Høy Enda

Nå kjenner jeg at det begynner å virke, nå kjenner jeg at kroppen slipper taket på kiloene. Nå forstår jeg at det er kombinasjonen av utholdenhet, psykologisk trening, nok søvn, rett og nok mat, bevegelse. som er kluet. Det holder ikke med en av delene. Å ha rom til alt dette, krever egentlig overskudd eller du må gjøre som meg borprioritere alt det andre. Ellers blir det ikke noe resultater.

Jeg må ta det nå, fordi løpet er kjørt hvis ikke. I hvert fall i forhold til å opprettholde en del av de aktivitetene som jeg liker. Jeg er 42 år og blir ikke yngre. Samtidig har jeg denne tilbakefallsstatestikken for overvektige brystkreftpasienter hengende over meg. Jeg vil være frisk og jeg vil leve.

Jeg er glad for at det ble nok søvn i helgen. Ingen alkohol hjelper også på bedre søvn, for med alle de timene intensiv øving med bandet, så krever det sin kvinne. Meditasjonene hjelper noe vanvittig. Det er en vanskelig kombinasjon å være høy, fornøyd og totalt utslitt. Jeg har jævli vondt i armen. Bernt hjelper meg det han kan. Hoften jeg ramlet på i påsken er ennå ikke umerkelig. I morges gråt jeg og bannet over: ”Den jævla kroppen min”, men jeg hentet meg fort inn. Tok ut litt sårhet på at jeg må slite, men ble fort ferdig med det og – for nå er jeg i gang. Og da faller jeg ikke ned til null igjen. Det er herlig det. Det er en sier og et step og igjen: Jeg er fornøyd med meg sjøl.

Jeg håpet jo at vekten skulle være under det magiske tallet i morges, men nei, men det tror jeg ordner seg i løpet av uken. Step måleren er på plass og det er jeg også.

Nå skal jeg ut i verden. Dvs. til Heggstadmoen og kaste søppel. Men det er da noe det også. Ha en god dag dere.

Betty