torsdag 8. juni 2006

Betty Big Boom Band, Olavspuben FREDAG


Ja, i dag er det godt å holde fast i et tastatur gitt. Det er noen dager det bare rett og slett er redningen. Hvis ikke jeg hadde skrevet, hadde jeg vandret hvileløst rundt, på vent til i morgen. Sannsynligvis hadde jeg tatt sånne halvhysteriske sangøvelser for å teste om stemmen holder. Det gjør den alltid. Jeg tok i litt i går for å teste ut, og jeg har jobbet meg bra opp, i forhold til det utgangspunktet jeg har.

I dag har jeg treft Ole, gitaristen. Jeg hentet han på Kawasakien og vi dro til STOLT. Der satt vi i 3 timer og snakket om livet og all dets betydning, om bandet, om ambisjoner, om planer og om oss selv. Det var fint og nyttig. Lars, sjefen for STOLT gav meg lov til å krite til i morgen. Jeg liker det egentlig ikke, men er en blakk så er en blakk, dagen før lønning.

Per Kristian gjør lekser. John Arvid er på bursdagskino med en klassekamerat. Det er herlig at han er inkludert hos noen. Det holder at noen liker en, alle skal ikke like en. Ruben og Bernt er på Munkholmen med 3.trinnet. Jeg vurderte virkelig å dra med dit i dag, men nei, jeg måtte melde pass. Jeg kjørte de ned til byen og så de vel om bord. Grunnen er at jeg ikke orker å svare på disse sykdomsspørsålene. Jeg vil ha fokus på det friske. Jeg kunne sikkert dreid samtalene den vei, men da måtte jeg vært i god form og hatt det lille ekstra tykke laget utenpå min sjel og det har jeg ikke ennå.

Akkurat ja, det er sikkert derfor jeg har lagt på meg, for å beskytte meg mot det som kan såre meg. For hvis jeg hadde hatt dette litt tykke billedlige laget utenpå min sjel, så hadde jeg ikke behøvd de ekstra kiloene. Da hadde jeg svart slik det hadde passet meg og ikke latt meg manipulere. Det er fryktelig viktig at personligheter som meg tar ansvar for å styrke meg sjøl, for det gir meg en frihet til å trives med det utadvendte livet. Da vil det gi mer enn det tar. Det har alltid gitt, men plutselig, og uten forvarsel, har jeg blitt slått ut av at det kom et voldsomt svar i retur. Et svar jeg ikke var forberedt på, som traff meg mitt i magen, som et kaldt spyd i fart, stod det plutselig fast i meg og neste trekk var at den samme personen vrei spydet rundt.

Det er ikke rett at dette skal styre hvordan jeg skal være. Jeg vil være ekspressiv, men jeg må ha valget. Dvs være stille når jeg vil det og åpen, når jeg vil det. Jeg lurer meg på om alle de andre der ute har dette valget? Om dere er fri til å snakke når dere vil om hva dere vil, med hvem dere vil, uten at det tapper?

Mange bruker et slikt hemmelig språk. Et slikt heve øyenbryn og rynke på nesen eller kan lage et slikt ”du forstår hva jeg mener” blikk. Jeg kan ingenting om det. Jeg er en idiot når det gjelder ”koder”, jeg nekter simpethen å forholde meg til det. For det er med på å ekskludere, og det synes jeg lite om.

Jeg har alltid vært glad i fellesskap og har alltid vært en del av bestemte fellesforum. Min politikk har alltid stått for at folk får vær så god være offentlig og ikke snike i krokene. Har en et uavklart behov, som involverer flere, er dette ikke noe for 4 øyne, men for flere. Det kan være greit å være tosom, for å teste ut, men ikke for å drive sladder. Det har ikke noe god energi i seg.

”Det er oppi høvve det sitter”, har jeg gjentatt mange gang. Og det er der det sitter. Friheten til å kunne velge. I dag var jeg hos ernæringsbærta igjen og samtalene våre begynner å bli gode. Jeg fortalte om situasjoner der jeg tok vare på meg selv, der jeg kunne velge. Det er vakkert å erobre nye ferdigheter. Hun er fryktelig dyktig på å overbevise meg om at jeg helt sikkert vil nå målet, det vil bare ta litt tid.

