Først så må eg få takke deg for inbydelsen. Det har vært en knallhard utvelgelse, så eg e glad eg fikk komme.
Eg elsker deg eg, det kom vel ikkje som noen bombe art eg skulle si det i dag. For øvrig så finnes det ikkje usagte trykk i samliv med deg og bombene får komme når de skal komme.
Mitt samliv med deg er ikkje en minefeltsvei, men en reise med tid til å vokse i. Så stopper vi opp og ser oss omkring og i kveld har du duket for en slik pause.
Da eg traff deg var du 33, en ung mann med barn på 9 og 11. Du skremte vannet av meg med din inderlighet, en ivrig kar med høy inntekt og forstand i. Hvordan skulle eg takle at en mann i ditt sted, syntes at eg var fantastisk?
Så mine redsler møtte dine redsler. Redsler for forpliktelsen og det å være nær. Min energi matchet dine behov, og du som mann matchet mine drømmer.
Vi startet på samlivet med hver vår bagasje. Vi hadde begge en bråkefullt vei bak oss. Veien videre skulle heller ikke bli så stille. Husker du Bernt han som sa: ”Er han sammen med hun, hun som er så ustabil og vanskelig?” Og husker du hun som sa: ”Det finnes da annet enn kverulanter å få, hva med å finne en som kan noe praktisk”.
Det er vi som har ledd høyest av dette.
Du, en mann med hig etter kunnskap, vandrer i livet ved min side. Ikke verst når vi i storbyer går med et leksikon som åpner seg selv. Og som også lar seg lukke. Din begeistring for alt som er historisk og stort er en nyttig sak på vår reise.
Din hukommelses port er lett å få opp, litt mer tid har vi brukt på vår følelsesmessige språkreise. Men vi har jaggu komme langt også med den sorten.
I starten så fløt vi på en rosenrød sky, forelsket og fulle av forventning. Det værste for deg var å bli med bandet på tur. Det værste for meg var å bli holdt fast i. Men kjærligheten har sin uransakelige vei.
De fleste tror at vi to er så forskjellig – men vi er som søsken i ånden. Vi har verdier som er himlende nær og politisk så er vi helt enig. Og du sier alltid til meg, når det lakker og lir, du er den klokeste av de alle. Kjærlighet gjør ikkje blind, kjærlighet gjør klok.
Halldis Moren Vesaas har skrevet det vakrest av alle:
Lyset!
Kjære, alt ditt som du viser meg no –
Så utenkt som mangt av det er –
Kan vel hende eg ikkje forstod
Om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel viss utan svar –
Som framfor eit ukjent land,
Om ikkje min kjærleik til deg –
Var for meg som ein lykt i min hand.
Det lyser meg fram,
Så eg kan gå inn
Og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind
Kjærleik gjer klok
Ingen av oss rygger vekk for en skikkelig desputt eller en krangel. Men viktigst av alt vi er kjærester nær og eg fann alt i den samme mannen:
- min elsker
- min beste venn
- far til mine barn
- far til mine bonusbarn
Jeg er beriket og føler meg elsket. Jeg vokner hver dag til en plystrende mann. Den dagen du blir deppa vil jeg gå fra forstanden.
Jeg vokner til en mann som elsker livet!
Kjæreste Bernt!
Ka vi har fått til!
Eg kjenner ingen andre som har klart det samme(n).
I bryllupet vårt så samlet vi de alle 112 gjester sammen. Du glemmer aldri at vårt hjem var fyllt til randen. Og du dusjet sist – i kaldt vann før du ble viet. Den episoden står som et symbol på hvordan vi bestandig lot oss invadere.
John Arvid kom så dundrende fort. 14 uker for tidlig. Hans travelhet satte oss helt ut. Vi fikk prøvet oss jammen sammen. Et år på syekhus ble forsmaken på hva vi skulle utfordres i. De gangene han holdt på å dø og smerten ble uutholdelig, så leste vi Bibelen sammen. For vi måtte forholde oss til våre følelser og all denne avmakt som vi kjente. I hjelpesløsheten satt vi og gråt og dette knyttet oss sammen. Jeg husker første gang vi trillet hans vogn. Han var 9 måneder og turen gikk rundt et sykehus.
Joda, vi greide det vi og John Arvid viste seg å være en som ville kjempe. Så kom det fem år med sondemat og oksygen. Hvis vi hadde visst hva vi fikk av utfordringer, så ville vi neppe ha trodd det.
