Blod og Brensel

Barn bryter grenser. Barn skal bryte grenser. Spørsmålet er hvordan vi som voksne takler det, når de bryter grenser. Barn skal lekesloss. Hvis ikke de får lov til å lekesloss, så blir de aldri kjent med sine egne grenser. Barn blir sint. Barn skal være sint og de skal sprenge på for å bli kjent med hvordan sitt eget sinne kjennes. Barn skal være forbannet hvis de opplever sine egne grenser krenket. De må lære seg et språk på sinnet sitt, slik at de kan formidle det de ønsker. Slik at de oppnår kontakt.

Sinne er like basis som glede, og like viktig følelse å erkjenne og leve ut. Sorg og redsel er basis også. Kludrer du med dette, har du tapt og sitter med et forsvarsverk som er vanskelig å bryte ned. Det harskner til og kjennes ut som tørka stearin i hjertet. Du må nesten brenne deg skikkelig for å få stearinen til å smelte og bevege seg igjen. For å kunne kjenne deg i live.

Du lærer deg å ”ikke vise følelser” for det er å vise svakhet (påbud). Du lærer deg ikke hevde ditt, for det er ikke pent å gjøre(forbud). Det sitter like fast som ferdighet, som det å ha lært seg å svømme eller sykle. Har du engang lært det, så kan du det for alltid.

Det er noen ganger det ikke er lurt å vise hva du føler eller si hva du mener. Hvis det kan skade deg, så lar du det gjerne være. Det er en fin ferdighet å ha, men det er ikke bra om det bare er det du kan. Det er viktig å kunne velge. Hvis du vil trå til, så er det din rett å gjøre det. Men det er alltid lurt å ha valgt de som har respekt for deg og de som forstår at andre kan oppleve ting annerledes, når du gjør det.

Jeg har sagt mange ganger at ”vi som snakker høyt og viser hvem vi er”, tar plass og er personlig, kan også være stille. Men de som bestandig er taus, har ikke vist at de behersker begge områder like godt. Det er lettere å dempe seg, enn å begynn å brøl/rop/si i fra når du er over 30. Da kan det være mye størkna stearin å smelte.

Ergo: Du nekter ikke barnet ditt kveldsmat, når grensen er brytt på noe annet. Vi må gjerne demonstrere at de ikke har oppfyllt krav for å ha et gode, men ikke med å straffe. Konsekvensen må ha en sammenheng, med dets handling. For hva er egentlig formålet til den voksne? Er det å markere seg? Er det for å si at jeg vet bedre enn deg (krenke). Hvordan kan du si til et barn at du vet hva som er best for barnet? Jo, ved å oppnå kontakt. Og hvordan oppnår du kontakt, med å straffe? Aldri.

Det er klart at vi som voksne har retten til å være ekspressiv, og vi voksne skal være voksne. Vi skal være de som har styringen, men det betyr ikke at vi kan ta oss retten til avstraffelser gjennom kontrollering. Det er bare et tegn på at vi sjøl ikke har kontroll på eget liv og situasjonen. Da bærer vi sannsynligvis på formye harskna feelings.

Når gutta våre har griset til i kjelleren og ikke bært opp glass og fat, så er konsekvensen at de ikke får ta med noe spiselig/drikkelig ned dit på en uke. Etter en uke har vi familieråd og lager nye avtaler igjen. Vi setter en konsekvens som samsvarer med grensen vi har satt tidligere. Det bor ingen tjenere i dette huset, og de skal lære seg til å ta ansvar for eget. Altså vi demonstrer at de ikke har oppfyllt krav for å ha dette godet. Vi nekter de å ta med mat ned i kjelleren, simpelthen. Vi inndrar et gode.

Vi har gjort det samme med gamecuber og gameboyer og med pc. Hvis de ikke får til å samarbeide, eller bare sitter og spiller dagen lang, har vi stengt av kjelleren til fordel for naturen. Men dette er å gi de et alternativ til noe bedre.

Det som bekymrer meg er når foreldre absolutt må krenke. ”Fordi du har gjort ditt, så får du ikke datt”. Så tar de fra ungen det beste ungen kan tenke seg som gode, f.eks reise i pirbadet som var avtalt, eller besøke en god venn, eller husarrest. Ikke rart at de mister kontakten og at ungen stenger seg inne. Ikke rart i det hele tatt. Vi, som foreldre, har ansvar for at våre barn er sunne individer. Vi har ansvar for at de ikke undertrykker egne følelser overfor oss.

