vi er 5 eller 2 personer hjemme. Når hele gjengen er her, er det fint å ikke sove for lenge. Dra på tur, rekke spinning time på SATS, spise en kul hjemmelaget middag ”by Bernt”, med et glass vin og gjøre sekker og klær klart til uken. Hvis gutta er ferdig badet og lagt, er det OK å besvime med en god søndagsfilm, men de slutter alltid så seint.

Denne søndagen greide vi å sove til 10:30. Det er bra for å være oss. Kjempe trivelig frokost og hagearbeid hele dagen. Det sluddet og var kaldt, så vi brukte dagen helt rett. Jeg bakte brød, og en nabo kjøpte. Jeg synes at jeg begynner å få utrolig dreisen på brødet for tiden. Jeg har mer vann i, så det holder seg fuktigere lenger. Til helgen skal jeg prøve å ta basilikum eller soltørka tomater opp i, tips fra en i Røros gjengen. De hadde hatt en hyggelig tur på byen. Det var helt rett at jeg ikke var med. Det forstår jeg på referatet fra byturen. Leita rundt etter et sted å spise og endt opp på Peppes Pizza. Ja,ja. Gourmet, gourmet. Egentlig skulle vi på Sushi og jeg hadde bestilt bord, men det var ingen som likte sushi fikk jeg vite samme dagen. En smule seint å avbestille, det syntes jeg var ubehagelig, for det stod i mitt navn og det hadde vært verdens enkelste sak å avbestille noen dager før, og ordne noe annet.

Jeg vet ikke helt om jeg fikk så mye ut av dette treffet, for i utgangspunktet skulle vektgruppen treffes i Trondheim for å følge opp mål og ta en runde på hvordan det gikk. Det lille vi sa på STOLT var strengt tatt det minste vi kan si når vi skal være personlig. På Røros var vi enig om å veie oss og måle oss i Mai i Trondhjæm. Men jeg skjønte på stemningen at det kom ikke til å bli populært hos de andre og jeg fikk min mistanke bekreftet, jeg ble spurt da jeg kom: ”Du har virkelig ikke med vekt vel”. Så…

For meg hadde jeg håpet på at dette treffet var en milepel og en peker videre på retning i forhold til rehabilitering og styrking av egen helse, men det var det ikke, og når jeg hørte at kvelden hadde blitt et sjøslag, så er jeg glad jeg ikke var der.

Men det var hyggelig å ha besøk av mine to overnattingsgjester. Det gjorde det hele litt personlig og ikke ”wasted”. Men vi var jo en gjeng som var tilfeldig sammensatt og det skal litt til at vi er på samme ”level”. Noen møter i livet er korte, men blir likevel viktige.

Jeg dro på øving med deler av bandet. DVS kor, Broder og meg. Det ble to vanvittige bra timer. Vi plasserte et panser kor på to låter. ”To Skritt Fram” og ”På Kanten”. Jeg dro der i fra med følelsen av at koret blir en egen topp seksjon i bandet. De gav To Skritt Fram låten det den fortjener. Så nå har jeg stor tro på at når vi først får oss en spillejobb, så kommer vi til å blåse hue av de forskjellige. Vi har en vanvittig energi sammen i bandet for tiden. Slike småøvinger gjør alle tryggere og den viktigste formidlingen i dag: DET FINNES BARE EN AV MEG OG BARE EN AV DEG. VI SKAL IKKE VÆRE KOPIER AV NOEN ANDRE. Når alle i bandet stoler på sin egen kraft, så blir det hele vanvittig bra. Vi la om På Kanten koret, slik den var før. En jevn oppbygging på den. Jeg fikk lagt om melodilinjen min på refrenget på På Kanten også.

Damene syntes at den nye låten: Første Damene, som Broder og jeg har arbeidet med var flott og det var moro. For det er den. Så nå er det så JÆVLA KULT for vi har mange nye låter og det er som å sitte på en gullgruve.

Formen er ræva, det er ikke noe mer å si om det. Jeg ringte Kristin som var nyoperert. Hun har fått ny pupp på Telemark sykehus. Operasjonen tok 11 timer. Hun var stor fornøyd og kunne bare bekrefte at formen min var helt etter boken. Hun ligger et ½ år foran meg i løypen. Det hjalp litt på psyken i dag, for tankene er verst, når de tenker det værste.

