Bak Mine Ord

Og sånn går no dagan…ikke en eneste dag er lik den andre, men fullastet av nye møter og gamle møter. Og det meste handler om å bedre helsen. Det som er fast takst, det er brødene jeg baker. I dag har jeg doblet produksjonen pga bestillinger og da er det moro. Tok basilikum og tørket tomat i, det svingte.

Jeg skulle kjøre til STOLT kl. 10:30, men bilen var totalt død. Jeg satt i gang batteriboksen og ventet, men bilen var helt flat. Jeg vasket inni bilen i går, og da har jeg slått på lyset i lasterommet. Jeg tok taxi, så det ble en dyr kopp kaffe kan du si. I dag leste jeg annmeldelse av Ivar sin bursdag i kulturadressa. Det var som en kniv i magen. Men jeg er voksen nå og kan gå videre med det. Ikke alle skal like en, sånn er det med den saken.

Jeg har møtt et menneske i dag som ikke vil bli nevnt på bloggen. Det er helt ok, så klart. Det blir jo til at jeg tenker igjennom det å skrive blog, om det krever mer enn det gir. Men for å si det helt ærlig, så kjennes det bare veldig ålreit ut foreløpig. Offentlig kommunikasjon er greit når jeg styrer det sjøl. Kanksje folk synes at jeg er for personlig, men det er ikke mitt problem, det er ingen som tvinger folk til å lese.

Det kan virke som om folk er livredde for å utlevere noe offentlig. Det som suger krefter av meg er når jeg muntlig kommuniserer om mange av disse tingene jeg skriver om. Hvis jeg ikke får noe respons eller at personen ikke deler noe tilbake, blir jeg helt tom. I tillegg blir jeg helt utsugd hvis noen deler og ikke ”bærer” sitt eget problem eller gjør noe med det. Vi må være ansvarlige voksne for våre egne ståsted, det innebærer: to do.

I løpet av dette året har jeg takket nei til intervju med 3 ukeblader. Det er å være offentlig på andres premisser, det kan jeg ikke fordra. Da blir du fremstillt helt merkelig, og særlig når du har en litt ”bråkete” historie. Men blogverdenen har gitt meg en frihet til å dele det jeg tror gagner meg. Før kunne jeg kanskje dele akkurat det samme med en 3-4 naboer og mulig to gamle venner og føle meg mye mer utlevert. Det er kanskje ikke så moro å baksnakke meg lenger, for jeg velger offentlighetens lys på forskjellige problemstillinger. Jeg skriver forresten på et dikt som jeg har kalt: BAKSNAKK. Det skal bli bra.

Jeg har ikke så stor tro på hemmeligheter. De gjør bare vondt. Men jeg har stor tro på å bevare det spesielle og det gode i relasjoner og ha det for meg selv. Men da er det innenfor min inste grind og har ikke noe på blog å gjøre. Så jeg har noen klare skiller. Men jeg vet om damer som ikke en gang sier at de har mensen når de er dritsure. Eller damer som ikke har vist seg naken for mannen sin på 15 år, fordi de har blitt brystkreftoperert.

Å være offentlig er en av mine livsoppgaver, som jeg har nevnt tidligere. Jeg har tro på at noen som kan det, skal vise ansikt. Derfor bok om barns rett til å bli sett og elsket uten og prestere, fordi noe annet skaper dårlige selvfølelser, som ikke kan brukes til noen ting. En annen viktig sak for meg er å gi GI BRYSTET ET ANSIKT. Slik at det kan hjelpe andre kvinner å alminneliggjøre og tøre å leve med seg selv. Dessuten kan det hjelpe til å sette fokus på saken, for hvorfor skal vi kvinner som har ammet en hel nasjon dø av brystkreft, når det går an å berge liv?

Det koster ”bare” penger og vi bor i verdens rikeste land. La kvinner for eksempel ned til 30 år, årlig få skjekke puppene sine i mammografiapparat. Det tar en ½ time og kan redde mange. Men jeg skal ikke kjøre noe stor sak på dette ennå. For nå går kreftene innover, til Betty. Jeg skal helbrede mitt eget liv. Det krever knallhard fokus.

I dag har jeg hatt et nytt møte. Jeg har startet til akupunktør igjen. Jeg hadde glemt hvordan disse nålene virker og helbreder. En lege sa i dag at milten min, hjertet og nyrene er sterke, men trenger å fungere sammen. Denne vondten i magen kan henge sammen med dette, så nå skal jeg gå to ganger i uken i noen uker framover. Jeg fikk en fin ro av bare å prøve ut 15.minutter i dag. Fantastisk.

Så her blir det travle tider. Guttene skal svømme to ganger i uken også. Men så lenge det er fokus på styrking av helse, så er ikke dette slitsomt.

Bernt øver med foreldreorkesteret i dag og. Jeg fatter ikke at vi begge har greid å være med i alle de år. John Arvid har vært ute og levert dagens bestillinger av brød. Nå som jeg har mye fokus på egne behov, synes jeg likevel at jeg har en invitasjon til folk om å ha en kontakt. Jeg baker jo dette brødet, som folk kan ringe på døren min for å kjøpe. Det er jo en kjempeåpning det til noe kontakt. Særlig etter at jeg har vært kreftsjuk, så har man et brød å starte samtalen med liksom. Det er ikke for mange som benytter seg av den åpningen.

Nå er det natt, …for en trøtt dame.

Må dere leve og blomstre, slik våren gjør det når det regner. Det minner meg på at det er lurt å drikke masse vann.

Skal tømmerstokkene ned elven, må det renne vann der.

God kveld, Betty