Mandagsspeilet 3

I dag har jeg en del å si og da er det greit med bloggen. I hvert fall så opplever jeg at når jeg greier å være tydelig, ærlig og klar på hva jeg står for, så hjelper det meg en hel masse. Det hjelper meg med å akseptere meg sjøl og mine egne verdier, og ikke tvile på det som er mitt.

Så sier noen at jeg tenker for mye, da kan jeg vel si, kanskje du tenker for lite. Det er mange som trykker mer enn de tenker, det er ikke noe bedre det. Å skyte fra hoften kan være en god ting det og jeg har fremdeles ikke bedd deg om å lese. Det er en god ting å skrive for lesere, fordi jeg er sikker på at jeg er ikke aleine om disse tankene, men jeg er kanskje aleine om å uttrykke de slik jeg gjør det. Ikke vet jeg, jeg vet bare at det bringer meg videre.

Det er noe med denne aleineheten jeg kjenner på iblandt og når jeg har sortert, så er den helt OK å være i. Jeg har alltid vært en del av fellesskap, men det er vel ikke til å skjule at jeg har lagt listen i mange av de. Satt dagsorden, som det heter. Det hadde sikkert vært gøy å blitt invitert inn i noe, men det har jeg i grunnen aldri erfart (forutenom når jeg trengte hjelp her i livet). Som sagt før, jeg er ikke blant første damene.

Akkurat det at folk er seg sjøl og får til egne greier, er flott å snakke negativt om, ikke sant? Jeg kan sjøl ta meg i å se en gjenganger i Adressa og si, ikke nå igjen. Det hender jeg ikke er bedre enn det selv. Det er jo litt synd for byen trenger fargerike personer, nyanser og forskjelligheter. Men vi er lett veldig intollerant.

I dag traff jeg en som hadde lest bloggen fra sist gang jeg traff han. Jeg så at han ikke likt det. Jeg er knallgod å lese ansikt. Han forandret liksom karakter. Har det noe å si om ikke alle liker deg eller det du gjør? Nei, Betty. Men det er noe med det usagte som gjør noe med meg. Det er en slags avvisning i det, som ikke er helt til å leve med. Det må være noe knallgammelt. Det at folk ikke står for det de mener til meg, men leverer det til andre.

Jeg kjenner en håndfull som sier at de leser bloggen når de treffer meg, og det synes jeg er helt herlig. Det betyr ikke at vi ikke har noe å snakke om, dessuten er det da masse plass til den andre. Det er mange jeg kjenner som aldri nevner bloggen, det er helt greit, jeg nevner ikke alltid trimmen eller syklubben de går på heller.

Bernt er på overnattingstur med John Arvid, de bor i telt opp i skogen, med klassen. Det er helt utrolig, men ingen lærere fra Eberg stilte, så nå er de 3 foreldre på 60 elever. Lærerne sendte med noen elever i kveld beskjed at de ikke kunne komme. Heilt utrolig. Det går sikkert bra, men det er ikke mange som har noe fint å si om den skolen lenger. De begynner virkelig å tape skolens ansikt på mange bauer og kanter.

Per Kristian, Ruben og jeg har vært på svømming og spilt krokket og fyllt opp et hagebasseng. Deilig å bare være oss 3 også. Jeg synes at jeg får til det med nærvær og hage, og at det begynner å se bra ut.

Igjen må jeg si til de som lurer på det, å være sykmeldt er ikke det samme som å ha fri. Jeg durer opp, baker brød, skriver, gjør hustinger, trimmer, går i terapi og trener. Hvis jeg hadde hatt poweret til det, så hadde jeg jobbet, stol på det. Så til dere som prater og lurer, og til dere som bare lurer, jeg er i gang med helbredelseprosessen. Vi har alle våre prosesser å stå i, og noen ganger er jeg skråsikker på at jeg har tatt en jobb med meg sjøl, som venter andre. Kunne ønske at jeg hadde en litt enklere vei å gå i blant, og brukt kreftene mer på fag. Men jeg blir vel som en hest til slutt, sterkere enn strået.

God natt,
Betty