Jeg avslutter med en lenke til to filmer som John Arvid har laget i helgen. Jeg tror virkelig at han blir en filmskaper etter hvert. Filmene tar ca noen minutter hver.

http://johnsen.2y.net/film/fearminator.mpg

http://johnsen.2y.net/film/fearminator-2.mpg

God kveld, Betty


Hvis du tror du får det til, så har du helt sikkert rett!
Hvis du tror du ikke får det til, så har du helt sikkert rett i det og!

Henry Ford

WannDugg

Det beste 17.Mai bilde jeg noen sinne har tatt. År:2003. Bernt står og peker med det norske flagget og John Arvid sin ballonghai svømmer inn i kartet. Per kristian følger andektig med - så mektig. Livet er langt - verden er stor - alt er som du vil ha det.

I dag har Ivar Skaar 50 års feiring. Vi er ikke invitert, men vi kunne sikkert tigget oss en plass der om vi hadde villet. Det er slik det alltid har vært og slik har jeg alltid oppført meg. Trengt meg på, gjordt meg synlig. Det forventes sikkert at jeg står der i kveld med luen i hånden, og spør om å få audiens.

Wannskrækk og Liliedugg spiller der i kveld, og det er kanksje den største happeningen jeg kunne tenke meg av norsk rock historie. Det hadde vært helt vanvittig å ha vært der. Men jeg har tigget nok i mitt liv, jeg gjør det bare ikke. Ivar har blitt invitert i alle Bernt sine og mine runde dager, skriftlig. Han opererer med skriftlige invitasjoner i kveld også, men ikke til oss. Vi fikk et tips via mail fra en bandfyr, om at festen skulle være. Men nei, jeg kan ikke, det blir for uverdig. Jeg er ferdig med å be om inpass. Ingen av de andre fra dette miljøet inviterer meg på noe heller. De har da 40 års dager hele gjengen vil jeg anta, og selv om jeg inviterte dem, så skylder de ikke meg noe.

Joda, det er litt sårt, men det er greit. Jeg må bare komme meg videre. Hele verden skal ikke like meg, men det var synd at det var alle fra et miljø, som bare gav slipp på meg. Og kanskje særlig sårt nå som jeg har vært sjuk.

BBBB, Betty Bohm Bang Band spilte på Ivar Skaar sin dag i 1986. Det var Ivar sin 30 års dag. Det var den gangen vi var helter. Til Ivar sitt forsvar, så tror jeg ikke han har lagt så mye sjel i å prøve å få tak i folk for å gi invitasjoner. Han har kanskje gitt til de han har møtt. Men han har da fått tak i de viktigste personene og da er jo jobben gjort. Hvorfor i all verden skulle han ha fokus på Bernt og meg. Det hadde bare vært så jevt å bli husket, nå som jeg har vært så innihelvietes sjuk og forpult satt ut.

Men uansett, om invitasjonen lå i bordet, jeg måtte sannsynligvis sagt nei. Kroppen har ikke krefter. Guri kom innom og jeg ser at hun begynner å bli bekymret. EnergiBetty kommer liksom ikke tilbake. Jeg har ikke sjanse i havet. I dag logget jeg ut sånn ca kl 14. Da hadde jeg snakket en time på telefon med Kristin Hovland og så var to gode naboer innom. Jeg dro på trening og hadde med to unge damer (4 og 6 år) som jeg passet.

Treningen var OK den. Nå er det kveld og vi skal kose oss med kveldsmat. ”Tidlig blogging gjør tidlig utlogging”.

God kveld, Betty

Ps skulle gitt alt for å høre: Jeg føler meg rar i dag, blikket er liksom så svakt, rundt meg er betongen grå under meg er folka små. En grå fyr bak et bord som også må bli sterk og stor…..

Men jeg har da 12 tommeren Ds

Fredagsverdien 2 med lammelse

Denne fredagen er kanskje den beste av de alle. Jeg har fått oppheng til armen på kjøkkenet OG jeg har valgt å ikke gå ut når alle de tilreisende fra Røros er her i byen. Jeg makter det simpelthen ikke og det sier litt. Jeg har ordnet kveldsmat til mine to overnattingsgjester, om de kommer hjem, det er en fin Trondhjæmskvæld, som ikke appellerer til å gå hjem.
Desperasjonens bilder er klar for oppheng.
John Arvid baker Brownies igjen. En klar favoritt.
I dag har jeg vært hos psykolog, 2 intense timer med steinhardt arbeid rundt temaet lammelse. Det er klart at med dette utmattelses syndromet som har rammet meg, så lokker det fram den følelsesmessige hukommelsen, og lammelse er tema. Jeg har alt for mange erfaringer i livet, som har lammet meg. Hvor jeg ikke har kunnet gå, hvor jeg har blitt sittende igjen, lammet. Pornokongen og kameraten hans, den ene død og den andre lever, er den totale lammelses opplevelsen, så kommer alle episodene med min mor og hennes saftglass og ikke ha noe sted å gå, før pønken ble løsningen og redningen. "Gi meg noe å være sint for og jeg er det!" Pønken!!!

