Fredagsverdien 2 med lammelse

Denne fredagen er kanskje den beste av de alle. Jeg har fått oppheng til armen på kjøkkenet OG jeg har valgt å ikke gå ut når alle de tilreisende fra Røros er her i byen. Jeg makter det simpelthen ikke og det sier litt. Jeg har ordnet kveldsmat til mine to overnattingsgjester, om de kommer hjem, det er en fin Trondhjæmskvæld, som ikke appellerer til å gå hjem.
Desperasjonens bilder er klar for oppheng.
John Arvid baker Brownies igjen. En klar favoritt.
I dag har jeg vært hos psykolog, 2 intense timer med steinhardt arbeid rundt temaet lammelse. Det er klart at med dette utmattelses syndromet som har rammet meg, så lokker det fram den følelsesmessige hukommelsen, og lammelse er tema. Jeg har alt for mange erfaringer i livet, som har lammet meg. Hvor jeg ikke har kunnet gå, hvor jeg har blitt sittende igjen, lammet. Pornokongen og kameraten hans, den ene død og den andre lever, er den totale lammelses opplevelsen, så kommer alle episodene med min mor og hennes saftglass og ikke ha noe sted å gå, før pønken ble løsningen og redningen. "Gi meg noe å være sint for og jeg er det!" Pønken!!!

Jeg har følt meg lammet mange ganger som voksen. Jeg kan stå og høre på noe uinterresant og tenke: Hva faen står jeg her for og bare stå og ikke kunne røre meg, fordi jeg da er lammet. Beina vil ingen steder. Jeg har ingen krefter.Jeg styrer det ikke, jeg vet ikke hvordan jeg skal makte å komme meg ut av det. Men jeg greier det alltid. Det har alltid vært sånn. Bare det at du som leser dette aldri har visst det.

Den værste lammelses følelsen var på Selbu vinteren 2003. Da dro jeg dit og kom forseint 1 1/2 time. Jeg fikk ramkjeft. Jeg sa at jeg følte at de ikke ville ha meg der! Han reiste seg og sa at hvis jeg mente det, så kunne jeg bare forsvinne der i fra. Jeg ble lammet. Jeg skulle dratt, men jeg ble lammet. Jeg skulle ha dratt. Hun sa at jeg skulle få være der selv om jeg var en klamp om foten, fordi jeg trengte å lære og jeg trodde de og jeg hater de og jeg er så forbanna, men lammet. Men dette skal jeg ordne opp i med psykologen. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg.

Jeg hentet to bilder hos "List og hempe" i dag. To bilder med min desperasjon og mine uttrykk. Se fredagsverdiens sofa bilde. De skal nå henges opp. Jeg traff Røros gjengen på STOLT. De er nå ute på byen, det er altså ikke jeg. Jeg er med meg og det er det beste.

God kveld, Betty