REKORD!

I går var det 99 lesere på bloggen. Så mange har det ikke vært før på en dag. Jeg har et snitt på 73 lesere. Yo me llamo Betty, artikkelen, om jeg kan kalle det det, kom med i www.sonitus.org og det utgjør noe. Noen blir hektet på skriving, noen blir hektet på lesing. Og noen på trening. Og noen på å være i besittelse av en alt for slank kropp, slik jeg ser rundt meg. Jeg gidder ikke å kommentere det en gang, men tenker, det ligger kanskje mye makt i kropp fritt for fett og et alltid fjonga utseende. Ikke bare som trumf kort mellom kvinner (for det er vi som måler oss mest), men mellom par. Kanskje folk kan holde hverandre ”på plass” med det, har jeg tenkt.

Jeg er hektet på lesing. Jeg er inni historien til Jack Burns. Jeg følger han, livet hans, men får bare vite det forfatteren vil at jeg skal vite. Så jeg leiter alltid etter noe mer, lenger bak i boken, før jeg legger den i fra meg. Det er vanskelig på blog. Der må du forholde deg til det som er skrevet i dag. Morgendagers sider vet ikke forfatteren en gang om.

Jeg følger ikke daglig med på noen blogger for tiden. Av den enkle grunn at folk skriver for sjelden, så jeg mister kontinituren i det. Jeg er alltid innom www.lord?.org, for han får meg til å le. Og min bonussønn 2, skriver bra for tiden (Der spørsmålstegnet står skal det være en sånn bokstav som har to streker som krysser hverandre, uttales eks, men den virker ikke på pc`en).

Nå er det 10 minutter til jeg må slutte å skrive. Jeg skal til psykolog, og det er bra. Det er der terapi foregår, til dem som lurer på det. Ikke i skriving. De som sier at det er sikkert terapi å skrive, har vel knapt nok fyllt ut en dagbok i sitt liv (kanskje fordi det ikke virket som teapi). Kanskje det nærmeste de kom personlig utlevering var en stil på skolen, eller et brev til en venninnne de ikke har sett på 100 år.

Skriving er tanker. Det at livet mitt har vært heftig, er ikke til å komme forbi, men hos psykolog så har vi sammen funnet ut det, at det er ikke jeg som er skrudd. Det er de som skulle passe på meg som barn. Så har det heldigvis vært noen gode møter på veien, som har gitt noe av det jeg trengte. Men i voksen verden, har jeg vært veldig uheldig (de som er eldre enn meg selv), det var ikke mange til å stole på.

Men jeg trenger de ikke nå, jeg trenger psykologen nå. Tenk om flere enn meg kunne innrømme det. Det finnes en del mennesker, som bestandig svarer: Jo, det går greit med meg. Også kan du kjenne trykket av gammel sosial arv og jeg tenker: Du kunne sikkert fått det bedre om du hadde tatt tak i ”trykket” ditt. Men personen vet kanskje ingenting om det og har livskvalitet nok, liksom.

Men det som forstyrrer meg at jeg deler, og så har motparten: Jo takk, bare bra”. Skikkelig spennende gitt. Det er ingen i verden som ”bare har det bra”. Joda, det er det, forresten. Det er sånne gladkristne eller ekstremt entusiastiske mennesker som aldri går på en smell, og ære være de for det. De må få være i fred. Men jeg snakker om denne gruppen som sier: Jo takk, bare bra, hvor du kan se, at det er det ikke.

I går kjørte jeg motorsykkel til Storlien. Vi var to Kawadamer på tur. Virkelig bra. Langkjøringene mine, har gjordt meg tryggere.

Da jeg kom hjem fikk jeg et kort og en flaske vin fra kreftforeningen (Hei Anne Lise!). Takk skal dere ha. Bernt og jeg delte den, og vi har mange gode prater nå, kan dere forstå. Tvil ikke et sekund, jeg er med i kampen vår for å opplyse folket! Kreft og hvordan vi takler det, hvordan vi møter livet gjelder oss alle.

Vekten er 94,2 for de som følger med på det og armen min trykker som melkespreng. Nå må jeg fly!

Jeg skal ut og fly!
Jeg skal ut og kjenne meg fri!

Betty