POOMPET

Jeg vet det jo, etter eksponering kommer tomheten. To fester gjør meg poompet. Vi oppdaget i går at vi skulle i en 50 årsdag, det hadde jeg glemt helt. Det var bare å riste av seg gårdagen og ta på finstasen og gå. Det ble riktig trivelig, så seile vi hjem før 24 og jeg poompet ut noen sms om livet og den slags. Jeg inviterte til og med min far hit i jula. Heldigvis var sistnevnte fri for forventninger, gammelt håp og lengsler. Jeg ba han om å svare, så vi får se, om han gir noe av seg sjøl dette 10 året.

Vi har vært på sopptur, søndag delu?, og jeg dro innom Kulturfusjonen og kika. De var veldig fornøyd der, med arrangementet og folkemassen, så det var bra. Jeg møtte på folk og prata litt, men Su?hi og hvitvin lokket. Kom hverdag og vær her på innsiden av meg, gi meg sjelero og lettere tider. Gi meg kraft til å tåle et nederlag, og sinnro til å tåle en seier.

Jeg blir påminnet at jeg ikke er i jobb, igjennom å møte gamle kollegaer. For det første så tåler jeg ikke press ennå, til det er formen for dårlig. For det andre så har de ikke satt prosjektleder på og da er alt skjørt og ingenting sikkert, det takler jeg bare ikke. Jeg kan ikke jobbe med noe som bæres av mine krefter ennå. Men når jeg møter de, merker jeg at jeg savner et miljø. Et sted som er mer enn mine egne tanker. Jeg står jo opp tidlig hver eneste dag og er tilstede i livet mitt, baker, synger og kreerer, men jeg ser ikke fjonge kollegaer.

I natt drømte jeg at tennene mine smuldret opp. Jeg måtte ringe Kristin for å høre. Hun er blitt superekspert på drømmetydning og det er ingen tvil om at drømme det må vi, for å bearbeide ting og gjøre oss klare til en ny dag. Da blir jeg bedt om å huske hvordan jeg hadde det i går, om noe forstyrret eller hengte seg opp inni meg. Ihvertfall så trenger du tenner for å tygge mat og mat er kjærlighet i den symbol verdenen. Et eller annet jeg ikke fikk, som jeg ble minnet på i helgen og det stemmer. Kroppen husker, det er helt skremmende, men egentlig ganske utrolig.

Jeg sitter i grunnen mye å filosoferer om livet og synes at jeg har oppdaget ”noe”. Det er lydene, det er fargene, det er raslingen i trær, det er stillheten, det er sjelen. Jeg har liksom hentet inn meg selv, jeg har fusjonert meg med mitt eget indre. Men dette blir det ikke status av, eller oppmerksomhet eller utfordrende timer.

Det blir bare meg, liksom og ikke så mye mer, men det gir en tilstedeværelse for mine unger. Jeg ser de, legger bind på bøker og snakker med John Arvid om hans ensomhet, om hvordan han kan løse ut den følelsen. Jeg gir Per Kristian plass på sin redsel. Jeg leser og synger godnatt sanger. Jeg ser de inn i øya og jeg er her. Jeg bretter og legger frem rene klær og synes at dette er godt nok. Jeg gjør det!

Jeg kjenner at jeg er ikke ferdig tenkt ennå, jeg er ikke ferdig med å hente meg inn ennå. Jeg har løpt og løpt i mange år og jeg har ”pleaset” alt for mange som er søkk vekk nå. Og gudskjelov. Vekk med det som ikke er bra. Disse møllene i lyset.

I morgen skal jeg arbeide med foredraget mitt på kreftforeningen. Jeg har besluttet å ikke gjøre noe med det nå, fordi det endrer seg hele tiden. Det jeg vil presentere vil uansett bli forskjellig hver gang, men jeg har en slags ramme på det. I allefall så er det iboende sterkt å få si, at livet må leves når en har det, og bruke 3 timer på det.

Nå skal jeg ut i hagen og plukke bær. Jeg skal bryte meg på 2 busker. Jeg er ingen bærplukker i det hele tatt, men jeg skal vie tiden min til noe som trigger. Du skal se det blir bra.

Ha en god søndag, 27. august 2006 Betty