Reddet Av en Venn

Proffe musikere øver hver dag og opp til flere timer. En av nabojentene vi har, spiller i verdens yngste tangoorkester. Hun står opp og øver klokken 5 hver dag, og da i 2 timer. Så det skal blogges mye, før jeg er klar for å skrive bok, forstår jeg. Formen på boken har jeg klinkende klar, men jeg trenger forslag på hva boken skal hete. Det er alltid vanskelig, men jeg får til å lage overskrifter hver dag, men når det er en bok, så skal det liksom smelle. Det kommer i hvert fall 1. siden til å gjøre.

Jeg har tenkt på tittel som ”Gjest på jorden” eller ”Den begredelig arven”, men nei…tørre greier. En i skrivegruppen hadde følgende linje: ”Death not yet come” og skulle ha det som web adresse. Det kunne jo passet til boken. Jeg tatoverte en gang på armen: Død ved ankomst, men jeg har tatovert noen blomster over. Det stod seg bare noen år, de ordene der.

Jeg leste bloggen til Marianne i dag. Hun snakker om skjær i sjøen:
Hun beskriver så inderlig godt hvordan det er å være syk og satt ut av hele systemet, så beskriver hun så bra hva som er bra med det.

Følg med denne:

”Et av skjærene har reddet meg
fra det frådende havet.
Et av skjærene er min redningsplanke.
Det som skal til for å leve og ikke drukne”.

Mer på

http://mgg68.blogspot.com

Kanskje det er noe kjemperart med oss som har vært/er syke, men jeg vil heller være rar og tåle meg sjøl, enn å prøve å få til noe annet.

Da jeg kom hjem etter en rundtur med forskjellige ærend, var jeg lettere fordi jeg ble reddet av en venn. En venn som sa: ”Jeg ordner dette”. Det er en fantastisk greie. Da jeg dro der i fra måtte jeg snu, fordi jeg hadde noe jeg ville gi, fordi jeg fikk energi av dette møtet. I dette året jeg har vært syk, så har jeg sett for meg, hvis jeg ikke skulle få leve, hvem som skulle bære min kiste. Jeg skal spørre han en gang og jeg tror at han vet hvem som er de 5 andre. Det er fordi vi har opplevd så mye kreativt sammen. Men jeg skal ikke dø nå, ikke på kjempe lenge. Jeg skal bare grave litt i jorden først, løfte på noen steiner, oppdra noen barn, opptre mange ganger. Jeg skal leve og elske og være til stede, våge mer og nyte.

Bernt og jeg har tullet mange ganger med utgangen på livet. Hvis han dør før meg, så skal det stå på hans grav: ”Her ligger min mann, stiv for sjette gang” (for de som ikke vet det, han har 5 egenproduserte barn). Hvis jeg dør før han, skal han skrive: ”Her ligger min kone, iskald som alltid”. Fine hevnaksjoner, hva? Vi får i hvert fall latteren til å funke med dette. Hvis jeg overlever Bernt, må jeg gi beskjed til de som skal lage stein til meg at det skal stå: "Hva var det jeg sa" Jeg er ikke sikker på om det skal stå spørsmålstegn eller utropstegn etterpå.

Følg med denne:

Hva var det jeg sa?

Hva var det jeg sa!

Det blir to helt forskjellige greier. Det er fint at jeg har litt tid til å tenke over dette.

Men sånn alvorlig talt, så lever jeg med en som jeg håper jeg blir gammel med. Det ville vært det aller beste.

Da jeg kom hjem satt Per Kristian og gråt. Han har sorg fordi Magnus skal flytte. Han er lei seg og han er redd for det som skal komme. Bernt, han og jeg satt lenge og kjente på dette. Jeg synes det er trist jeg og, så jeg gråter litt med, men passer på å være den voksne. Farmoren min sa alltid til meg: ”Moskelosken til pompedosken” og tok meg på fanget. Jeg sa det til Per Kristian og store/lille gutten kom og satt seg på fanget. Han trenger det nå. Han satt og satt og gråt og gråt og vi satt der aldeles stille. Vi bare gråt og pustet litt og favnet om hverandre. Jeg er glad for at Per Kristian har en knallflink lærer, for dette kan bli hardt. Eller det vet vi jo egentlig ikke.

Så kom Jørgen akkurat da de skulle bort på butikken og kjøpe
Lørdagsgodter. Hele familien ble i fyr og flamme. Per Kristian fortalte han saken og Jørgen la armen rundt han og sa: ”stakkars deg”. Helt vennskapelig og fri for: det ordner seg sikkert og det går over etc… Det var utrloig vakkert. Vi ropte høyt HURRA for Jørgen og alle fikk en paraply hver, 20 kroner i lommen og en 50 lapp til en film de gjerne ville se. Jeg kysset Jørgen.

I dag har jeg lest i boken: Våg mer og ser at jeg antagelig er litt støl av all denne treningen på ”å ta vare på meg selv”. Jeg har sagt nei til to kaffeinvitasjoner i dag, og nei til å gå tur med nye folk i morgen. Nå skal jeg nyte kvelden og jeg har lovet John Arvid fokus på rommet hans. Gran Prix har aldri svingt for meg, men jeg ser i grunnen sjelden tv som svinger. Da er det bedre å oppleve sjøl.

Siden jeg startet med å presentere naboens øving, kan jeg herved meddele at jeg brukte 35 minutter på dette. Men jeg har skrevet litt på talen til Bernt i dag, og det gjelder jo det også, som øving.

God kveld, Betty