TRASH ? SPAM? For Hvem?

Jeg blogger hva jeg vil, når jeg vil og har ikke en forfatterforening eller en bloggesensur hengende over meg.. Den eneste sensureringen jeg har er deg, og du leser jo her, det ser jeg på antall klikk inn her, selv om jeg ikke vet hvem du er. Og du har anledning til å legge igjen kommentar om du vil, om det er noe du liker eller ikke. En fantastisk frihet, spør du meg.

Det er lørdag og jeg begynner å bli sånn litt over 5o % mobil. Da blir jeg engasjert, irritert og motivert. Så nå fjernadministrerer jeg fra godstolen på Telemark sykehus, Skien. Jeg må nevne at jeg ikke har snust siden mandag, og er nesten litt skuffet over hvor enkelt det er å la det være. Hadde det vært hakket værre kunne jeg overgitt meg, men det er til å leve med.

Jeg synes at jeg ser for mye på tv nå, men det er det jeg har å gjøre her, forutenom å blogge og tenke mine egne tanker ferdig. Jeg har begynt å gå opp og ned korridoren for å teste litt form, og i dag er bedre enn i går.

I går holdt jeg på å få fnatt av to ting: kreftforeningen og forfatterforeningen. De lever begge i et forbigått årtusen og henger faen ikke med i vår. tid. Jeg, i likhet med mange andre brystkreftopererte blir bare sur når jeg ser Anne Lise Ryel stå å syte på TV. Syte til Giske om å få penger fra staten, fordi de har et tap etter at spilleautomatene ble lagt ned. Hva med å finne opp kruttet selv? Organisasjonen har da så høy status at rike folk garantert legger i penger, hvis kreftforeningen byr på noe av seg selv. Og det holder ikke med rosa gummibånd i årevis, sosialklientenes bidrag er over og ut. Tombola tiden er over folkens, de strikkende gamle damende er utdøende. Loddsalg og tiggerbrev går rett i papiravfall. Og de vet det!

Kreftforeningen har "bare" fyllt tomrommet med spilleautomater, hvor lavstatusgrupper har pumpet ut sine penger til kreftsyke. Kan ikke en forening vise at de får til å ha fokus på liv og helse, uten å suge livshiten ut av dem med problemer eller syte på tv. Staten kan godt overta oppgavene, men da er det ikke lenger en kreftforening. Jeg synes det er talentløst og usexy.

Jeg synes absolutt ikke synd på ideelle organisasjoner.

Jeg hørte en historie her om en som skulle sette inn 500 000,- kroner til datra si og hadde tatt feil kontonummer (Jezzuz). Ihvertfall hadde en spillegal fått de på kontoen sin, rast rundt og fått ut alle pengene og spillt de opp samme dag. Her er det jo 3 tragedier. Mannen, de som tapte pengene, og kreftforeningen.

Så var jeg gjennom dette med forfatterforeningen. En kvalitetsvurdering for å få være med i en forening? Kanskje kreftforeningen har noe å hente der? Personer bli altså vurdert, snobberi! De tåler ikke at folk lykkes. Både Jonas Lie og Johan Falkberget hadde følgetonger i avisene, for å overleve, for å tjene penger til å skrive. De må ikke fortelle meg at de har et inkluderende og solidarisk fellesskap i fortatter-Norge, det ligger ikke i vår skrivende kultur. Heller ikke i musikk verden, men det er enda en story. Kanskje den kommer etter spellemannsprisen?

Nå har jeg en ny god ide på gang for året 2009. Den kan jeg selvsagt ikke kaste ut her, for da løper den løpsk. Men ideen kan realiseres den og den gir like mye energi, som den kommer til å ta. Og kanskje trenger jeg deg.

En av de involverte for ideen befinner seg i Italia og jeg har sms`et litt fram og tilbake. Jeg blir ikke mindre tent av å tenke høyt, så jeg må gå meg noen korridorturer for å ikke gi fra meg "babyen" for tidlig. Kanskje blir det noe av, kanskje ikke. Vi får se.

Jeg svetter som en gris når jeg sover, det er sikkert mye dritt som skal ut. Jeg drømmer om busser. Jeg styrer bussen min selv i drømmen. Lange turneringer, med sånne trekkspill busser som de hadde i Bergen da jeg var liten. Jeg merker at jeg i drømmen prøver av og til å følge andre, da mister jeg veien og vet ikke hvor jeg er. Jeg har det best i drømmen når jeg følger min egen vei. Jeg drømmer at jeg har munnen overfyllt av snus, at jeg tygger og svelger snus, og må kaste opp.

De har hentet en blodåre fra magen og sydd den på en blodåre under puppen og denne trenger all surstoff den kan få tilgang på, slik at "lappen" ikke dør. Det ser bra ut. Den nye puppen er stor og fin, og arrene blir bare i kantene. Det hele er sydd på som en rund trekant, om du forstår.

Nå skal jeg blogge off og gå meg en korridortur, før jeg skal ta inn flere sånne tv-tema.

God kveld folkens,

Betty