En Glad Dag!

I dag har det vært en ”ta vare på meg selv dag”, og å skrive blog er prikken over i`en. Ikke for det, egentlig skulle alle dager vært slike ta vare på seg selv dager, men det er umulig. Som sykemeldt, så bør det å ta vare på seg selv være i fokus, og det er det. Tema: Ta nok vare på meg selv til at det har en positiv effekt på helsen.

Jeg har vært på Cabina i dag og det er veldig ta vare på meg selv, damene der er supre. De er effektive, høflige og du får det du bestiller og betaler for. Det handler om hud og pleie. Mette er den jeg kjenner best for tiden, men de er alle dyktige der. Jeg har brukt den butikken siden de startet og det må i hvert fall være 15 år siden.

Jeg tenker sånn, at når fritiden er fylllt opp med egne ønsker som gir mening, sport og bevegelse er prioritert såpass at det holder formen, venner er forutsigbare og gir påfyll og familien har det bra, DA!!!!!!!!!!!…er jeg klar for arbeid.

For jeg tror at disse livsområdene må fungere, før jeg kan sette meg sjøl i arbeid (hvis ikke jeg vil gå halvt sjukemeldt resten av livet). Jeg tror at hvis disse tingene er på plass, så har jeg kraft til hva som helst. Da kan jeg løfte hva som helst, hver en Turistforenings malte røde stein i hver en oppgått sti. Jeg kan sette ut kampesteiner sjøl og navigere meg frem, skape nye løyper og stanse på hver eneste stasjon, slå meg på brystet (det ene jeg har - ha ha) og si: Det er jeg som greide dette. Nå er jeg her, men jeg skal forbi, jeg skal leve videre i livet og jeg skal bestemme sjøl min egen sti.

Men det er det å komme i form etter kreften som er problemet, det tar så JÆVLA lang tid og innimellom blir jeg så slått ut, at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare noe som helst. Jeg tror at samfunnet er mer tjent med at jeg etterstreber en balanse, enn at jeg rykker ut og blir sykemeldt til evig tid.

I dag startet jeg dagen med POWER og da ruller alt som det skal. Torill triller innom med brødtinger, og brødsalget går som det skal. Jevnt salg, kanskje litt lite. Men brødet er bra og tilbakemeldingene er gode (passer veldig godt med stripete kaviar og ost på tube). For dem som henger på bloggen, så er brødkjøp lov for alle. Jeg sier ikke noe på om det dukker opp en fremmed, eller en mor eller far til sitt barn i klasse med noen av mine og ønsker å kjøpe brød. Det er bare hyggelig. Kunne ønske at flere ”catchet” åpningen, at flere kunne se på dette som et psykososialt tiltak fra min side for å sosialisere meg sjøl inn i miljø igjen.

I går var Bernt på 5.trinns foreldremøte. Da hadde en mor sagt at hun leste blog hver dag og oppfordret bordet de satt på til å gjøre det samme. Veldig hyggelig. ”Dagen blir ikke den samme uten”, hadde hun sagt. Jeg kjente at det gav meg et litelivskikk og det er akkurat det jeg trenger.

Det er vanskelig å komme tilbake!!!!!!

Jeg har vært på prøveforelesning i dag, på Kvinne/Barn senteret, Line Oldervoll duspiterte i dag. Det var en berikelse.

Der satt jeg og bladde igjennom avtaleboken, før det startet og fant et dikt jeg skrev 200406:

Blanda vær
Gode klær
Våren er sær
Trøndervær

Et solgløtt
En bakgård
Dråpen drypper fra taket
En aprildag
Et åndedrag
Vårdagene er aldri make

Forelesningen hadde fokus på livskvalitet og forhindre tilbakefall blant kreft pasienter. Overlevelse og endring av livsfunksjoner og livskvalitet. Hun snakket om endring av de typsike vanene: kost, røyk og alkohol (ingen nevner snus…jeg har ikke snust på 10 måneder nå, det er fint). Men heldigvis, hun nevnte motivasjon, homopat og andre alternative greier, og ikke minst fysisk aktivitet.

Jeg konkluderte at: Det gjør ikke så mye at jeg er hyper (så lenge jeg ikke stresser).

Der, akkurat nå, dukket kommunens trim program opp, det går hver time og varer i 3 minutter. Skulderheving/rulling, alt mulig. Det er et utrolig bra innbrekk i skrivingen. Det betyr at jeg har skrevt en time, men det har jeg ikke. Jeg har vært hit og dit og lagt barn, bakt brød og snakket med familien. Det er lenge til jeg blir forfatter i egen Eurpoaleilighet.

Line Oldervoll fortalte at de som var fysisk aktive etter 10 år, ville 8 % være døde. Ved middelsaktive var det 14%. Det er en forskjell. Det er ingen tvil i det.

