Kjenne Etter

En fin dag.
Det er noe med det vakre jeg ikke fikk med meg før kreften. Det er en annen tilstedeværelse i livet mitt. Jeg ser det når jeg treffer folk som strever, som har et høyt tempo. Noe jeg egentlig også liker. Det er en fjernhet i travle mennesker. En sånn ”påhøgget tilstedeværelse” som egentlig ikke er her likevel. De er avhengig av om det er folk rundt dem som er viktige nok, har posisjoner som kan trekke de opp. Jeg vet det, for jeg har vært der, og nå ser jeg det og jeg gir en god faen. Det er deilig det. Det gir meg en indre frihet og jeg får nye møter som jeg ikke hadde før. Håper jeg aldri mister dette ”her og nå” perspektivet.

I dag har jeg svømt i lag med de brystkreftopererte damene igjen. Det er bare en som er nyere enn meg, ellers er det en garva gammel og herlig gjeng. Jeg har aldri i mitt liv stått og håndhilst på folk i dusjen før, men det har jeg gjort nå. Der står vi med våre en puppe tilværelse, ler og utveksler erfaringer.

Vi skryter av hverandres arr og vi råder hverandres liv. Det er helt spesielt. Vi trimmer oss glade. Jeg pratet med en som skal starte cellegiften nå. Stolav har ventelister igjen, så hun står på venteliste for å få cellegift, en pervers greie i grunnen. Damene dro og drakk kaffe etter svømmingen, det har jeg altså ikke ”rom” for, i hvert fall ikke uten at det var planlagt, så jeg nøyde meg med trimmen.

Jeg fikk mail fra en klassevenninne jeg hadde på ungdomsskolen i dag. Hun hadde lagt ved et bilde. Da jeg så det begynte jeg bare å grine. Bernt var her og det var en merkelig greie. Jeg skulle egentlig treffe denne klassen i fjor 4.Juni i Bergen, men så ble operasjonsdatoen 31.05.05 og det ble en umulighet. Jeg sendte et brev som ble lest opp på klassefesten, hvor jeg blant annet nevnte at jeg husket det hun venninnen min og jeg hadde i lag. Vi trimmet hver morgen en time, før skolen begynte. Jeg tror vi gikk i lag på Hardangervidden også. Hun var sånn super flink på skolen, jeg tror hun hadde Sg, svært godt, som det het den gangen, i alle fag.

Jeg var ikke så værst flink jeg heller, hadde Mg i alle fag. Jeg husker at jeg tok med to av gutta fra barneskolen og besøkte henne en gang. Jeg var egentlig ganske modig. Jeg husker ikke hvor vårt forhold tok veien, men jeg antar at jeg meldte meg ut, etter hvert som livet mitt ikke var noe ålreit. Kanksje ble hun truende når hun var så flink, dette er barte tanker jeg har.

Det min følelsesmessige hukommelse forteller meg er at hun var en av de trygge bitene i min oppvekst. Det er sårt og det er for jævli. Hun og busssjåføren. Bussen kom alltid. Jeg tok buss i hvert fall 2 timer hver dag. Jeg nektet å bytte skole, selv om vi flyttet mye. Jeg leiter etter positive følelser fra den tiden, men jeg finner ikke bildene. Jeg kunne ønske de var der og at jeg kunne delt de her. Jeg skulle gitt hva som helst for en historie som jeg kunne fortelle deg som var oppløftende fra den tiden, men grunnstemningen er bare trist og atter trist. Jeg svømte mye. Jeg trente mye. Men jeg gjorde det for å være minst mulig hjemme.
Jeg kunne fortalt om første gangen jeg drakk meg full, første gangen ditt og datt, men det sparer jeg.

Farmoren min var også en klippe, men hun bodde jo i Sandefjord. Jeg erindrer at Dirigenten for Krohnhengen musikk korps kom og hentet oss til hver øving og han kjørte oss hjem igjen. Jeg spillte bekken, søstra mi stortromme. Jeg tror han forbarmet seg over oss. Men han har jeg ikke hatt noe møtepunkt med. Men det hadde jeg nå via mail med min gamle skolevenninne.

Tenk hvis jeg hadde stengt disse gamle opplevelsene inn i skuffer, låst igjen og kastet nøklene, som en anbefalte. Da hadde jeg mistet denne forklaringen og forståelsen av mitt eget liv. Det er mye bedre å ta det frem, se på det, kjenne etter, legge det fra seg og gå videre. Det har jeg hatt anledning til i dag. Jeg tror hennes ensomhet i det å være flink ble et møtepunkt med min ensomhet den gangen. Jeg har fine minner fra samvær med henne og hennes familie. De har et landsted i Hardanger hvor jeg var med. Et hus opp til venstre i 2 etasjer, hvor vi bodde oppe.

Jeg svidde av 1000 kroner på IKEA i dag. Det koster det å gå dit. Jeg fyllte en handletrille og tok av ½ parten etter noen runder. Jeg kjøpte 21 ting, av disse 17 nødvendige ting, 2 ”kjekt å ha” ting (tusjer og 3 sakser) og 2 tulipanbuketter. En til meg selv (hvite) og en til Guri (røde). Jeg kom plutselig på hvor glad jeg er for at hun greier å holde fast i det som er bra for henne. Det inspirerer når jeg trenger å holde fast i det som er bra for meg. Hun har helt andre områder hun prioriterer å holde fast i, men hun gjør det, og slipper ikke taket for det bedagelige eller for litt motstand.

Jeg har laget laks i ovn i lynfart i dag og ”drivet” Espen og Ruben på Taekwondo, plukket opp John Arvid i byen etter psykologtimen hans. Vi traff Bernt og kjøpte joggesko til gutten. Gran finale på dagen var diktgruppen. Vi satt ute i parken til Dronning Mauds minne og hadde instruktør i dag. Det var en nyttig prosess. Jeg skrev to ting jeg var fornøyd med. Først stod vi i en ring, så skulle jeg ta i mot en gave fra sidemannen. SÅ skulle vi skrive et brev til den vi fikk det i fra, et ½ år etter, slik ble min historie:

Hei kjære Anja.
Jeg fikk en gave av deg for et ½ år tilbake.
Her i dag dukket den opp igjen og det bragte med seg noen minner. Jeg satt meg umiddelbart ned og gråt. Tårene rant i strie strømmer. Dagen jeg fikk gaven, var jeg ikke der at jeg så symbolikken. Nå er gaven et symbol på flere ting for meg, og det vil jeg gjerne dele med deg.

Etter kreften har jeg endelig skjønt at selve livet er en gave. Jeg har etter dette funnet en ro, som gjør slik at jeg er i stand til å sette meg ned og endelig ta inn det jeg har fått, og se dem som har sett meg. Det du gav meg veier tungt. Det du sa skal leve evig ungt. Du gav meg et bilde av en kriger.

Det skal være et symbol på våre møter, våre kamper i våre liv. Vi skal også ta oss retten til å seire. Vi skal leve de livene vi har rett på og nyte de dagene vi har, uten å være styrt av gamle ”taper”.

Vi er krigere. Vårens krigere. Klem fra Betty

Oppgave 2) Vi fikk utdelt bøker. Jeg fikk beskjed om å åpne boken på side 20 og skrive ned de ordene jeg likte, det ble disse:

Den store gamle mannen
Bøye
Øyne høyde
Vennlig alvor
Jeg liker å være meg
Ønske
Kjærlighet
Natasha
I morgen

Så skulle vi lage vår egen historie med ordene. Min historie ble slik:

Den store gamle mannen bøyer seg ned
og ser et barn i dine øyne som ikke kan skremmes mer.
Det er fullt i alle kratt, det er overfyllte rom i huset ditt
og du finner ikke fred noe sted.

De andre er vant til å ha det sånn.
Du er den som ordner opp, den som alltid kom.
De vil ha det du kan, men ikke den du er.
Fallhøyden var stor og du fallt så pladask.


Så strever du ennå for å bli elsket uten all denne forakt.
…og for å oppnå en kjærlighet, sa han med vennlig alvor.
Men det er godt å hør deg si: Jeg liker å være meg.
Det gir et håp om at det finnes andre rom i deg.

Natasha eg ser deg i morgen klokken kvart over fem.
Da vil eg helst ikke kjenne deg igjen.
Du må ta deg i akt mot denne avmakt som du kjenner på.
Reis deg, gå ut i dagen og vær noe mer enn du må.

Nå står søvn høyt prioritert. God kveld alle som følger meg på min vei, Betty