Stillhet

I dag er det en sånn dag, at hvis eg skulle tenke på ka som var best for en leser å lese. Da måtte eg ha pakket bloggen min vekk, fordi eg kan ikkje la slike tanker styre. Då ville eg ha tilpasset meg for å please og det er noe eg aldri har fått til. Det har bare ført til at eg har følt meg undertrykt og det oppsøker eg aldri mer.

Så eg skriver i vei om min oppbrukte dag og lar tankene bare komme, for dette er en gedigen trening for meg, for den dagen når eg skal boken min forme. Øving, øving som alt annet for å få friheten til å beherske språket.

Det har vært en stille dag inni meg, en dag til mang en slags tanke. Blant annet har eg skrevet talen til deg, som eg elsker, at eg skal si det kommer vel ikkje som noe bombe.

Alle forsvant ut av døren i dag, like før klokken var åtte. Stillheten som innhenta meg var stillheten som skulle få komme. Eg satte brøddeig og ordnet meg kaffe for å sitte på mine trinn i min hage. Så vandret eg rundt for å jorde meg litt og ta noen ugress som spruter. I dag har ospen bare sagt pang. Det har sprengt ut bare på noen timer. Jeg glær mæ så inderlig til lyden fra ospen sine blader. Blodbøken som er det tøffeste treet av all, har også fått pressa ut sine blader.

Hun som vasker her kom litt tidligere enn hun pleier, så dusjen gikk kjapt og eg for ut i verden for å ordne. Jeg dro til legen for å hente resept, også fikk jeg en ny steps teller. Så i dag har jeg gått aldeles uten. Jeg dro til Solsiden for der ligger det et medisinsk senter. Jeg var innkallt til gynekolog, siden kreften jeg hadde var østrogen hormonell basert. Jeg kjente på trøttheten av alle stasjonene som kreften har medført. Innom for ditt og innom for datt, som om kroppen er en sprekkeferdig bombe. Gynekologer er ikke det kjekkeste jeg vet, men det hjalp at det var en kvinne.

En nordlending, fra Lofoten som pratet i et kjør, om syster, om været og om fiske. Om eggstokker, spiraler og om topptur i blant, om syster så svære som barnevognshjul. Selvfølgelig så hadde jeg to svære. Men de er innenfor faresonen som hun trygget meg med, men de skjekker det for å være sikker. Celleprøver og ny innkalling om noen måneder. Det er klart jeg blir andektig og stille.

Pga det hersens kajakkstativet, måtte jeg ut hver ½ time og slippe penger på parkering. Men det fungerte godt å få gå seg en tur, før jeg skulle ta blodprøven, som jeg hater. Jeg fikk kvinnet meg opp og sagt til hun som skulle stikke, at jeg begynner sikkert å gråte. Og det gjorde jeg, det bare fosset ut, og hun ba meg om å puste med magen. Et jævla stikk har aldri gjordt meg det grann, men nå kommer en hel historie veltende fram, hver gang de skal blodårer finne.

Den gamle historien om bomskudd og slikt, og den nye om ødelagte årer. Alt inni armen er som strenger å regn, strenger på en sliten gitar, som kan ryke.

Men det gikk fint og vi begynte begge å le. Hun var glad for at jeg hadde sagt fra på forhånd. Det var deilig å få slippe å være der så lenge.

Jeg gikk til Blåbær og bestilte meg appelsinpressa juice. Det største glasset av de alle. Der satt jeg meg ned og skrev talen til han som eg elsker høyest av alle.

Jeg dro hjem til gutta og hjalp til med littegranne lekser. Da var jeg brukt opp, ikke mer igjen, så jeg mediterte og sovnet og ble vekket. Bernt hadde kokt suppe og vi varmet oss på den, selv om det koker ute. For beskjeder om svulster og ting som kan skje, kan skape en frostfølelse i nakken.

Vi dro til svømmingen, mens Bernt dro på kurs. Kajakk-kurs for økt sikkerhet kan gjør seg. Jeg la meg ut som en dåven dorsk torsk og kiket på Munkholmen og himlen. Trøttheten overmanner meg fullstendig i blant, det er som en lammende tilstand. Det gjør ingenting annet enn å ta fra meg kraft og ansiktet mitt slutter å rør seg. Trøtthet er en ikke status sykdom som jeg tror rammer mange. Jeg la meg i badstuen og sovnet, slik at jeg rakk ikke diplom utdelingen til gutta. De hadde løpt rundt for å finne sin mor, som lå i badstuen og snorket. De var ikke skuffet, men overrasket over at dette var Betty, som det før var futt i. De sa det ikke, men jeg så det nok.

Vi hadde frisvømming og jeg tok noen tak for formen, for livet, for leiken. Men tankene stormet som villhester bak, ville jeg klare en runde med ny behandling? Inni meg et sted så svarte eg ja, eg kjente at det kunne eg klare. Men eg håper så inderlig at det ikke blir slik, jeg trenger å leve som frisk.

Kreften den er som en djevel med makt, kan temmes med den tøffeste behandling. Så gjelder det bare å tåle det som behandlingen gjør med kroppen og være sterkere enn kreften. Jeg prøvde å gå igjennom det som hun hadde sagt: Vi tar prøvene for å være sikre. Vi tar ikke prøver av syster under 4 cm, men i ditt tilfelle må vi. Den ene var 2,5 og den andre 3,5 cm. Det er en sammenheng mellom brystkreft og eggstokk-kreft. Worst case, for deg er hvis det viser seg at det er ondarta, eller at vi har mistanke om det, så fjerner vi hele greien.

Jeg satt meg på en stol ved storbassengets kant og kiket på gutta som hoppet. Jeg merket at jeg lo for hvert eneste hopp og klappet i vill begeistring. Leik mitt barn, bare leik mens du kan, livet blir fort nok alvorlig.

Salto og stumfilm, stup og et plask. ”Se hva jeg tør, jeg tar salto i luften”. ”Jeg tør ikke salto som John Arvid”. Det gjør ingenting, hører jeg meg si, bare du har det gøy med det du får til.

De beste konkurranseutøverne er ikke de som har driven etter å bli sett, av foreldre, av trener eller av verden. Det tror jeg i hvert fall ikke. De beste er nok de som har en innebygd kraft til å kjøre og drive fra et grunnleggende behov for å mestre, lykkes og nå egne mål. Det hjelper litt på om du har et talent, men for det meste tror jeg det handler om hardt arbeid. De fleste av oss blir ”bare” trimmere som trenger å holde oss i form, vi trener ikke for å kjenne blodsmaken.

Vi hadde avslutningsfest for kurset, med kveldsmaten i Pirbadets kafe. Det ble et super måltid hvor alle ble helt stille. Så dro vi hjem i vår røde kassebil, gutta med soft-is is hånden. Hjemme i gaten var det dugnad på gang. Jeg maktet ikke engang tanken. Jeg hjalp Ruben på plass og lyttet mens han lest, og ryddet i penner i skuffen. Han er ferdig med Taekwondoe er tøffest-boken, og startet på boken om Venner. Per Kristian leste i Kurt koker hodet, en klar favoritt. Han er superfornøyd med rommet.

Så har jeg steikt leverpostei til en storkunde her, som bestilte 5 brød om gangen. Bernt gikk og leverte for meg, så eg slapp å forholde meg til alle sammen. Hele gaten er ute og spar i jorden. Nå er det natt for damer som meg, som trenger stillheten med meg inn i søvnen. Sov godt, drøm søtt. Kanskje vi møtes i drømmen. For virkelige venner drømmer om hverandre. Det står det i hvert fall i boken: Venner (Hans Hanekam, Tjukke Valdemar og Johnny Pip). Tre dyr som strever med å finne balansen.

Betty