SPEILET, en mandag.

”Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i verden her?”

Det tvinger seg fram en redsel, som sannsynligvis andre aldri ville delt på nettet. Jeg gjør det fordi dette er nå min arena for å dele med deg, at du er ikke så jævla unormal om du kjenner på slikt, og jeg får skrivetrening. Jeg vet at mange mener at å blogge private (eller personlige ting) ikke gir, men tar energi. Jeg mener det motsatt. Det er bare det at de som kjenner meg kan føle seg utsatt. Og det er en ganske annen sak, fordi at jeg, som du, vi går i et miljø og det miljøet blir synlig gjennom det jeg skriver. Så suger vi kanskje til oss det negative og legger det på en selv, eller vi er sikker på at det er meg hun skriver om, jeg kjenner det igjen. Men det hele handler aldri om deg, det handler nesten bestandig bare om meg, og hvordan jeg lar meg sette ut. Det handler om hvordan jeg lar meg styre, lar meg bli trakket på, lar meg være sårbar.

Hva andre gjør eller synes om meg, eller velger å gjøre er egentlig helt totalt uinteressant, det er hvordan det virker på meg som er problemet mitt. Alle skal ikke like en, da har vi feilet. For da går vi rundt og tilpasser oss omgivelsene i stedet for å være oss sjøl. Mange av oss er så kua fra før, at vi aldri utagerer eller gjør noe annet enn å overlate til andre å være de som tar plassen. Ennåp vi så sårt kunne trengt den selv. Skyldsfølelse og skammen sitter som en skorpe utenpå sjelen. Sjelen får aldri bryte ut for å sole seg i glansen. Hroar Klempe anmeldte en konsert her om dagen, han snakket om sjelelig bakoversveis.

Hvis en eller annen har vist seg offentlig sint, så synes jeg de er tøffe. De har ikke prøvd å skjule den de er da. De er ikke farlige, bare sinte. Andre kan synes ting med blikk og vibber eller si noe nedlatende om menneske i situasjonen. Jeg skjønner ikke at det går an. Det må jo handle om egen tilkortkommenhet. Vi bør missunne alle som kan være sinte, alle som er noe mer enn bare blide eller ”litt triste”.

Så sier noen, det er liksom ikke meg å rope, eller å ta plass eller å eksponere eller dele følelser. Da sier jeg bullshit. Da har ikke du lært deg de egenskapene å gjøre dette. Hva er dette ”det er liksom ikke meg” greiene da, er det noe fast, som har størknet, som aldri lar seg forandre. Safe gamle væremåter som begrenser, som er trygge, som gjør at du overlater til andre å eksponere? Selv om du kjenner et sug inni deg etter å ta plassen. I stedet så går energien innover og du lar deg duppere, du lar deg overkjøre. Du frarøver deg selv plassen og resultatet er at du baksnakker den som er i sentrum, som gir eller tar plassen, eller du tenker negativt om deg selv, en gammel harsknet tanke: ”Jeg er ikke sånn som henne”, eller ”Det hadde jeg aldri turd, jeg er ikke bra nok for dem”. Eller: ”Så du hun, så sa han”, som jeg har skrevt i min sang: Første Damene.

Det som trigger meg er at jeg blir irritert på at folk ikke gjør noe med det. Jeg greier godt i hverdagen og ikke la meg provosere, men når jeg kommer i tette settinger og folk blir veldig synlig, da klarer jeg ikke at la det være. Jeg blir satt ut av det. Det er greit at folk ikke er der at de deler personlige greier eller hoier eller forteller vitser, men jeg tåler ikke baksnakket. Jeg utstår det ikke. Og jeg vet ikke hvorfor.

Dette er en psykologisk forberedelse til helgen.

Betty