onsdag 17. mai 2006

17.Mai 2000 og sex

Vandrere og Ventere


Betty og Bernt på selveste dagen!


Ruben og en stolt mor.


Jeg har ikke tenkt over det før, men det er fantastisk å kunne velge hva jeg vil bruke min egen tid til. Jeg kjente og tenkte det da jeg ventet på at Bernt skulle levere fra seg alle barna på 5. trinnet etter barnetoget. Jeg satt inn film i speilreflekskameraet og knipset masse bilder av rikdommen min, 3 sønner, utstyrt med det norske flagget, flagg i alle størrelser, akkurat som guttene, 3 typer i ulike ”sizer”. Det varte og det rakk, mange foreldre som har uklare avtaler med ungene sine, lot oss vente. Derfor dro jeg og gutta inn i Vitensenteret og ventet på Bernt der.
Svarteper, Bernt brant inne med 5.-trinnsplakaten.


Det jeg mener med å fylle tiden min som jeg vil, er at før gjorde jeg bare alt som en programert person. Løpe hit og løpe dit, være flink og lydig. Men nå har jeg begynt å kjenne etter. Hva vil jeg? Hva vil Bernt? OG hva vil barna? Jeg er ikke lenger redd for å gå glipp av noe, selv om jeg vet og ble invitert, at naboene samles etter barnetoget. Foreldrekontaktoppgaver, tradisjoner, samlinger, fester etc får bare være, hvis jeg ikke har krefter til det, eller jeg ikke vil det.

Jeg har tenkt masse på at jeg var så trøtt forrige 17.Mai og fikk vite den 18. Mai at det var kreft. I dag gikk jeg bare rundt og tok inn dette herlige livet, slappet av, selv om alt rundt meg var i bevegelse. Jeg kjente at det er et privilegium å leve som frisk. Det er i det hele tatt et priviegium å oppdage livet mens en lever. Kristin som har sett en del mennesker i dødsøyeblikket, sier at de som er redde, er ikke redde for å dø, men for å miste det ulevde livet. Så da er det vel slik at hvis en lever livet, blir en mett av dager og fornøyd med det livet en har fått?! Når jeg kjenner livet, føler jeg at livskvaliteten er oppunder 10 (fra 0 til 10) og da er det fint å være.

Det er fint å bevege seg rundt trønderne og jeg føler meg mer og mer hjemme i denne byen. Er jeg en trønder med talefeil? Nei, jeg er meg, Betty, en utrolig heldig kvinne. En dame i fra Bergen som hentet ut den beste karen fra Malm og slo meg ned i Trøndelag. Det er meg det.

Jeg satt på en benk på Bakklandet, like før vi skulle dra hjem og snakket med hun som satt ved siden av. Hennes mann kjøpte pølse med brød til henne og Per Kristian ordnet det samme. Da måtte jeg bare si det som det var, i dag hadde jeg sett lyset. Jeg forstod endelig vitsen med å ha et barnetog, et folketog og et russetog, og sånn gjorde vi det ikke i Bergen (Forøvrig, er Bernt med god grunn drit lei av denne setningen: ”sånn gjorde vi det ikke i Bergen, men vi gjorde det sånn”). Når togene er delt opp slik, flyter menneskemassen bedre, bytte av parkering og bilkøen flyter lettere. Og toget tar ikke en evighet.

Vi har vært på tivoli i dag. Jeg har kjørt pariserhjul for første gang i mitt liv. Ikke noe stort kikk, men jeg tror jeg fikk et fint bilde av det norske flagget og domkirken, 170506. Veldig vakkert vær. Vi traff Kristin og hennes følge utenfor musene, det var jeg glad fro slik at jeg fikk levert en konfirmasjonsgave fra meg. Bernt løp bort med Ruben og fikk skiftet om til Tae Kwon Do drakt. Men vi kunne tatt det mere med ro for det ble over en time å vente.
Bildet står for seg selv.


Det gjør også dette


To unge menn som venter på folketoget utenfor Domkirken.


Vanvittig mange deltagere i toget og klubben kom sist, i fjor vant de for beste innslag i toget. Vi ventet og ventet og de var de siste, men kikket var vanvittig sterkt da de kom. Vi var i fyr og flammer.Tae Kvon Do har denne "omvendt forståelse" greien.Det du lærere er psykisk styrke og fysisk kontroll på kraften din. Og de som lærer seg dette, kan forsvare seg, men sloss aldri.


Per Kristian, John Arvid og jeg dro til Bakklandet og snopte. Snopte er bergensk og betyr:” Kjøpe det du har lyst på, uten å tenke på konsekvensene!” Pølser, soft-is, brus og en vandring i området hvor vi hadde bodd. Bernt følgte Ruben. Det gule huset i bakgrunnen var der vi bodde før.

De tok sin tid, så jeg tok en fortjent øl på en sånn ”give me an excuse” pub, og det var deilig. Vi fant en plass i solen. Etter en tid kom 5 studenter dit. Jeg hadde ikke pratet med en voksen på 1 time og sa: ”Jeg holder glassene, dere flytter bordet vårt, slik at begge bordene får en plass i solen. Alle fortjener en plass i solen”. Jeg følte meg kjempeheldig som hadde slike flotte gutter i dress med meg. Studentene bukket og syntes at jeg var like flott som jeg selv følte meg. Det er herlig når det er sånn, folkens.

Endelig kom Ruben og Bernt og vi ropte HURRA av stolthet. Jeg var super fornøyd med dagen. Vi gjorde alle en innsats. 17.mai skal merkes. Du skal ha gått langt eller spist mye eller sett et barn le eller gråte. Plastret et sår eller møtt på mennesker du sjelden ser. Dette pluss mye mer finner du i Trondhjæms gater. Byen æ bor i.

Bernt spillte i foreldreorkesteret på skolen. Han var veldig fornøyd med seg selv, for han hadde spilt en improvisert solo på fløyte. Moro. Jeg lot være å dra dit, som avtalt. Så flokket det seg på vår terasse etterpå og det var hyggelig. Vi hadde et ”lite sjøslag” på vår terasse. Vi sa det var et slags ”Nachspill” fordi vi hadde startet dagen så tidlig.

I morges startet vi prosesjonen som planlagt. Vi gikk en runde til ære for de gamle. 4 av 40 var våken, men vil aldri glemme det. Det er sikkert. Det er de få våkne som betyr noe. Men mest av alt gjør vi det for oss sjøl. Velkledde naboer som blir blidere og blidere for hvert skritt de tar, er et hyggelig syn og det er en bra start på 17.Mai dagen. Det gir en stemning og en stolthet over landet og det vi har som er bra.
Jeg tar med diktet: Du må ikke sove, Arnulf Øverland.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!


Arnulf Øverland-1937-

Diktet er veldig Bernt. Joda, det er godt med et festavbrekk i hverdagen. Denne dagen har vært fantastisk fra ende til annen.

God kveld, Betty

Ingen kommentarer: