EN KUR FOR ALT

EN KUR FOR ALT


Et blankt ark mitt på natten er bedre enn all verdens sovepiller. Jeg får ikke sove, men det er ikke noe å lage rabalder av, eller stresse meg opp innvendig for. Et ½ år tilbake, var det å ikke få sove på natten helt vanlig, og da gjorde alt vondt i kroppen pga behandlingen mot kreften. Nå er det bare et kne og stikking i armen, det er jaggu til å leve med.

Det er mulig å helbrede seg sjøl, bare en finner det som passer. Det som passer deg, passer ikke meg og omvendt. Ute er det stille som graven, et måkeskrik for oss som er rik, de er sikkert bort i søpla vår og grafser. En og annen dritings person vandrer på stien ved siden av, det er sjelden. Vi bodde på Bakklandet før og der var det mer vanlig.

En gang var det en kar som syklet rett i husveggen vår. Han bommet på en 4 meter brei gate. Han lå og ynket seg under vårt soveromsvindu og eg ropte ut om han trengte noe hjelp. Han fikk frem ordet: smertestillende!, og jeg skjønte at han var rimelig bedøvet. Jeg ringte sykehuset og de kom å hentet han. Det hendte det var nachspill rundt oss, da var det bare å roe seg ned, gjette på låter og høre studentene skravle. Jeg har sett gråtende menn på vandring hjem, til en seng helt mutters aleine. Jeg har sett en annen kline med lyktestolpen like utenfor huset.

Jeg har sett generasjoner løse verdens problemer i nattens siste rus, men jeg har aldri hørt noen krangle.

Så det blir fredelig i forhold, her oppe i høyden. Det er en egen stemning her og, fordi vi bor i en åre. Stien rommer folk som skal på jobb, og om vinteren er her preparerte løyper. Jeg er veldig fornøyd med treet jeg kjøpte. Det var stort og kraftig og jeg kjøpte med støttepåler. Jeg vet ikke, men det er stemningen det brakte med seg, som er god. Det er nærheten til noe vakkert og det er betydningsfullt nok. Det gir fred i min sjel og jeg ser fram til det bærer frukter.

For meg er det helt vanvittig at eg ikke har større ambisjoner eller viktigere ting å skrive om. Det er vel bare selve prosessen, som fasinerer meg sånn. Det at eg skulle bry meg og kjøpe et tre, velge det ut med omtanke. Det er en gave å få se seg omkring, lukte og nyte det eg ser. Men at dette skulle holde for å kjenne meg fornøyd, ja det er helt utrolig.

I går ringte sjefen min, og det er hyggelig det. Jeg hørte at det kokte rundt han. Det koker alltid på kjøkkenet i helvete, dvs. sånn jeg forstår det, der det er høyt tempo. Jeg savner det ikke, ikke for enhver pris. For å si det litt stort: For 300 000 står eg ikkje opp om morran en gang, men jeg sitter gjerne i natten og blogger (Till Hell Freezes Over).

Gutta laget slim i går, de kjøpte konditorfarge og Maismel og var eksprimentkokker. Det skal bli deilig med skolefri, leksefri og fri fra hele sullamitten. Det skal bli godt å være sammen og bare bruke tid på å ta inn det som er under sola. Jeg lærer utrolig mye av å være sammen med dem og la de snakke når de vil snakke. Før i stress tiden min, så ville jeg ha svar når jeg spurte. Nå spør jeg når de snakker.

Denne brystkreften som stammer fra svartedauen, ligger latent i noen kvinne kropper, men når den utløses er et mysterium. Jeg tror det er når press og stress blir for stort. Det er typisk at det er spreke, tøffe damer som får det. Kanksje vi er en gjeng som energisk står på for alle andre, men ikke ser vårt eget. Hvis jeg ikke hadde jobbet for Kvamsgrind så hadde det kanskje blitt utløst seinere i livet. Men som akupunktøren sa, da hadde du tålt cellegiften dårligere. Så med min teori, så kan det å føle seg ufri gi kreft. For meg handler det helt klart om usunne relasjoner, men jeg har viet nok blogtid på det.

Nå skal jeg hvile en time før trening.

God morgen til alt godt folk.

Betty