1. Mai

Nå er jeg skikkelig fornøyd med meg sjøl. Jeg har sagt det høyt 3 ganger og det hørtes rett ut. Defrostingen av fryser er over, og det var ikke et mareritt, men et kontrollert arbeidsstykke, som medførte en del andre opprenskinger. Bilen er full av gamle malespann, brukte lyspærer, ødelagte stoler, slitte bukser og plastikk. I hvert fall 10 svarte søppelsekker har blitt fyllt til randen. Herlig.

Nå har jeg kontroll på hva vi har av mat og har laget en egen lomme i fryseren til brødene jeg baker. Nå skal det spares til eltemaskin og dette prosjektet skal vokse rolig.

Torill, en fast og kjær blogleser var her og bekreftet at 1. mai toget var som i fjor. Uffa folket som har et engasjement ellers i året, spratt rundt som ville dyr med ny og god energi. Vår aldersgruppe og oppover så veldig slitne ut. Jeg får meg ikke til å gå i toget under en eller annen sak, for så å ikke være engasjert resten av året. Slik har jeg kjent det i mange år, og jeg har valgt å stå å se på. I år giddet jeg ikke det heller. Det er en sånn vise seg frem dag og hilse på gamle kjente.

John Arvid er på kino igjen, med gutta som overnattet her. Jeg er faktisk helt aleine. Per Kristian er hos en kamerat. Bernt skal hente Ruben. Det er stille her og det er herlig.

Jeg voknet relativt opplagt, startet dagen med å lese i boken til Dag og Gunnar. Jeg slo opp på en tilfeldig side. ”Hva gjør det vanskelig å trene”. Jeg slukte noen sider og skjønte at jeg har ikke mangel på selvinnsikt. Det er bare en iboende motstand i meg på å forandre på noe. Jeg skal nå ned i vekt, og ta mer hensyn til meg selv og finne mer ro i det jeg gjør, si nei til det jeg ikke har lyst til, sette grenser, ikke være ansvarlig i alle relasjoner, holde meg unna de/det ”som suger”.

Min indre kritiker sier at nå føler de andre seg utenfor. Betty, du burde ordne et treff for alle dine gamle kjente, det er lenge siden de har sett deg. Hvordan reagerer alle de andre nå? De tror sikkert det har klikket for deg. Det kan jo spise litt mer og ta den skikkelige kampen fra i morgen.Etc etc etc.

Disse tankene har jeg sett på som sannhet og min egen samvittighet og dermed har jeg gitt faen i meg sjøl og latt meg styre av min indre kritikeren, for å slippe å få det ubehagelig i forhold til folk. Jeg har eksponert og drevet de fleste selskap og dette krever energi (så jeg har måttet spise og drikke), slik at det ikke noen skal føle seg utenfor eller ikke ønsket i mitt liv.

Herregud – dette er helt på bærtur.

Jeg husker en gang jeg skulle dra til Selbu i et møte. Jeg var sliten, en av ungene var sjuk, Bernt måtte i møte, det var vinter og det var is på veien. Alt var duket for at jeg burde avlyse. Jeg dro dit likevel, ennå jeg visste at de kunne ha dette møte uten meg. Jeg dro fordi at jeg ville ha kveltes av dårlig samvittighet og jeg var drit redd for å få kjeft. Det fikk jeg selvfølgelig uansett, fordi jeg kom for seint (måtte kjøre over skogen i 30 kilometer i timen). Jeg tørde forresten å ytre på dette møtet at jeg følte at de ikke ville ha meg med. Det mannlige vesenet der sa at hvis jeg følte det, kunne jeg bare forsvinne fra gården. Det kvinnelige vesenet sa at jeg var en klamp om foten. Men jeg kunne få sitte der, være med og lære. Jeg valgte å trekke det jeg sa. Jeg angrer den dag i dag. Jeg burde dratt da, før jeg fikk kreft. Da hun hadde den runde dagen sin, så takket hun alle, vaktmester, diktlesere, bordpådekkere, alle, untatt meg og det mannlige vesenet der oppe. Hun var misfornøyd med vår innsats igjennom 3 år for å ordne en bra dag for henne. Vi hadde stort sett vært en belastning og hun hadde ikke opplevelsen av å ha fått noe av oss. Nok om dette, og mer i min kommende bok.

Poenget var at dette er et bilde på hvordan jeg så på meg selv i forhold til andre. Strekker meg, rævsleiket de for å bli elsket, og måtte ikke mislykkes fordi dem var definert voksne, normale mennesker og hadde hjulpet meg en gang i livet. Vanvittig. Samtidig durte de gamle tapene inn i hodet: Du er ikke bra nok, Betty.