Per Kristian var ønsket og med fødselens dag ble det hele litt mer spennende enn ventet. Nok en gudegave med makt i. De hastet av gårde et mørkeblått barn og vi satt fortumlet tilbake. Han hadde også en infeksjon på sine øyne og vi fikk beskjed: Han kan bli blind. Og av alle ting, ble dette det værste. Men det gikk bedre enn vi hadde spådd. Så disse lange timene ble til 3 korte uker på barsel, påfølgende 8 uker ferie og en herlig sommer. Etter hvert ble vi sliten og vi fikk oss avlastning og 9 måneder etter kom Ruben. En herlig ferie med 20 års ansvar som minne.
Rubens fødsel reparerte oss og her startet veien hvor ting ble mer normale. Vi flyttet til høyden fra vannflaten bort og trivdes fra første sekundet.
Kjæreste Bernt!
Årene går!
Kjærligheten består!
Selv lykken er med oss på veien. Vi har hverandre og vi har fått lært at livet er ikke selvfølgelig. Et dikt har jeg lovd deg å lese ved din grav, men diktet skal leses når du i livet er halvveis. Det står for den du er:
DU MÅ IKKE SOVE (Arnulf Øverland)
Jeg voknet en natt av en underlig drøm,
Det var som en stemme talte til mig,
Fjern som en underjordisk strøm –
Og jeg reiste meg op:
Hvad er det du vil mig?
Du må ikke sove!
Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
I går ble jeg dømt.
I natt har de resit skafottet i gården.
De heter mig klokken fem i morgen.
Ingen får se oss.
Ingen får vite,
Hvad der skal skje oss,
Ennu mer:
Ingen kan tro,
Hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
Så onde kan ikke mennesker være.
Det finnes da vel skikkelige folk i blant?
Bror du har ennå meget å lære!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si:
Det er sørgelig,
Stakkars dem
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke angår deg selv.
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Kjæreste Bernt!
Du har solgt Folk og Røvere på Norde,
Og talt anarkistenes sak og du har også vært arkitekt for en av de første nettbankene i Norge. Helt sikkert er det at du laget den første nettbankløsningen på Wap, og det har kommet mange til gode. Jeg glemmer det ikke, den gang en fyr kom bort til deg og sa: Klipp håret (den gangen du hadde det) og skaff deg en skikkelig jobb. Det er første gang eg har fått deg høre si: ”Eg tjener sannsynligvis bedre enn deg”.
Du skryter ikke mye av det du får til på jobb, det er så mye annet som lar deg begeistre. Knuter i blinde, klatring på is og i fjellet. Når eg skriver blog, du er heia gjeng bak og du har støttet meg igjennom skolen.
Alt, nesten alt henter du noe utav. Joda, vi får fyllt tiden vår og kronene får vi til å rulle, med stadig hver vinter vi til syden drar. Påske i Sverige og sommeren der Nord. Vi er enig i at vi trekker om sofa hvis vi vinner i lotto. For det går fint å leve med den vi har, mot alt vi får oppleve. Vi er enig om at livet skal leves her og nu. Vi skal ikke vente med festen. Vi prioriterer slik vi gjør og vi trives med det, selv om andre påpeker at rødbilen vår er litt rusten.
Litt pønkat, litt straite, litt raddis og litt fjern. Litt nær og litt syndikalistisk. Men viktigst av alt vi er kjærester nær og vi er fornøyd i all slags vær, vi kan le av oss sjøl og vi liker ikke baksnakk noe særlig.
Din kjærlighet er stor for de du blir glad i og du respekterer alle aldre. Likeverd er nøkkelen til der som sjølverdet bor, særlig hos barn kan vi merke. Andres, som egne barn du lærer de av det du har, og eg ser at du får kunnskap til å bli trivsel.
Ja, du er med meg i alt og blir inspirert når jeg er engasjert. Jeg vet ikke om noen som har valgt meg så grundig som du. Du respekterer meg for alt eg er verd, kall det gjerne for nesegrus beundring.
Kjæreste Bernt!
Du som kysser min hud og sier at eg er den beste. Du betyr alt for meg og du kom meg så uendelig nær, særlig i vår siste runde. Kreften kom snikende inn i vårt liv, og la seg som et tungt gammelt teppe. Den la seg på våre gamle sår og rev opp det aller meste. Kreften gav ringer i sjøen. Men med den erfaringen vi allerede hadde, så skulle vi takle dette.
