94,6 kilo

Det lakker og lir. 0,4 kilo ned fra i går. Jeg føler meg slankere, og ikke så oppblåst. Det er en gevinst i dette! Humøret er upåklagelig bra, ennå litt stram over leppen. Men hva kan eg vente etter 4 dagers kur, en kur som skal vare i flere måneder.

Neste tirdag skal jeg ha Green House Party på STOLT og jeg ønsker alle bloggere og venner velkommen. Det starter kl.20:00. Høstens klær er her og vi kan fornyes over en kopp kaffe. STOLT holder ekstra åpent for oss noen timer.

Det regner, det er greit, vi skal på pirbadet. Jeg synes at det går greit å ha ungene hjemme, men jeg gleder meg til alle har rutiner. De sover lenge, de roter og spiser når det passer. Dette er en greie som tåles en stund, så blir det nok av det hele. John Arvid har høy produksjon av film og de andre er skulespillerne. Jeg skal legge ut en film en dag for allmuen.

Jeg sloss med den indre kritikeren min, og jeg vet ikke helt hvorfor denne gangen. Dette matopplegget kan være en årsak. Men også de prosjekter som svirrer rundt meg. ”Hva vil de andre si?” sier kritikeren, og det er den er helt uslåelig. Det er klart at andre vil prate. ”Betty bruker enhver anledning hun”. Svar:”Ja, det er klart, til noe jeg tror på!” Den gamle kritikeren som sier at jeg skal ikke tro at jeg er noe og at jeg er en egoist, klinker som kirkeklokker plassert inni hodet.

Men det er ikke sant, det er nøye tenkt igjennom og planlagt. Jeg bruker meg sjøl, for noe jeg tror også hjelper andre. Fri meg fra et samfunn som er så kult at vi ikke kan være personlig. Jeg snakker ikke om Se og Hør utlevering, men om å gi en sak et ansikt. Se og Hør har jeg ristet av meg to ganger. Det er det som er helt konge med blogg, her er det din egen stemme som taler.

I går ble jeg betegnet som et fyrverkeri, og når 10 stykker sier at du er en hest, er det bare å spise havren. ”Andre” er de som kritiserer alt, som vil holde deg nede. Det er noen rare damer her i byen, som gjør alt mulig rart offentlig og de er mektig. Jeg synes ikke helt om opplegget, men hvem er jeg til å kritisere de som personer. Alle har en måte å overleve på. Og noen eksponerer det mer enn andre.

Det er trygt å sitte der og bare kritisere. Og vite med seg selv:” Meg hvet de ingenting om, nei”. Så kan jeg sitte her med mine hemmeligheter og kritisere andre som leverer.Men hva er den tryggheten verd, hvis den ikke gir annet enn en sjøltilfreds mine og en inaktiv holdning til livet?

Nå er det mrogen og vi skal gjøre oss klare.

Ha en god dag dere,
Betty