Gunnar og Dag snakker om hvor disse automatiske tankene kommer i fra. Vi må alle se på våre egne oppvekster for å forstå det. Jeg fikk alltid høre at ”det var lettere å være sammen med mine andre søstre” eller at ” de kledde seg bedre” eller at ” jeg ikke ville få til noe hvis jeg ikke farget håret normalt” eller ” du er bare en kvise på samfunnets rompe”, "du kommer aldri til å bli noe som helst" var den mest vanlige, "ingen vil ha deg sånn som du er", Ynglingen var "du er akkurat make til faren din", " du er en stor egoist". Noen ganger ble det aldri sagt noe, bare dette trykket som tydelig sa hva som mentes, en kald skulder som avviste, en taus stue som sa: kom deg ut. Jeg var såpass intelligent at jeg skjønte hva jeg måtte gjøre for å bli akseptert, men jeg goddtok det aldri. Og fikk i stedet mye ”verbal juling”. Det hadde vært lettere å få en på tryne. Det går an å forholde seg til.

Det er altså ikke noe poeng å bebreide seg selv lenger, for å ikke få til, fordi det henger sammen med gamle tanker. Hvordan vi ser på oss selv i forhold til andre, hvordan vi har overlevd for å vinne kjærlighet hos andre. Vi gjør det alle, i mer eller mindre grad. Vi har alle en følelsesmessig hukommelse.

Skammen sitter fast i oss alle. Når vi kjenner oss igjen i temaene er det som å bli avslørt. Det er liksom noe i veien med meg som ikke klarer å gå ned i vekt. Har du vokst opp med skammen også? Foreldre som er kritiske hele tiden, til seg selv, til andre. Jeg skammet meg når jeg hadde det fint hos min far, for det likte ikke min mor for eksempel. Det var noe som var galt med meg fordi jeg kunne ha det bra med ham som hun var blitt så forpint av.
Det er faen meg ikke rart at jeg ble punker. Jeg måtte rope mot alt det vanvittige. Det er ikke rart at jeg dopet meg ned. Jeg måtte døyve en vanvittig smerte.

Tilbake til her og nå. Jeg stod opp kl 09 i morges. Jeg satt på Immigration (bevegelse) song med Led Zeppelin. Jeg dekket til 1.Mai frokost med egg og bacon og ringte med klokken ca.09:30. Flagget selvsagt på plass. Jeg startet med å tenke på min svigerfar i dag, for han brukte alltid å ringe og gratulere meg med dagen og spille Internasjonalen på en spilledåse. Det var siste gangen jeg hørte det i fjor. En liten melankolsk stemning rundt dette, nå som han er borte.

Guttene, med overnattingsgjester inntok frokostbordet. Det er høflige, unge menn og de er blitt litt reflekterte. Det som jeg merker godt er at de har kjent hverandre et 10 år nå, og har en omsorg for hverandre. Det at John Arvid er i skuddet, tror jeg er et resultat av at det ikke lenger er bare fotball som teller. Filmer, lage filmer, foto, spill og så har vi nå trampoline.

Bernt fortalte om 1.Mai sin opprinnelse. Jeg velger å skrive kortversjonen ned i dag, for jeg tror ikke alle går rundt og vet dette. Det vil være rart, for ingen jeg kjenner har nevnt historien, selv om det har vært ”hardbarka 1. Maiere”. Jeg visste selvsagt at det handlet om arbeidernes rettigheter og at den gangen jeg kom inn som pønker, så demonstrerte vi natt til 1. Mai, pga arbeidsledigheten og forskjellene i samfunnet. Men jeg kunne ikke denne historien. Hvem kan historien tilbake til 1886?

I 1887 ble 4 anarkister hengt i et fengsel i Chicago. Det var en dødsdømt til, men han tok selvmord dagen før. Grunnen til at de skulle henges var at de hadde politiske oppfatninger og støttet et nasjonalt krav fra fagforeningene om innføring av åttetimers arbeidsdag fra 1. Mai 1886.

25 000 arbeidere følgte parolen om generalstreik den dagen. To dager etter var tilslutningen steget til det dobbelte. Det oppstod slagsmål mellom arbeidere og streikebrytere utenfor McCormicks maskinfabrikk. Politiet grep inn og skjøt ned 6 arbeidere. 4. Mai holdt arbeiderne et protestmøte på Haymarket. Da politiet prøvde og løse opp demostrasjonen ble det kastet en bombe. Det oppstod kaos. 7 politimenn ble drept og 4 arbeidere. De aktive anarkistene ble arrestert. Ingen kunne bevise at de hadde kastet bomben. De var beviselig andre steder. Men de trengte noen skyldige. De ble gjort ansvarlig for å ha ”hisset til opprør” og dette ble de hengt for.

En av de fire som ble hengt, August Spies, hadde sagt som sine siste ord: ”Tider skal komme da vår taushet i graven blir sterkere enn de røster dere nå kveler”. Den neste guvenøren gransket saken og sa at det ble gjort en forferdelig urett mot alle tiltalte. De som satt fengslet på livtid ble sluppet fri. Arbeiderbevegelsens kampdag 1. Mai ble på bakgrunn av disse begivenhetene en hyllest til Chicago-martyrene som ble ofre i denne kampen for 8 timers arbeidsdag (PaxLeksikon 1979).

Tiden ruller av gårde, og ved min side, mens jeg skriver. Nå skal jeg på Møte vedrørende sommerfest for turvenner, i anledning av at Bernt blir 50 år.

God kveld og Gratulerer med Dagen!

Betty