Kjæreste Bernt!
Når du syntes at det var vanskelig å være nær, en som var syk og satt ut, så husk du bare på at når du strøk mitt kinn, så var det det som betydde det meste.
Men hvem skal trøste Johnsen når kona har fått kreft og var utrøstelig og ikke til å skjønne. Kreften den velger ikke fattige eller rik, eller ut i fra hva du før har vært igjennom. Den åt seg innpå, den tok og den svei, men jeg var sterkest, forresten.
Kreften!
Sykdom knugetMeg til beinetReiv og sleitOg laget sårDype groperVoldsomt levenMerket megI dette år.Huden sveiBlodet størknetKroppen skreik:Gi meg fred!Inni megEn stemme svarte:Du skal ennåLitt mer ned.Døden talteDaglig til megJeg er svaretHelt til sist.Husker atJeg tenkte tanken:Det er godtÅ være frisk.Alt på dypetGav meg styrkeTiden jobbetFor mitt vel.Livets underTroens styrkeTenker ofteFor meg selv.Livet nytesNå i stundenDype storeÅndedrag.Hvert et vindpustJeg nå kjennerSanser livetHer i dag.
Betty (april 2006)
Det sies at din kjærlighet til meg er ubegrenset. Ja, takk for det. For størst av alt er kjærligheten. Det er det som er det vakre og viktigste tross alt, forutenom å være friske.
Så la din kjærlighet runge og la den dundre slik bauekorpsenes trommer drønner i fjellveggene i Bergen. La oss være stolte og sterke, og bruke våre stemmer for sinne, for glede og la oss aldri tie, aldri forstumme, eller la oss aldri være underlegne, men gjerne sarte og skjøre.
En ting er sikkert - det nytter ikke å få deg til å gjøre noe du ikke har lyst til, eller ikke liker. Du realiserer det ditt hjerte begjærer..
I fjor så prøvde du lykkelig og løfte meg opp i luften. Jeg ramlet og du over meg og eg ropte:”Du har ødelagt livet mitt!” Det var den lille 5 åringen i meg. Vi har hver vår 5 åring i oss, som av og til vil ut fra hulen sin og klandre. Forskjellen er bare på kor offentlig vi er, men vi drar på samme reise og du som meg, kan ikke være saklig bestandig.
Vi velter da begge noen melkeglass i blant, og på reisen er dt lov til å feile. Det gir rom for å vokse i samliv med deg. Du får meg til å le hver eneste dag, du får meg forbanna og du får meg til å gråte. Så eg føler virkelig at eg lever med deg.
Ja, for hvem skal følge Johnsen på reisen i vår tid, når livet har fart fort for oss alle. Jo, en kajakk kan fungere som trøster det går an, men rundt oss har vi mange gode venner. Vi har vært i bryllup til Sigurd og Susann, til oss sjøl, Tordis og Bjørn Inge, til Kristin og Rune. Vi har begge to våre forlovere her i kveld, Kristin og Kjetil og hans frue. Vi har Markus og Sverre som våre fadderbarn. Vi har mine bonus barn og dine store sønner, og vi har 3 kjekke unge menn som skal koste deg kajakkskjorten i mange år ennå. Og vi har sist, men ikke minst mange mange gode naboer og venner. Så til sist vil eg vise deg en sak (tatoo`en) og synge deg en sang, den er laget i kjærlighet på Moholt.
Øyeblikk
Solen varmer i kjøkkenruten
Vi drikker kaffe på vår tram
Jeg har snakket om grønt i hagen
Om vårens sprengfulle spiretrang
Det vokser vilt når det først tar taket
Det trenger stell for å temmes ned
Det er et øyeblikk med min kjære
Som bare vi kan minnes med.
Jeg ser det snille i dine øyne
Jeg ser at brynene vokser vilt
Jeg ser at nesen har skiftet farge
Og at huden din skrukker til
Du er deilig og du er vakker
Du er den jeg vil leve med
Det er godt å få kjenne varmen
Og vi er to som eldes te`.
Det er morgen og det er stille
Vi sitter tett og vi puster ut
Det er sekundets snev av lykke
Og forelskelsens trygge sted
Det er næring til hele dagen
Det gir liv til alt som gror
Det er et bilde på Moholts perle
Det er stedet, hvor vi bor.
Kjæreste Bernt!
Eg vil skåle for deg og takker for det vi har sammen.
Din kone, Betty
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar