HARDT ARBEID

”Å være par er hardt arbeid”, sa Bernt til meg i sin bryllupstale for nå 14 år siden. Jeg måtte jo tro han, han har tross alt være gift før. Jeg er hans andre kone, eller dvs jeg er hans første andre kone. Bonuskone :-) Jeg kaller mine stesønner for bonussønner nå, og da er vel jeg bonusmor og ikke stemor. Det klinger mye bedre.

Å være par er hardt arbeid, og er det ikke det, så har du det kjedelig. Hardt arbeid har aldri skadet noen. Og jo mer tilstede, jo mer kommunikasjon, jo større utfordringer og jo større er iveren. Vi har da utrolig gode dager i vårt forhold og vi har rosenrøde skyer, god sex og gode krangler. Men det å være par handler ikke "bare" om dette. Det handler om utkjøring av barn, oppfølging av lekser, gulvvask, klesvask, husvask og alt det andre dillet. Det handler om prioriteringer og å unne den andre noe aleine. Det handler om å være raus og gi så det svir og få noe tilbake. Det handler om det å stå i sorg og det som gjør vondt, sammen.

Jeg tror ikke dem som sier at de driver å flyter på rosenrøde skyer, og om de gjør det, så er det bare å si: God tur og at jeg unner dem det så gjerne. Noen sier at de krangler aldri som par, og da tenker jeg, herregud så kjedelig. Men dem om det og fantastisk hvis de ikke har noe som trigger. Men har de det, og ikke deler det, så synes jeg bare synd på dem.

Det er lett å gå inn i mønstre som par. Avtaler som er laget for lenge siden, og som ikke fungerer lenger. Det er bare vanskelig å oppdage at det er det som foregår. Nye avtaler må lages hele tiden, fordi vi er i endring og våre egne behov endrer seg. Jeg hadde den luksusen en gang å få sove om morgenen. Startet da jeg var hjemme og ammet barna. Dette hang igjen helt til i fjor. Jeg opplevde at det ikke var plass til meg om morgenen, fordi Bernt hadde alt på G. Han er av den overansvarlige typen og da blir jeg uansvarlig. Fordi det ordner seg, han tar det jo. Men ingen av oss likte denne situasjonen.

Vi dro på samlivskurs og vi lo og vi gråt, for det hele var så enkelt. Vi måtte begge gi slipp på egne kjepphester. Jeg ville ikke ha godet å sove om morgenen. Jeg ville være med og lage frokost. Greia er nå at jeg står opp og tar Yoga øvelser, sørger for at gutta har reine klær på. Lager matpakkene, eller oppfordrer de til å lage sine egne. Rydder bordet etter gjengen og lager brød. Bernt har fått beholde sin pådekking, for det liker han. Han hører på NRK – alltid nyheter og leser avisen og plystrer inn dagen. Det er greit at han er 15 minutter for seg selv, for han er så ekstremt godt humør om morgenen.

Å være par handler også om å kunne tilgi. Vi er da alle 5 år i hodet i blant, og agerer max 14 år i handling. Det må være rom for å være litt usaklig, så lenge det går an å hente seg inn, og be om unskyldning. Det er tross alt på hjemme banen vi skal hente våre krefter. Da må det usaklige i oss få utløp også. Men vi går ikke av veien for en skikkelig krangel, det er sunt det. For med en krangel eller stor diskusjon får en klarhet i hva som trigger. Mange misforståelser blir ryddet bort. Vi kan ikke gå rundt og gjette oss til hva den andre føler. Vi får sjøl stå ansvarlig for vårt eget.

Hele greien handler om å lære seg en teknikk for å kommunisere, som gir kontakt. Et verktøy for å kommunisere. Og i par funker det å snakke. Ikke anklage, bebreide, eller ønske å endre den andre. Men fortelle: Hvordan du sjøl vil ha det. Slutter en å dele, så kommer en også ut av trening. Vi vet da alle hvordan det er å slutte å gå på trening. Det kan være vanskelig å komme i gang igjen.

Bernt og jeg var på et samlivskurs en gang og derfra husker jeg en dame som klaget og klaget på mannen. Han lå bare på sofaen med avisen trekt ned over hodet og gjorde ikke noe, sa hun. Han så ikke henne, detok ikke i husarbeid etc.

Gunnar og Dag spurte hva hun gjorde foruten om å klage? Hun ble rådvill? Hun gjorde ditt og datt og sa det med like anklagende tone. Hun ble klagete, han trakk seg vekk. Begge deler er jævla dårlige løsninger, hvis vi egentlig vil ha kontakt. En sa til henne: Se hvordan du ser ut da, du ser jo like sur ut som din klage. Ikke rart at han ikke gidder å se på deg når du klager. Avisen kan være god å ha, mot slike angrep.

Dette paret dro hjem og kom tilbake på kurset noen måneder etter. Hun hadde fjonget seg og lært seg å snakke om hvordan hun ønsket seg å ha det, i stedet for å anklage. Han hadde trekt bort avisen. Han opplevde at det ble plass til han. De hadde ingått nye avtaler og nye ordninger der hjemme.

Det er til å le av, for ingen av de var fornøyde slik det var, men skjønte ikke hvordan de skulle få til en endring. Men det går ikke an å endre den andre, vi kan bare endre oss selv. Og når det valget blir tatt og en ikke lenger dytter problemet over på den andre, så er det fantastisk hva en kan få utrettet.

Og når vi sjøl har det bra, smitter det over på andre. For gjør jeg endringer med mitt, så tvinger det fram endring hos andre, fordi mine omgivelser trives bedre rundt meg.

Men hvis det ikke skjer noe, når du selv gjør en positiv endring, så får en avslutte forholdet og bli ferdig. Livet er for kort til å ikke ha det bra.Mennesket har så himla behov for å legge driten vår på andre. Det er den andre som ikke forstår, den andre som ikke kan eller vil snakke. Vi skal endre på den andre og det er en klassisk felle. Vi har en oppgave i livet og det er å sørge for at vi er fornøyd sjøl, slik at vi sjøl og der det er unger, får et ”rom” og vokse i. Hvis en skiller seg og bare fortsetter samme ”gnålet”, så er det ikke et poeng å skille seg. En har alltid ansvar for å endre ting til det bedre. Før i gamle dager, når ingen skilte seg, så hadde de i hvert fall fattigdommen felles. Nå hvis par ikke har noe felles og ikke ønsker å være sammen, så har vel begge et ansvar for seg sjøl til å gjøre det bedre?

”Frihet synes å være et resultat av evne til å ta personlig ansvar”, Gunnar Cramer.

Det værste jeg vet er enslige sytete og klandrete mødre, som skal legge hele greien på den andre, men det henger vel sammen med min egen historie og at jeg er gift med en mann som har vært gift før. Men dette gidder jeg ikke engang å skrive om, for de får nok oppmerksomhet som det er.

God kveld til de som ennå henger med, Betty