Vi er på tur, kjærlighetstur og vi flirer. Det er en ting med Bernt at han får meg alltid til å flire, hver dag, men veldig mye mer disse dagene. Det er pissregn ute, men vi har gått rundt vannet lell. Vi gjesper og er helt i svime. Uvant å ha fri og luften her oppe gir oksygen langt ned i lungene.
Det gikk fint å kjøre sykkel hit. Ingen våt asfalt og bare 3 små regndråper. Vi er på hytta til Bernt sin mor, Knausen ved Rødsin på Malm. Fantastisk godt.
Nå er det dagen etter. Jeg sitter i teltåpningen vår på Stokkøya og skriver på min pc. Det er strøm inn i teltet. Utsikten er en grønn plen og 10 000 km med hav. En fantastisk sandstrand og solen står høyt på himmelen. Jeg har åpnet med en Dahls box øl, ordnet en rømmedip og spiser noen flak med Tortilla cheese chips. Fornekt det den som vil, men dette er livet. Jeg er sikker på at jeg lever 2 dager mer i mitt liv pga denne dagen.
Bernt er ute i kajakk og padler. Jeg tok meg en dusj og pyntet meg, for vi skal spise middag på stranden. En glasshusrestaurant på trøndelags vakreste strand. De selger tomter her. Hvis jeg vinner i lotto i kveld, så kjøper jeg en tomt til oss her, på flekken. De har bare 5 igjen. Jeg har vært å kika etter Bernt, men jeg ser han ikke der ute på havet. Vi har avtale om at han padler i 2 timer max. For meg kan han padle så lenge han vil, men mobilen min virker ikke, så han får ikke kontakt med meg, hvis det skal være noe. Han har lovet å ringe Stokkøya Sjøsenter hvis noe går gale. Et dikt jeg har laget på denne turen:
Solens styrke
Solen gløder
Og gir oss noke
Vi får sittja roleg
Og nyta
Livet, mens vi lever
Sittja der
Og Nyte
Og tenkje i fred
Om livet som ruslar
Avgarde
Mens solen
Varmar oss
Og gir oss ro
Og du sit der
Og ser mot solen
Stille
Andektig
Mitt i livet
Det er hit vi skal St.Hans helgen, når Bernt skal feire sine 50 år, med sine turvenner. Det har vært planlagt lenge, så nå er vi her på en slag befaring. Det kommer til å bli fantastisk feiring, uansett vær, med venner som virkelig setter pris på Bernt sine turprosjekter.
Jeg sitter her og bare har det fantastisk. Kjøreturen på sykkel gikk ekselent. Eg synes at eg lever sammen med verdens deiligste mann. Då e det ikkje gale?
På hytta fann eg ting å lese og jeg ble fasinert av noen innlegg jeg fant i boka: Feskarbonden og andre kvinnfolk.
Følgende var skrevet i Lofotposten 14.Juni 1945:
Lederartikkel:
…Vi skyter neppe langt forbi målet, når vi gjetter på at antallet av tyskerbarn i Nord-Norge vil bli omkring 1500 når den endelige oppsummeringen er gjort. Dessverre er det stadig tyske stratsborgere ”undervegs”. Renslige nordmenn forlanger nu at myndighetene slår hardt og hensynsløst ned på råttenskapen. Det sunde og klare folkevett er på det rene med at disse svermer av illegale tyske barn representerer en opplagt fare. Den eneste fornuftige løsningen er at barna overføres til sine fedres land, og at deres mødre slår følge med dem. Det er i selvforsvar, rett og slett.
Tenk dere, dette var en leder artikkel. Vi var ikke noe særlig bedre enn nasistene, gitt. Vanvittig tankegang og det værste, han forstår faen meg ikke at dette er nasisisme. Det kom et leserinnlegg i Lofotposten like etter:
6. Juli 1945
Hvor det gjorde godt å lese stykket om tyskerjentene. I sannhet. Det renset luften. Vi ble i godt humør. De skriver, herr redaktør, nettop om det som vi har tenkt så meget på. Det er jo et problem for oss norske kvinner i alminnelighet og for oss lærere i særdeleshet: Hvordan vil det gå når vi kommer i kontakt med disse bastard b arna? Kan vi være mot dem som vi er mot de andre? Personlig tror jeg ikke det. Det er derfor en grei og rettferdig løsning på problemet: Landsforvis tøsene og deres avkom. Vi sier, herr redaktør: Fortsett å rens luften, og vi er Dem evig takknemlig.
Dette er jo helt vanvittig. Her om dagen ble en 13 år gammel gutt utvist fra landet vårt, fordi Norge skulle statuere et eksempel. Han bodde hos en fosterfamilie her og hadde det kjempefint med skole og med venner. Han ble sendt til Sri Lanka til sin alkoholiserte bestefar. Dette er også helt vanvittig.
Vi lever i Verdens rikeste land, vi kan fø alle barna som har det for jævli andre plasser. Vi kan huse dem alle. Vi kan gi dem de trenger, eller i hvert fall noe bedre, hvis vi bruker penger.
Men vi strever med etterdønningene av disse holdningene fra krigen. Holdningene sitter i ryggraden på dem som har makten. Holdningene sitter dessverre i for mange folkesjeler. Kanskje de til og med sitter i deg og i meg. Har du noen afrikanske venner?
Hva gjorde vi ikke med taterkvinnene i mellomkrigstiden, steriliserte dem. Ungene de hadde ble sendt på barnehjem. Det var forbudt ved lov å være homofil helt fram til 1970 i Norge. Det er klart vi er preget av dette. Og på dette grunnlaget, ubevisst, oppdrar vi våre barn.
Jens Bjørnebo laget essayet: Før Hanen Galer. Jeg har ikke lest det, det skal jeg. Bernt forteller at essayet omhandler det samme temate. Våre holdninger. Jeg skal lage en tekst til bandet som skal hete: Før Hanen Galer
Ruben går i klasse til en mørkhudet gutt. Han sa en dag til han, etter mange år forresten: ”Du, vet du at du er mørk i huden”. Han svarte: ”Ja, det vet jeg”. Så var de ferdig med det temaet.
Nå er Bernt kommet tilbake. Da stopper jeg her. Tar med meg pc`en ned på restauranten. Der skal det være trådløst internett. Så legger jeg ut det jeg har skrevet på pc`en.
Eg laget også dette diktet i helgen. Det var sterkt å være på hytta, hvor min svigerfar elsket å være. I hvert fall følte eg for å skrive dette:
Det er bare sorg, svigerfar!
Eg ber deg med meg
I tankane.
Du er ikkje heilt borte
Eg kan nå deg stundom
Høyra deg
Snakka med vinden
Du seier til meg:
”Du skal leva,
du har ennå mykkje å gjera”
Eg kjenner
Du gav meg styrke
Fordi du gjor
Du gjor det synleg
At du var glad i meg.
Du bekymra deg stundom
For kva som skulle henda.
Eg fortel mine born om deg
Slik skal du alltid leva.
Eg er ikkje redd for å døy
Etter at du viste vegen.
Du ble det næraste
Det næraste eg kunne komme ein far.
For deg som henger med ennå:
http://www.stokkoya.no/
Betty
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar