"Jobbe Med Seg Selv" Image

Tirsdagene er travle og middagene er da kjappe. Tomatsuppe med pølser til gutta. Mexikansk tomatsuppe med frosne grønnsaker, skinke og egg i til voksne. Lett å lage. Egentlig var det fast pannekakedag, men ”puh!”, jeg har greid å få igjennom en endring her i huset. Pannekaker tar tid og lage og er uhyre usunt for meg om dagene. Jeg elsker det jo selvsagt. Med flesk, sennep i Ertersuppe, rømme, blåbær, you know. Men nå skal jeg ha resultater og da får feit tirsdag være feit tirsdag hos andre.

Vi var på svømming. Det fungerte bra å svømme fram og tilbake mange lengder. Armen ble bedre ut over dagen. Bernt dro på foreldremøte. Det er en klar bortprioritering fra min side. Jeg blir kjempe sliten av store folkemengder og særlig det sosiale etterpå, spørsmålene etc. Jeg har spurt gutta om å få slippe å gå til skolen 17.Mai om kvelden. Jeg har forklart det grundig for de, at nå som jeg skal bygge meg opp, må jeg være nøye hva jeg bruker krefter på. Avslutninger hvor de opptrer og slikt skal jeg være med på, men ikke sånn grill og bespisning og prate med andre foreldre. Det suger når jeg er i form også, så ihvertfall nå. Vi skal gjøre masse artig sammen uansett. Det blir viktig å ikke sause vekk energi på f.eks dra på byen heller da, slik at det jeg sier til guttene henger på greip.

Jeg skal bygge meg opp. Jeg har bevist at jeg har greid det før. Jeg er et bevis på at det går an med endring. Den gangen legge vekk dop og tøre å leve livet. Tøre å kjenne på smerten. Denne gangen livsvarig endring i forhold til maten. Gå ned i vekt, slik at kroppen ikke begrenser meg og at jeg tar ansvar for god helse og forebygger tilbakefall av kreft. Det blir en total pakke, med mindre stress i det jeg gjør og jeg skal være mindre ansvarlig for alle andre. Jeg skal aldri slutte å være meg selv eller gi mindre av meg selv, men jeg skal gi mer av det til meg selv. Og i andre relasjoner skal det harmonere mer med det jeg får, slik at relasjonene er i likevekt.

Vi var på BUP og avsluttet forholdet der for Per Kristian. Han får ikke lenger angst. Han kan være engstelig av og til, men tør nye steps hver dag. I går syklet han til Magnus uten å bekymres seg på forhånd. En kombinasjon av at jeg ble frisk, ferien, farfars død og hans arbeid med seg selv har gitt gode forhold og en tryggere Per Kristian. De har vært super med oss de som arbeider på BUP, gitt oss råd og skrytt av måten vi har taklet det hele på. Takk for at også dette har fungert for oss.

Bernt var i form i bilen tilbake og snakket om alle disse som ”liksom jobber med seg selv”, som har det som et image. Bernt sa: ”De kan terminologien, men aner ikke hva det vil si å arbeide med seg selv. Det er bare noe de sier. Ingen av de har oppsøkt profesjonell hjelp. De skal være så sjøldrevne liksom, så skjer det ingenting. Så sitter de og kritiserer alle som ikke er gode nok”.
Jeg svarte:”Ja, så får de omgivelsene til å tro at det er oss det er noe i veien med, at det er vi som ikke vil ”inn i”, de lar folk tro at det er vi som ikke vil forholde oss, de lar folk tro at vi er gått i vrangen, så er det shitvasking av oss for å bli likt bedre selv”. Bernt svarte: ”Akkurat som exkonen min, hun sprang rundt i verden og fortalte, eller i alle fall lot andre tro, at jeg stakk av. Egentlig skulle jeg ha gått for lenge siden, men det er en annen sak”. Jeg svarte: ” Vi vet jo ikke hvor aktive de er, men vi vet om noen tilfeller. Jeg tror ikke det handler om å være kjip (det hadde vært enklere å forholde seg til). Jeg tror ikke at hun bevisst fikk folk til å tro at du stakk, men ubevisst dekket det et behov for å ikke være drittsekk sjøl. Det er jo en grei måte å slippe å stå ansvarlig for valget. Så har du gjengen som bestandig sier at de skal gjøre noe med ditt eller datt og aldri gjør det. De bare sier det i det uendelige, som om de trenger å ha en stor oppgave foran selve livet".

Når vi prater slik forstår vi våre egne væremåter. Bernt fortsatte: ”Men uansett så er det et spill og en manipulasjon. Jeg husker forresten da jeg skulle kjøre John Arvid opp til Selbu for at han skulle være med på fjelltur. Jeg kjøpte den minste orange notisboken som finnes og en penn, slik at han hadde noe å skrive og tegne i. Da jeg fornøyd formidlet dette på Selbu, ble det slått hardt ned på. Det fikk han ikke ha med. I tillegg klaget de på at han var ’sytat’ og vanskelig å ha med på tur. Han fikk jo forøvrig ikke være med lenger, etter dette da. Han gikk for seint i forhold til de andre. Det var jo det som trigget Per Kristian, han forstod det ikke. Vi gikk jo til Galhøgpiggen i skitvær i et taulag og John Arvid greide fint å holde følge med alle 40. Til og med midt i flokken. Så når disse årlige rapportene kommer, så er ikke John Arvid nevnt en gang. Rett og slett utelatt fra ’klanen’. Men gudskjelov at vi ikke er med mer”.

Jeg svarte: ”John Arvid sier jo sjøl at han ble ulykkelig når han var sammen med dem. Rart at de andre foreldrene til ungene som er igjen i klanen, ikke legger merke til det eller reagerer, men de er vel like vetta redde som vi var”. Bernt fortsatte: ”Ja og så står det at Per Kristian valgte å ikke være med denne gangen”. Vi greide å le av det sammen.

Vi skal fra nå av aldri mer beskytte folk som ikke vil oss vel, aldri mer holde kjeft om våre sannheter og la oss sjøl i stikken. Så de får holde på med sine spill og sine maniplureringer. Det de prøvde å knekke i oss, vil vokse til store ord med tiden.

Kristin ringte og fortalte at hun hadde kjøpt seg skritt teller. Gode turer til deg. Det hjelper på humøret og innsatsen. Som sagt, vi tror vi rører oss så mye, men blir avslørt med dette. I dag ble det 4276 steps pluss en svømming, jeg gir meg der for å holde på trøttheten og heller legge meg å sove.

Timen på Heggstadmoen i dag gav meg opplevelsen av å ha mye. Alt for mye. Jeg har kastet enorme mengder og skal fortsette prosessen utover i uken. Nå skal jeg bare fortsette opp i køyen. Dvs legge meg å sove for å hente inn de nødvendige 8.

God kveld, Betty