95,8 kilo

Så er vi der igjen. Jeg har vært der før. Og forbi det. Jeg påstår at jeg aldri har vært 50 kilo, men jeg må jo ha passert 50 kilo en gang. Herbalifen virker og jeg er ikke ubehagelig sulten, men litt stram rundt leppene kanskje, men det går over etter noen dager. 95, 8 kilo har jeg passert flere ganger. Nå er det nok.

En søndagstur er tilbakelagt. Den store turentusiasmen er ikke å spore hos guttene, så i dag hadde Bernt funnet fram til Geocahing. Det gjelder å finne noe som ikke nødvendigvis er et voksent behov. Jeg for eksempel liker ikke å plukke bær noe særlig, eller sopp for den slags skyld, og jeg gjør det heller ikke. Som voksen kan jeg velge det bort. Guttene er ikke oppdratt til å ”please” og gjør det heller ikke. De suger ikke etter å bli sett som flinke turgåere (men sikkert noe annet, som i enhver familie). Men tur er friskt uansett og ute liker vi å være.

Geocahing var mitt i blinken. Det er poster satt ut, med en bok og med en ting, som de kan bytte. Så skriver du inn på internett at du har vært der. Du kan også lage deg en ny post og følge med på nettet og i boken hvem som hadde vært der. For mine litt uentusiastiske tur gutter var dette midt i blinken. De klatret høyt og lavt, og fant i dag to utlagte poster. Jeg la fra meg et dikt på en, og oppfordrer andre bloggere til å gjøre det samme.

www.geocaching.com

Det finnes 2 500 slike poster i Norge. Skal en klare å motivere en unge til å like noe, må en finne inn til det som kan fenge. Ellers er løpet kjørt. GPS ble en suksess sådan.

Det er søndag, det er varmt, det er som å være på trip å spise lite. Utenfor meg sjøl opplevelse, men klærne løsner og jeg er bestemt. Dette skal jeg klare. I morgen blir det en spennende dag for Josefine. 3 møter på rad og et tantebarn kommer hit for noen dager.

Ensonmhetsfølelsen gnager, den er her nå fordi jeg konsenterer meg om mitt og da møter jeg følelser. Særlig de strengene inni meg, som bruker å gi faen. ”Det er ikke såååå viktig” strengen, men det er det. Jeg skal operere ny pupp, jeg skal ikke ha tilbakefall av kreften, armen og kneet mitt skal ha det bedre og det er egen helbredelsen som må taes.

Det nytter ikke å legge seg flat for ”den indre kritikeren” som vil gi faen eller legge det på ”synes synd på meg sjøl” greie. Jeg har krefter til å ta det og nå vil jeg det nok.

Det er sterkt som en besettelse, heldigvis!

Jeg gleder meg fryktelig til middag, det må jeg si. Biff og kantareller, masse salat og grønnsaker. Nå skal jeg ordne med det og nyte hvert sekund jeg spiser.

God søndag, 13. august 2006 Betty