SPEIL 2 PÅ EN MANDAG

Det ble skikkelig bra å skrive det jeg skrev før i dag, og det fikk meg til å gå videre i det som jeg opplever er problemet. Ikke ditt problem, mitt problem. Hva de andre gjør, ikke gjør eller sier, ikke sier, er egentlig ikke saken. Andre med leve med seg selv og deres prioriteringer og vekst, jeg skal leve med mine.

Saken er hvor mye jeg lar det styre, hvor mye jeg lar det innvadere meg og mitt liv, at andre hvisker og tisker, eller forteller halve sannheter, eller unnlater å være ærlig eller forholder seg i taushet, som om jeg er dum, liksom. Det værste er faktisk å få vite noe om en person, som jeg ikke vil vite, fordi det gjør meg ufri. La oss si jeg vet noe om deg, som du ikke vet at jeg vet. Det ligger masse makt i dette. Og det ligger mange tilpasninger til miljø, som jeg bestandig har nektet å bli med på.

Hvis vi skal ha retten til å snakke om en person, må det være i den hensikt at vi deler det med personen også. Hvis ikke, har vi ingen rett til det. Hvis den personen plager meg, eller deg og det derfor ligger et behov for å prate der, så er det noe annet. Da baksnakker en ikke personen, men snakker om hva den gjør med deg/meg. Eller vi kan kalle det for viderekommende snakkbak, altså det har en god hensikt.

Jeg har mine svin på skogen jeg også, men det har ALDRI føltes rett. Det har bare gjort meg ufri. Nå har jeg i to netter hatt noen sterke drømmer. I den ene falt jeg og falt jeg, men så følte at jeg greide å tvinge meg selv til å spenne ut en vinge og fly og jeg flydde. Det føltes veldig selvstendig. I natt drømte jeg om masse folk, store grupperinger, som alltid og masse kaos. Jeg var på en turistforeningshytte. Jeg kjørte masse slalom og fikk til å ta salto på ski igjen. 3 saltoer på rad. Nye bekjentskaper kom å så på det jeg gjorde og det var moro. Jeg kjente at jeg tilhørte ingen gruppe, det gjør jeg aldri i søvne, ei heller våken.

I sosialpedagogisk arbeid som er det faget jeg kan mest teori om, arbeider vi alltid rundt et menneske. Da deler vi i en gruppe det vi vet om personen og legger forholdene til rette for å styrke vedkommende, til vekst i livet. Det er positivt snakk rundt et menneske. Det er åpent og har gode intensjoner.

Kanskje er det fordi det gjør meg så låst at jeg ikke liker baksnakk. Også er det alltid de som er synlige, utadvendte og som gir noe personlig, som blir snakket om. Mens sjefssnakkerne aldri blir snakket om. Du verden dette er utidig.

Hvorfor er jeg så jævla redd for å bli snakket om? Det er ikke der det sitter tror jeg, det er noe gammelt med det å stå utenfor. For jeg ønsker meg ikke å være en del av slike fellesskap. Men jeg har alltid hatt en drøm om en fullkommen verden, der alle arbeider med seg sjøl og gjør sitt aller beste. Der alle basis følelsene er akseptert og at det å ha kunnskap som dette er klokskap og ikke at det foraktes.

Jeg har hørt utsagn som at: ”Betty blir bare for mye”. For mye hva da, for hvem og hvorfor? Dette har jeg selvsagt ikke fått direkte, men via via og hva er så poenget med å si det, hvis ikke det er omsorg i det? Og skal jeg innrette meg etter dette, ja, hvis det blir sagt direkte og med en god hensikt med innsikt bak, som gir mulighet for vekst, og hvis det gir meg noe å være i disse relasjonene og det de sa kjentes riktig, hvis ikke, skal jeg ikke.

Vi skal alle ta kritikk og hvis ti stykker sier at du er en hest, er det bare å spise havren. Men stort sett så foregår ikke den sosiale greien slik, det bare snakkes når du er borte.

Henger du med?

Jeg vil ha retten til å være meg. Jeg vil ha retten til å skru desibelen opp fra en til fem, hvis det er det som er behovet. Jeg ser rundt meg at det å heve stemmen er ikke lov, jeg gremmes når jeg ser det. Hvordan skal du få utviklet deg sjøl, hvis du hele tiden blir dempet ned og bedt om å være stille?

I dag hadde datra til Anna-Lena, Lilja en herlig t-skjorte på: IF THIS IS TO LOAD, YOU`RE TO OLD, og en gitar på. Det var et herlig møte. Det ble litt sterkt, så vi satt og grein litt hver, men det var bare hærlig.

Det er synd at MTG ikke satser på å sette inn en prosjektleder som jeg kunne jobbet under. Det hadde vært det beste for meg og for Anna. Men når man ikke vil satse, så vil de ikke satse. Jeg skal i hvert fall ikke slite meg ut på at sjefens sjefer ikke forstår hva som ligger i MTG. Finnes det noe prosjekt i Trondheim som skaper mer kultur enn dette prosjektet? Neppe. Her lages det musikk, det skapes hele tiden.

Men byens kulturfolk var ikke moden nok/klar for å skjønne dette. Og til slutt, IT IS ALL ABOUT MONEY. Oppvekst tar ikke det fulle ansvar for en inkluderende skole, det er sikkert. De som ramler ut, bare er der, de skal ikke brukes skolepenger på, ennå det er ved lov nedfelt at det skal gjøres.

Jeg kommer sterkt tilbake,
Betty