Jeg har følt meg lammet mange ganger som voksen. Jeg kan stå og høre på noe uinterresant og tenke: Hva faen står jeg her for og bare stå og ikke kunne røre meg, fordi jeg da er lammet. Beina vil ingen steder. Jeg har ingen krefter.Jeg styrer det ikke, jeg vet ikke hvordan jeg skal makte å komme meg ut av det. Men jeg greier det alltid. Det har alltid vært sånn. Bare det at du som leser dette aldri har visst det.

Den værste lammelses følelsen var på Selbu vinteren 2003. Da dro jeg dit og kom forseint 1 1/2 time. Jeg fikk ramkjeft. Jeg sa at jeg følte at de ikke ville ha meg der! Han reiste seg og sa at hvis jeg mente det, så kunne jeg bare forsvinne der i fra. Jeg ble lammet. Jeg skulle dratt, men jeg ble lammet. Jeg skulle ha dratt. Hun sa at jeg skulle få være der selv om jeg var en klamp om foten, fordi jeg trengte å lære og jeg trodde de og jeg hater de og jeg er så forbanna, men lammet. Men dette skal jeg ordne opp i med psykologen. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg.

Jeg hentet to bilder hos "List og hempe" i dag. To bilder med min desperasjon og mine uttrykk. Se fredagsverdiens sofa bilde. De skal nå henges opp. Jeg traff Røros gjengen på STOLT. De er nå ute på byen, det er altså ikke jeg. Jeg er med meg og det er det beste.

God kveld, Betty

Åpen dag på skolen

John Arvid kaster bomerang, tema: Australia
Mange fine ferdige masker
Maling av masker, tema: Afrika
Per Kristian jobbet i kiosken, tema: Europa

Konfirmasjonsforberedelser

Konfirmasjonsforberedelser

Konfrontasjon, krangel, konfirmasjon, krevende, klarhet, kulde, kaste, krefter, kunne, kamp.

Det kom post fra Den norske kirke til John Arvid. Konfirmant 2007. Allerede fra da, starter det sære med konfirmasjonen og oss. John Arvid ble født i uke 26, dvs. 3 ½ måned for tidlig og vi utsatte skolestart et år for han. Dvs at hans jevnaldringer konfirmeres neste år. John Arvid måtte ta det første valget. Vil han konfirmeres og i tilfelle hvilket år. Han ville konfirmere seg i lag med klassekameratene, sa han og ergo i 2008.

I morges stod bare Bernt og jeg opp, de andre kunne få sove litt, siden skolen ikke startet før 12:45. Likevel kom John Arvid tuslende og vi kunne prate sammen om ham. Det var da vi begynte å gå inn i dette konfirmasjonstemaet, som vi trenger 2 år på. Dette utløste en kjempe krangel og vi er et perfekt par, ingen av oss går av veien for en ordentlig krangel. Vi tør å kjenne på allslags følelser – og her er det følelser i fleng. Det som er driten med dette temaet er at det inneholder andre voksne som vi opplever har sviktet oss, andre voksne som har forlatt sine roller, kanskje fordi vi ikke ivaretok dem mer, men de er i hvert fall ikke en del av livene våre mer.

Det er ren utopi og tro at vi ikke skal ha mange konfrontasjoner med sterke krefter rundt dette temaet. John Arvid blir tilskuer til dette enten vi vil eller ikke. Derfor avtalte vi i dag at vi skulle gå skikkelig inn i det, slik at vi kranglet som ansvarlige voksne, slik at vi blir samstemte om en felles avgjørelse på hvordan vi skal stå i dette. For i våre krangler legger vi begge inn argumenter for å få mer omsorg, mer likeverd og samstemthet.

Dette bitterlige rundt de eldste som har droppet ungene og oss, skal ikke draes inn i konfirmasjonsprosessen. Det skal bearbeides hos psykolog. Så vi avtalte at vi skulle ta oss noen runder hos psykologen vår, med konfirmasjon som tema. Jeg kan ikke forstå at ikke andre også slike dragkamper på det psykiske planet. ”Det usagte trykket” fra de som vil ”bæres” må da merkes i andre familier også?

Det ble en heftige og følelsesladet diskusjon og flere vil det bli. Det vil hjelpe oss i å finne klarhet i hva vi står for, slik at vi kan fronte det når den tid kommer. For bestandig i slike utvekslinger, finner vi veier å gå og nye løsninger. Vi må lufte tankene våre rundt dette for å stole på våre egne følelser. Fravær av disse kampene vil ikke bli så farlig for oss gamle, men det vil koste John Arvid mye. Som Jesper Juul sier vi må lære sammen med våre barn, så de ikke elsker seg selv mindre.

Vi spurte John Arvid om det var noen han veldig gjerne ville ha der, og da svarte han Ragnhild, tante Gry og tante Linda og mange barn i gaten. Så spurte vi han om det var noen han absolutt ikke ville ha. Og da plukket han frem de opp i Selbu. Han sa:”De er sure og liker meg ikke, og de vil ikke ha meg med på tur med de som er flinke å gå på tur”. ”John Arvid, du er flink å gå på tur, du går jevnt, men ikke veldig fort. Du var på Galhøgpiggen i fjor sommer. Det er ikke mange av den gjengen som har gått dit”, sa jeg med tydelig ekspressivitet. En tur i drittvær forresten. Det snødde og blåste kraftig på toppen. John Arvid og Bernt kom sist, men dog foran noen tyske turister. Alle folkene i rommet vi kom oss inn i der oppe, klappet da han kom inn. Da hadde jeg rukket å fortelle at han hadde en lungeskade og var født fortidlig etc. ”Du kan og du får til, jeg vil ikke høre at de andre er flinke å gå på tur, og ikke du, det der gjør du bedre enn de alle. Dessuten går vi langt oftere på fjelltopper enn de fleste av de”.

John Arvid gikk ut av kjøkkenet og vi kunne åpne opp krangelen litt mer. Vi sa til John Arvid at vi beklaget at vi måtte krangle litt, han sa: ”Jeg trodde dere diskuterte jeg”. Bernt og jeg er god på å krangle, vi har gått noen kurs runder og vi snakker om opplevelser, framfor å anklage og beskylde. Da kommer vi fortere til saken. Og her er saken at vi egentlig er ganske forbanna, såret og sviktet av en generasjon som igjen setter sine spor i den neste generasjonen, hvis vi nå ikke gjør det rette overfor guttene.

Vi begynte med: Skal vi ha det hjemme? Skal vi leie et sted? Hvem skal komme? Etc. Etc. Og det er ingen tvil, vi må gjøre noe radikalt for å overleve sjøl. Når ingen av de som er problemet, har orket å vise noen av oss noe oppmerksomhet rundt det at vi har hatt kreft i familien. Heller ikke i forhold til at Bernt sin far døde.
Da er vi ikke mye verd i deres verden. Men de skal ikke bestemme egenverdien på oss som familie. De skal ikke få kjøre ut dårlig samvittighetsgreier, eller det kan de bare prøve å gjøre, men vi skal ikke gjøre det til vårt. De har ingen rett til å kreve noen plass i vår familie, når de ikke erver eller tar ansvar for sine egne roller mens John Arvid er i vekst.

Jeg måtte av gårde 0815, så det ble godt brukte minutter før det. Jeg dro på bedriftssvømmingen. Kjempebra. Traff Stein for en kopp kaffe. Han har det bra, ser kulere ut for hver dag som går og er veldig hyggelig å treffe. Jeg gikk meg en tur med skritt telleren. For så å dra tilbake og bade med de brystkreftopererte. Gjengen.
Dro hjem for å få guttene av gårde på skolen, jeg ble med inn, filmet og tok bilder. Jeg var der i sa 15 minutter og var helt ”strømpe” etterpå. Det var det, da gikk guffen ut av Betty. Siden har jeg slitt med å komme opp.

Det regner ute, Ruben har strødd gjødsel på plenen for meg. Bernt er på kajakk-kurs, skal velte seg i sjøen i dag. Naboene har dugnad ennå. I går stillte bare 17% av 34 hus. Jeg har ikke sjanse. Det ene er at den venstre armen min ikke løfte, og det er sårt, for jeg har alltid vært en okse. Det andre er det sosiale, jeg makter det simpelthen ikke. I kveld skal jeg legge meg tidlig, så jeg poster rundt 20:00.

Jeg er fornøyd med meg sjøl, at jeg tok et valg på å ikke dra på åpen dag på skolen. Jeg hentet gutta i bil da de var ferdig og Bernt var der i 2 timer.

God kveld folks, Betty