Konfirmasjonsforberedelser

Konfirmasjonsforberedelser

Konfrontasjon, krangel, konfirmasjon, krevende, klarhet, kulde, kaste, krefter, kunne, kamp.

Det kom post fra Den norske kirke til John Arvid. Konfirmant 2007. Allerede fra da, starter det sære med konfirmasjonen og oss. John Arvid ble født i uke 26, dvs. 3 ½ måned for tidlig og vi utsatte skolestart et år for han. Dvs at hans jevnaldringer konfirmeres neste år. John Arvid måtte ta det første valget. Vil han konfirmeres og i tilfelle hvilket år. Han ville konfirmere seg i lag med klassekameratene, sa han og ergo i 2008.

I morges stod bare Bernt og jeg opp, de andre kunne få sove litt, siden skolen ikke startet før 12:45. Likevel kom John Arvid tuslende og vi kunne prate sammen om ham. Det var da vi begynte å gå inn i dette konfirmasjonstemaet, som vi trenger 2 år på. Dette utløste en kjempe krangel og vi er et perfekt par, ingen av oss går av veien for en ordentlig krangel. Vi tør å kjenne på allslags følelser – og her er det følelser i fleng. Det som er driten med dette temaet er at det inneholder andre voksne som vi opplever har sviktet oss, andre voksne som har forlatt sine roller, kanskje fordi vi ikke ivaretok dem mer, men de er i hvert fall ikke en del av livene våre mer.

Det er ren utopi og tro at vi ikke skal ha mange konfrontasjoner med sterke krefter rundt dette temaet. John Arvid blir tilskuer til dette enten vi vil eller ikke. Derfor avtalte vi i dag at vi skulle gå skikkelig inn i det, slik at vi kranglet som ansvarlige voksne, slik at vi blir samstemte om en felles avgjørelse på hvordan vi skal stå i dette. For i våre krangler legger vi begge inn argumenter for å få mer omsorg, mer likeverd og samstemthet.

Dette bitterlige rundt de eldste som har droppet ungene og oss, skal ikke draes inn i konfirmasjonsprosessen. Det skal bearbeides hos psykolog. Så vi avtalte at vi skulle ta oss noen runder hos psykologen vår, med konfirmasjon som tema. Jeg kan ikke forstå at ikke andre også slike dragkamper på det psykiske planet. ”Det usagte trykket” fra de som vil ”bæres” må da merkes i andre familier også?

Det ble en heftige og følelsesladet diskusjon og flere vil det bli. Det vil hjelpe oss i å finne klarhet i hva vi står for, slik at vi kan fronte det når den tid kommer. For bestandig i slike utvekslinger, finner vi veier å gå og nye løsninger. Vi må lufte tankene våre rundt dette for å stole på våre egne følelser. Fravær av disse kampene vil ikke bli så farlig for oss gamle, men det vil koste John Arvid mye. Som Jesper Juul sier vi må lære sammen med våre barn, så de ikke elsker seg selv mindre.

Vi spurte John Arvid om det var noen han veldig gjerne ville ha der, og da svarte han Ragnhild, tante Gry og tante Linda og mange barn i gaten. Så spurte vi han om det var noen han absolutt ikke ville ha. Og da plukket han frem de opp i Selbu. Han sa:”De er sure og liker meg ikke, og de vil ikke ha meg med på tur med de som er flinke å gå på tur”. ”John Arvid, du er flink å gå på tur, du går jevnt, men ikke veldig fort. Du var på Galhøgpiggen i fjor sommer. Det er ikke mange av den gjengen som har gått dit”, sa jeg med tydelig ekspressivitet. En tur i drittvær forresten. Det snødde og blåste kraftig på toppen. John Arvid og Bernt kom sist, men dog foran noen tyske turister. Alle folkene i rommet vi kom oss inn i der oppe, klappet da han kom inn. Da hadde jeg rukket å fortelle at han hadde en lungeskade og var født fortidlig etc. ”Du kan og du får til, jeg vil ikke høre at de andre er flinke å gå på tur, og ikke du, det der gjør du bedre enn de alle. Dessuten går vi langt oftere på fjelltopper enn de fleste av de”.

John Arvid gikk ut av kjøkkenet og vi kunne åpne opp krangelen litt mer. Vi sa til John Arvid at vi beklaget at vi måtte krangle litt, han sa: ”Jeg trodde dere diskuterte jeg”. Bernt og jeg er god på å krangle, vi har gått noen kurs runder og vi snakker om opplevelser, framfor å anklage og beskylde. Da kommer vi fortere til saken. Og her er saken at vi egentlig er ganske forbanna, såret og sviktet av en generasjon som igjen setter sine spor i den neste generasjonen, hvis vi nå ikke gjør det rette overfor guttene.

Vi begynte med: Skal vi ha det hjemme? Skal vi leie et sted? Hvem skal komme? Etc. Etc. Og det er ingen tvil, vi må gjøre noe radikalt for å overleve sjøl. Når ingen av de som er problemet, har orket å vise noen av oss noe oppmerksomhet rundt det at vi har hatt kreft i familien. Heller ikke i forhold til at Bernt sin far døde.
Da er vi ikke mye verd i deres verden. Men de skal ikke bestemme egenverdien på oss som familie. De skal ikke få kjøre ut dårlig samvittighetsgreier, eller det kan de bare prøve å gjøre, men vi skal ikke gjøre det til vårt. De har ingen rett til å kreve noen plass i vår familie, når de ikke erver eller tar ansvar for sine egne roller mens John Arvid er i vekst.

Jeg måtte av gårde 0815, så det ble godt brukte minutter før det. Jeg dro på bedriftssvømmingen. Kjempebra. Traff Stein for en kopp kaffe. Han har det bra, ser kulere ut for hver dag som går og er veldig hyggelig å treffe. Jeg gikk meg en tur med skritt telleren. For så å dra tilbake og bade med de brystkreftopererte. Gjengen.
Dro hjem for å få guttene av gårde på skolen, jeg ble med inn, filmet og tok bilder. Jeg var der i sa 15 minutter og var helt ”strømpe” etterpå. Det var det, da gikk guffen ut av Betty. Siden har jeg slitt med å komme opp.

Det regner ute, Ruben har strødd gjødsel på plenen for meg. Bernt er på kajakk-kurs, skal velte seg i sjøen i dag. Naboene har dugnad ennå. I går stillte bare 17% av 34 hus. Jeg har ikke sjanse. Det ene er at den venstre armen min ikke løfte, og det er sårt, for jeg har alltid vært en okse. Det andre er det sosiale, jeg makter det simpelthen ikke. I kveld skal jeg legge meg tidlig, så jeg poster rundt 20:00.

Jeg er fornøyd med meg sjøl, at jeg tok et valg på å ikke dra på åpen dag på skolen. Jeg hentet gutta i bil da de var ferdig og Bernt var der i 2 timer.

God kveld folks, Betty