Da jeg ramlet inn døren hjemme, etter en lang reisedag med flyforsinkelse, turbulens og mye venting, var det et familiekrav å få se puppen. 4 barnehender først bortpå med begeistrede kommentarer om at den var rund og fin og hard. Tenåringen i huset kjente også og syntes den var stilig. Bernt som elsker hver cm på kroppen min uansett, med og uten rund mage, med og uten pupper, fikk hakeslepp og var imponert over at det var mulig å få til noe så flott. Så vet dere det, vi hadde en lang puppeprat rundt middagsbordet. Gutta hadde ordnet pytt i panne, med speilegg og den beste rødvin, Porcupine Ridge, Sør Afrika.
Jeg greide bare et glass vin, så var jeg helt kaputt. Jeg la meg og min minste sønn pratet meg i søvn, han lå ved siden av og beundret puppene. Han kan nok bli den beste plastikkirurg, han var levende opptatt av alt arbeidet som lå bak, og han lurte på om det var annerledes når han tok på den ene kontra den andre. Han sa: Hvis ikke du hadde fått bedøvelse hadde jeg blitt gal. Jeg synes den er finere på formen og deiligere å ta på fordi den er rund, men ikke finere på ordentlig da, fordi brystvorten mangler. Skal du få det og? Hvordan gjør de det da? Hvordan vet du at de trekte huden ned på magen da? De sa det til meg. Men vi må sove nå.
Så voknet jeg igjen. Da var jeg redd, kjente at jeg hadde en steinhard pupp og det er 30 år siden jeg har kjent og vært aleine med en pupp som strutter ut. Jeg kjente igjen følelsen fra da jeg fikk barn, aleine om ansvaret. Og det skremte meg å være uten sykehusets målinger og følte plutselig at jeg fikk puppen i halsen, jeg følte at den vokste der jeg lå og kvelte meg.
Jeg måtte bare stå opp og se og se og se og prate meg ned. Er den hardere nå enn på sykehuset, er den rødere under. Bernt prøvde å si at den ser likedan ut, som da han så den i bilen fra flyplassen. Det er nok bare redslene for å være aleine med ansvaret. Og så måtte jeg bare snuse igjen og fikk noia på at blodårene snurpet seg sammen under meg. Vi mennesker er rare.
Men jeg kunne ha ringt mine doktorer og spurt, det visste jeg. Så dette var bare redsler, for det gjør ikke fysisk vondt og jeg har ikke feber, så da er det bare å gå her og bli kjent med det nye.
Og jeg kjenner meg som den lykkeligste Betty, som bare kjenner etter og gror. Dette gjør mye med min kvinnelighet. Dette er erotisk, flott og stort. Jeg skal bære det med stolthet og ydmykhet.
På vei hjem ble det mye venting. Jeg kjøpte baconpølse og en guiness øl, etter en uke med sykehusmat så var dette reine nytelsen, og med to pupper på Torp Flyplass, satt jeg bare og lot tiden gå, ulevd tid ble opplevd. Uten tanke på å flytte tiden frem, uten noe program, bare satt jeg der og tok tiden. What a feeling. Lykke kan rett og slett læres. Man må bare stole på seg sjøl, hva som er bra for en.
Skal en greie å være lykkelig, så må en være ansvarlig voksen. Nytelse og lyster er et resultat fra utenpåverden, lykke er fra den innvendige verden. Akkurat nå forstår jeg mere av de som kan leve som nonner. De har en indre ro og er fornøyd med den.
Jeg vet ikke, jeg synes det er greit å bli beruset og å nyte og erkjenner at det kommer fra omverdenen. Men det er deilig å ha kontakt med lykken. Og akkurat nå er lykken at for en uke siden så hadde jeg ikke to pupper, og så har jeg det nå.
Jeg har snakket med Lars og vi skal jobbe med Doctor Doctor låta. Det tror jeg kan bli jævli bra. Ihvertfall er det å sparke seg sjøl litt ut på glattisen og tro at egen ide er bra. For det er den. Filmingen og tattoo av puppen blir i seg selv en rå ting, men låten: Det blir Doctor Låten! Jeg har behov for å lage engelske låter og skal gjøre det med noen i byen etterhvert. Jeg har behov for å gjøre mere enn BBBB. Gjøre litt annerledes ting og kjenne selvtendigheten i det. Jeg har 3 låter "på vent" til BBBB og der er flere andre nye låter på gang der og.
Men jeg har skrevet 3 engelske tekster siste uken og kjenner at jeg MÅ bare få gjort noe med det. Ellers er MÅ tingene bare å gro og følge opp hjemme i noen uker.
Jeg skal ha møte med trygdekontoret, som jeg har bedt om selv, for å drøfte fremtidsplaner. Sånne som meg, må kanaliseres inn, for det er så mye jeg vil og nå vet jeg ihvertfall hva jeg ikke vil, og jeg vil ikke ha en jobb med ansvar for folk. Øverst på listen står: Få anerkjent fra trygdekontoret at LYKKE-prosjektet er en jobb, frem til Oktober, når det hele skal lanseres. I mellom tiden ta taxi lappen. Skrive bok (da må jeg grave meg ned). Vi får se!
Hverdagen er i gang, Herbalifen er tatt fram, 91,8 kilo lige nu. Jeg sparker i fra igjen!
God kveld,
Betty
God Father
for 15 år siden