Jeg ble bare veldig glad av å høre på dette. Så jeg skal være akkurat så aktiv som jeg liker å være, og ikke bry meg om andres restriksjoner eller behov for å dempe omgivelser. Hvis et bra aktivitetsnivå kan være med å gi meg et lengre liv, så er det ingen tvil. Langtidseffekten mangler dokumentert, men hvem faen bryr seg, når en sitter i fittefatet? Jeg er mer enn villig til å satse. Hun sluttet med: Er fysisk aktivitet uheldig: NEI. Er regelmessig fysisk aktivitet nyttig: JA. Er det grunn til å drive fysisk aktivitet: Det bedrer funksjoner og gir økt livskvalitet.

For øvrig var det ikke så mye nytt under solen for meg, men nyttig påminning. Jeg har alltid trodd på det å være aktiv for alle mulige forebyggende hensyn, samt meditasjon,ro ,kraft og hvile. Det er klart at den som er i normalt god form har god forutsetning for å klare alle de JÆVLA medisinene som må taes for å knekke kreftcellene og har de psyke til å trene også, er det bare toppen. Trneingen vi hadde understrålingen f.eks var forresten mega bra. Og dokumentert arbeid, Jeg har stor respekt for folk som går grundig inn i tema og kan dokumentere det. Jeg har det bare i kjeften, og jeg har troen. Jeg skulle gjerne hørt mer den dagen, men hadde planlagt bare det første og jeg må holde fast i planer. Så jeg gikk videre.

Jeg kan tro at et glass rødvin kan forlenge livet. Jeg kan tro at god feeling med Bernt gir økt livskvalitet. Jeg kan tro at fjelltur med gode venner er balsam for kropp og sjel og bevegelse er glede. Jeg ble så sinnsykt overbevist i dag at jeg skal ta situps til min siste dag, Kanskje er det akkurat det siste jeg gjør, tar en situps, Det hadde vært stilig du. ”Hun tok en situp og døde”.

Jeg håper at Line danser hele natten, fordi hun har fortalt oss vitsen med å gjøre noe som gir livskvalitet, som jeg oversetter til glede. Men som hun sa sjøl, du må tro på det. Det var en som spurte henne om hun ville anbefale fysisk trening framfor kosthold. Hun svarte at hun kunne ikke legge fram fysisk trening og si at det var best for personen, hvis vedkommende ikke trodde på det. Så jeg håper Line tror på bevegelsesglede og danser hele natten som fortjent. Jeg gleder meg i hvert fall til jeg er der at jeg kan danse hele natten, for da skal jeg gjøre det av vanvittig takknemlighet og en øsepøsende stor glede til livet.

Som fagperson i barnevernsfaget ville jeg svart på samme spørsål: Jeg kan være en kilde til at andre får til å tro på noe jeg tror på, en motivator for endring av atferd. Da er treningen bare et verktøy for glede og for vekst.

Men jeg hadde ikke showet og jeg ble ikke spurt og jeg har satt ting i en slik sammenheng, men selvsagt jeg er bra nok likevel. Kjenner ikke noe annet i disse dager. Jeg tror at jeg har endret meg radikalt til fordel for livet. Mitt liv. Det jeg skal leve. Jeg er tilstede.

Jeg syklet hjem og fant brev fra Montebello senteret i posten. Hele familien har fått plass på kurs i uke 27, og jeg ble så sinnsykt glad. Jeg ringte ned for å dele min glede, men det var ingen der. Denne plassen passet så godt å få denne dagen. Kurset varer en uke, det heter familierehabilitering og koster oss nesten ingenting. Vi blir kjent med flere i samme situasjon og det skal bli greit å få lufte hodet litt for alle de rare tankene og alle spørsmålene. Vi skal ha tema som: Familie og alvorlig sykdom, foreldres reksjoner og mestring. Barn og ungdoms reaksjoner og mestring. Hvordan hjelpe? Kreft og dens konsekvenser. Samliv og seksualitet. Hverdagen hjemme og hvilke mulgiheter finnes?

Jeg bare gleder meg og kan nesten ikke vente. Det er kjempefint å få dette dekket på bordet. Vi trenger å styrke vår erfaring og kompetanse, som en familie som er berørt av kreften. Når det er voksne grupper vil ungene bli ivaretatt av andre voksne. Dette kan bli bra.

Jeg var i byen og ventet mens Per Kristians hadde bursdags/avskjedsfest for han og Magnus. Han flytter til Porsgrunn og vi kjenner alle at det blir trist. De to har et utrolig vennskap, som jeg rett og slett misunner. Det er humor og alvor og oppriktig omsorg for hverandre. Per Kristian har vært mye ”på felgen” dette året, men vennskapet har tålt det (noe jeg i hvert fall kan misunne). En vanvittig generøsitet og evne til å se hvor den andre er, preger dette vennskapet. I kveld sover de begge her.

Jeg har hatt en MEGA dag og i tillegg har BBBB fått muligheter til å spille. Fredag 9.Mai på Olavspuben. Jeg håper at alle i bandet kan. Vi er 10 personer. Jeg har fått tilbakemelding fra 5o% og de kan. Det kan jo bli helt vanvittig bra og da sees vi folkens.

Betty