I BLANKE MESSINGEN

Vi er egentlig mitt i en film, men guttene synes den var kjedelig. Bernt og jeg har ledd så tårene har trillet, I blanke messingen handler om 6 helt vanlige arbeidsledige fyrer, som bestemmer seg for å lage et strippeshow, og de lykkes.

Det som har undret meg i dag er hvor mye makt vi damer/kvinner også har i denne verden. Det sies at det alltid står en kvinne bak en mann, men det er ikke alltid det står en mann foran en kvinne. Og hvis vi velger vrangsiden, så betyr det at også vi kvinner er ansvarlige for at det vokser opp gutter som kultiveres inn i kjønnsrollemønster som gjør dem til monstre eller svikere. Mordere eller drapsmenn. Maktmenn eller arbeidsledige. Rusmisbrukere og kriminelle.

80% av helsenorge består av kvinner, så når det gjelder omsorg for barn, så er det kvinner som styrer dette. Det har heldigvis bedret seg. For hva er verre en en kvinne som ikke har skjønt at et barn trenger sin far. Men er det en kvinne som har skjønt det og legger forholdene til rette, så kan det kanskje være det beste.

Kvinner kan være monstre i denne sammenhengen. De driver og straffer mannen, eller seg selv eller barna. Hvis hun vil det for godt, så bare flytter hun fra byen, langt vekk fra far. Det bruker å ordne det meste, liksom.

Min mann var gift med en slik en, hun ba han om å flytte lengst mulig vekk fra dem (Ås utenfor Oslo). Hadde han ikke gjort det, hadde hun gjort det. Så enkelt var det bare for henne, og dette fordi hun ikke var fornøyd med seg selv og livet.
En ansatt på famielrådgivningskontoret hadde sagt til Bernt at det beste var å føye seg etter det hun ville, hvis Bernt var interessert i å se ungene.

Jeg har sett på dette i en årrekke og forundret meg mang en gang hvor mange tusenlapper som haglet ut av våres konoter til en sur ex som ikke ville vite av oss.

I dag kom jeg over en blog til en mann som har kjempet for å få være far.

http://www.hadetpappa.info/new_page_1.htm

Les dette. Hadde bare min far orket å kjempe, så hadde jeg kanskje sluppet å bli så jævli skadet. For jeg ble proppet full år etter år med hvor jævli min far var, og når jeg oppdaget at han ikke var det, så var det for seint. Tapte år. Barn har rett til sine egne opplevelser.

Keep om blogging in the free world.

Folk synes sikkert at han eller jeg er rare som deler historier på nettet, men de leser likevel, og de trenger at noen er rare og syndebukker for deres egen utilstrekkelighet. Å bli sittende igjen som han uten noe rettigheter er frustrerende og for jævli.

Det er litt sårt i dag, for det har kommet 3 pakker fra Molde, men ingen fra Bergen til Per Kristian. Men Kristin, min venninne i Årdal har sendt til han og det kommer noen i morgen i selskapet. Det kan det jo gjøre fra Bergen også. De har jo ikke noe ugreier med våre unger. De i Selbu har sendt sin sedvanlige skje, det fatter jeg ikke at de gjør, for de har virkelig helt konkret sviktet ungene og da blir ikke sølv mye verd.

30 sølvpenger, var det alt du gav?

Nå skal vi se resten av filmen.

Bit livet i låret.

God kveld,
Betty