Barn som er redde sine foreldre er utrygge barn.
Barn som ”pleaser” sine foreldre er usikre barn.
Barn som vet de blir straffet, oppfører seg kuet eller begynner å gjøre ting i smug.

Den dagen jeg gir mitt barn husarest, er den dagen jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Da har jeg kommet til kort. Da har jeg mistet kontakten.

Barn som blir krenket lenge nok, med mange småe drypp, opplever tilslutt en gedigen smerte, denne smerten må få utløp et sted og sinne kan ta over. Da kan det usunne sinnet tre i kraft. Det sjøldestruktive vanvittige sinnet, som ikke har noe språk, for det lærte de aldri. Men de kan likevel opptre temmet. Rus er selvsagt et alternativ, for det demper smerten. Men de er mange flere som ikke velger rus, men som går til grunne med lav selvfølelse eller lever kuet hele livet. Visste du at selvmordstatestikken i Norge viser at et menneske tar livet av seg hver eneste dag, og det i velstands Norge. Visste du at hvert år tar et tosifret tall studenter sjølmord?

Forstår vi egentlig hvor problemet sitter? Forstår vi at barn som får den omsorgen de skal ha, den oppfølgingen de har krav på og det fanget de trenger til de velger fanget vekk, blir sunne unger. Forstår vi hvor sulten et barn er på å bli sett? OG er vi villig til å se det?

Det finnes så mange autoritetstroe mennesker, som tror at kunnskapsrike, velutdannede mennesker er de eneste som ”har det”. Men de lever ofte med ”kalde” og fjerne relasjoner. Det finnes ikke en bokrygg du kan kvil deg på, eller et kapittel du kan grave deg ned i, som kan hjelp deg med å få kontakt med ditt barn. Du må være aktiv, gi av deg sjøl, og lytte. Du må gå til psykolog hvis du trenger å få utløp for noe. Ditt barn skal ikke bære din historie. Ditt barn skal kun bære sin egen. Klokskap ligger ofte i erfaring.

Misforstå meg rett, alt for mange mennesker abdiserer autoritet av redsel for å være autoritære.

For å fjerne meg litt, så nevner jeg at samiske barn fikk ikke snakke samisk før langt ut på 70 tallet. Det er jo helt vanvittig. Men jeg ser i mine omgivelser, at det finnes barn her som ikke får gi sin forklaring. De blir ikke hørt eller sett, de blir forvist til ”rommet”. Vi er like stakkerslig på mange måter. Som essayet til Jens Bjørneboe sier i Før Hanen galer. Vi har de samme holdningene, bare pakket inn i et annet papie.

Og alt dette handler egentlig om, vår egen redsel for å være nære, vår egen redsel for å være stolte av oss sjøl, for vi hører så alt for ofte på vår egen kritiker. Den som forteller oss at vi ikke er noe verd, alt for tykk, alt for tynn, alt for brå, alt for kjedelig, alt for snill, alt for dum, alt for trist, alt for kjip, alt for liten, alt for sur, alt for sint, alt for sløv, alt for kravstor, alt for streng, alt for dårlig mor, alt for jævli og alt for Norge (da jeg var 16 år var jeg med i et jenteband Norske Budeier, vi gav ut en plate i lag med 3 andre band, kalt ALT FOR NORGE). Vi lytter alt for lite på oss sjøl og vi lytter alt for lite på våre unger.

Det er faen ikke enkelt (Per Kristian liker ikke at jeg banner, jeg prøver å skjerpe meg, men her hører det hjemme) å vokse opp i dag. Uansett hvor vi bor. Her som vi bor i høyere middelklasse område er vi mange veldig ”vellykkete” foreldre. Prestasjonskrav og konkurransementaliteten oser på hvert hushjørne. Klart vi har det gøy, men greier vi å se de som strever?

Greier vi å gi rom for at barn vil velge bort vår livsstil og velge sin egen? Greier vi å se at det å ”være flink” er ikke noe som skaper kontakt, men mer en måte å bli sett på av sine foreldre. Greier vi å godta at våre barn ønsker å bli sett som god nok, selv uten å prestere? Eller er den sosiale arven den viktigste av alle?

Og når barnet ditt, har gått over grensen du har satt. Tenk deg om, om du vil ha kontakt eller krenke. Det er faktisk ditt valg. Det er du som er den voksne.

Som Norske budeier sa i sin sang på platen Ingenting for Norge:
Barn kan skrike
Uten å lære det
Barn kan le
Når de føler glede
Barn kan elske
Uten å skjule det
Kunne vi også klare det
Om vi fikk utvikle oss
I frihet og fred.
Var vi barn den gang?

Bare Betty Bjohnsen.