En Tid For Alt

NATTENS DRONNINGER PÅ BILDET
Det finnes en tid for alt. En bloggetid (hei Torill), en leggetid, en drikketid, en middagstid. Tid er egentlig det vi har nok av i livet. Vi kan mangle penger, tinger etc. Men tid det vet vi at vi har, eller det er det vi kan anta med sikkerhet at vi har. Riktignok er det ingen av oss som har papir på morgendagen. Men slik vi vet det, så kan de fleste av oss forvente å bli i hvert fall 70 år.

Denne forventningen om å bli gammel hadde jeg mer før. Da tenkte jeg at det og det skal jeg gjøre når jeg blir gammel. Men nå bare gjør jeg det meste nå. Det virker f.eks så uendelig lenge til jeg blir 50, og neste tanke blir såklart, om jeg blir det. Jeg går ikke generellt rundt og er redd for tilbakefall av kreften, men jeg ble kraftig påminnet muligheten for det i går. Det var et sterkt møte.

Jeg skulle ordne noe på klærne mine i en butikk og den hyggelige fyren som laget sølvbukstavene på buksen til konserten, hjalp meg denne gangen også, denne gangen BERNT med hvite store bokstaver på min dongeribukse. Han ordnet også blogadressen min på en t-skjorte, forrige gang og han hadde vært innom bloggen og kikket på den i mellomtiden.

Så fortalte han meg at kona hans hadde kreft og hun var bare 28 år. Hun hadde fått brystkreft for 3 år siden. Erklært frisk etter året og har nå et tilbakefall. Jeg ble veldig berørt og begynte bare å gråte. Det ble så innmari sterkt og de er da så unge. Jeg blir jo en gammel kjerring i forhold. De er inne i en prosess sammen. Jeg var veldig glad for at han delte det med meg, og nå er jeg knallsikker på at jeg skal jobbe for kreft saken på mange forskjellige måter fremover. Til mitt siste åndedrag.

Jeg dro hjem og laget et vers til på sangen Tro og Tvil, som jeg lager musikk til selv. Jeg skal legge ut teksten på bloggen en av dagene. Nå er det hurtigtog skriving, for Stein er her og jeg skal lage kveldsmat og kjøpe noen øl på butikken. Bloggtid er morsomt, jeg går ikke å tenker på hva jeg skal skrive, jeg bare skriver og da finnes det liksom en bloggtid i livet.

I går drakk jeg meg dritings i lag med noen nabodamer fra feltet (Takk for festen, det var verd en bakrus). Vi hadde felles grilling. Jeg satt meg ned med damer jeg ikke har snakket så mye med og dette ble veldig hyggelig. Jeg er strålende fornøyd med at jeg tålte denne festen også. Litt utagering er livsnødvendig. Kanskje min faste blogleser husker at hun lovet meg bilde til KFUK om to uker ? :-) Det er lov å trekke seg. Neste uke blir det Anja.

Ja, jeg ser at Bernt la ut et tydeligere bilde av rompen min enn det jeg gjorde. Den er grei den, men Bernt på min blogside skriver vi ikke rumpe, men rompe. Jeg har fått ufattelig mange innklikk på bloggen min pga Kent sin KRF greie. Jeg rister de vel av meg, når jeg skriver om kreft og livets greier. Men neste fredag øker kanskje trafikken igjen.

God kveld godt folk,
Betty