Jeg kunne valgt en hvilken som helst kur, men ville jeg vært lykkelig? Jeg har bevist det før, ja, opp til flere ganger. Det går an å gå ned 15 kjappe kilo, det er ingen kunst, det er bare en form for lidelse som går over og som gir større vekt året etter (i mitt tilfelle). Nå driver jeg og endrer en livsstil. Jeg skal aldri mer bruke opp tiden min på å rote målene mine vekk, det har jeg ikke tid til. Det kan hende jeg overlever dere alle, men jeg skal være tilstede i dag og gjøre noe som er bra for i dag og som er bra for å overleve det hele.

”Slå på ring. Slå på ring, slå på den du vil, jeg er så snill at jeg blemmer deg en gang til”. Per Kristian kan en hel hip hop sang fra ”Terkel i Knipe” (en fantastisk 11 årsgrensefilm). Filmen har banne ord og mobbing, akkurat slik som det er, som mine sønner sier. En figur i filmen, fortelleren påstår at voksne ikke vet hvordan det er å være barn i dag. Fortelleren sier at meningen med filmen er at…… det må vi finne ut sjøl. Det er bra musikk også. Per Kristian tør å synge den for meg, men ikke for andre, fordi det er ekle, rare ord i. Han er hektet på den, som han sier, jeg må bare være stolt over at han deler dette med meg. Og han sier at det er greit at jeg deler det med dere.

Det er godt å være Per Kristian og jeg, og det er godt å være stille. I år har jeg valgt med to arenaer i livet mitt somjeg skal gjøre en jævla (godt Per Kristian ikke hører hva jeg skriver) god jobb på, det er hjemmebanen og det er bandet. Det ene representerer familien min og det andre fritiden. Sånn er det å ha vært syk, jeg makter ikke å gjøre en god jobb på flere livsomåder. Det blir litt mer tilfeldig om jeg greier å bidra på de andre områdene (venner, jobb og sport). Det forpulte merkelige er at gamle venner ikke bærer relasjonen. Jeg hadde satt pris på en fjelltur og hadde jeg vært ved mine fulle fem, så hadde jeg invitert til det for lenge siden. Jeg har invitert folk til å kjøpe brød og jeg har invitert til trening. Jeg kan faen ikke gjøre mer akkurat nå. Jeg har spurt en gjeng om å organisere en fjelltur for oss, men det dør ut, det vil ikke leve. Da vil det si: Er det hele avhengig av meg for å leve, så var det aldri ekte. Den eneste arenaen jeg kan godta er avhengig av meg, er Betty Big Boom Band.

Ikke engang familien min er avhengig av meg. Skulle jeg dø, som en ung kvinne, så vil det gjøre jævli vondt for Bernt og mine sønner, men det går over. Jeg har styrket kjærligheten i dem nok til å bære sine egne liv. Og det finnes masse kjærlighet rundt dem.

Så det gjelder å slippe taket og være fri. Ikke avhengig av andres lurendreier eller andres oppfatninger eller indirekte koder. Det gjelder å gjøre ens eget liv til ens egen storstilte arena, en arena for fred og frihet. Men HALLO, dette er tanker, og det er for meg, ikke negative tanker, det er selvstendighet. Jeg har tenkt å leve lenge, men jeg har tenkt å bruke denne dagen.

Jeg kjenner noen som alltid blir pratet om, jeg lurer meg på om vi og blir det. Det safeste er å ikke opponere mot pratet, men la det vokse i kommunikasjonens hete. Det er tryggeste måte å ikke være offentlig med egne ting er å prate om hvordan andre er og tar det. Sammenligne, holde nede. Du forstår hvor lite jeg synes om det eller hvor lite det gir, eller som Bernt sier: ”Du forundres alltid over det”. Ja av en eller annen grunn, så gjør jeg det. Der kom Bernt og Ruben. Per Kristian og jeg sitter i kjelleren og de kommer til oss. Jeg gir meg her. Håper vi sees på konserten.
God kveld, Betty
ps Lurer på hvordan idrettsutøvere har det dagen før en prestasjon?ds

1 kommentar:

Ingunn sa...

Mye bra her Betty! Storartet at du klarer å skrive så bra om helt andre ting enn bandet dagen før dere skal opptre!
Jeg synes det er interessante tanker rundt vekt. Jeg har av og til fundert (sikkert latterlig) over hvorfor jeg legger på meg, og har kommet fram til at en god del av årsaken er beskyttelse! Beskyttelse mot oppmerksomhet når jeg ikke har helse til å ta i mot. Eller ikke SKAL ta i mot, fordi jeg er i et forpliktende forhold. Har tenkt en del på det....av erfaring....
Ingunn