REKORD!

I går var det 99 lesere på bloggen. Så mange har det ikke vært før på en dag. Jeg har et snitt på 73 lesere. Yo me llamo Betty, artikkelen, om jeg kan kalle det det, kom med i www.sonitus.org og det utgjør noe. Noen blir hektet på skriving, noen blir hektet på lesing. Og noen på trening. Og noen på å være i besittelse av en alt for slank kropp, slik jeg ser rundt meg. Jeg gidder ikke å kommentere det en gang, men tenker, det ligger kanskje mye makt i kropp fritt for fett og et alltid fjonga utseende. Ikke bare som trumf kort mellom kvinner (for det er vi som måler oss mest), men mellom par. Kanskje folk kan holde hverandre ”på plass” med det, har jeg tenkt.

Jeg er hektet på lesing. Jeg er inni historien til Jack Burns. Jeg følger han, livet hans, men får bare vite det forfatteren vil at jeg skal vite. Så jeg leiter alltid etter noe mer, lenger bak i boken, før jeg legger den i fra meg. Det er vanskelig på blog. Der må du forholde deg til det som er skrevet i dag. Morgendagers sider vet ikke forfatteren en gang om.

Jeg følger ikke daglig med på noen blogger for tiden. Av den enkle grunn at folk skriver for sjelden, så jeg mister kontinituren i det. Jeg er alltid innom www.lord?.org, for han får meg til å le. Og min bonussønn 2, skriver bra for tiden (Der spørsmålstegnet står skal det være en sånn bokstav som har to streker som krysser hverandre, uttales eks, men den virker ikke på pc`en).

Nå er det 10 minutter til jeg må slutte å skrive. Jeg skal til psykolog, og det er bra. Det er der terapi foregår, til dem som lurer på det. Ikke i skriving. De som sier at det er sikkert terapi å skrive, har vel knapt nok fyllt ut en dagbok i sitt liv (kanskje fordi det ikke virket som teapi). Kanskje det nærmeste de kom personlig utlevering var en stil på skolen, eller et brev til en venninnne de ikke har sett på 100 år.

Skriving er tanker. Det at livet mitt har vært heftig, er ikke til å komme forbi, men hos psykolog så har vi sammen funnet ut det, at det er ikke jeg som er skrudd. Det er de som skulle passe på meg som barn. Så har det heldigvis vært noen gode møter på veien, som har gitt noe av det jeg trengte. Men i voksen verden, har jeg vært veldig uheldig (de som er eldre enn meg selv), det var ikke mange til å stole på.

Men jeg trenger de ikke nå, jeg trenger psykologen nå. Tenk om flere enn meg kunne innrømme det. Det finnes en del mennesker, som bestandig svarer: Jo, det går greit med meg. Også kan du kjenne trykket av gammel sosial arv og jeg tenker: Du kunne sikkert fått det bedre om du hadde tatt tak i ”trykket” ditt. Men personen vet kanskje ingenting om det og har livskvalitet nok, liksom.

Men det som forstyrrer meg at jeg deler, og så har motparten: Jo takk, bare bra”. Skikkelig spennende gitt. Det er ingen i verden som ”bare har det bra”. Joda, det er det, forresten. Det er sånne gladkristne eller ekstremt entusiastiske mennesker som aldri går på en smell, og ære være de for det. De må få være i fred. Men jeg snakker om denne gruppen som sier: Jo takk, bare bra, hvor du kan se, at det er det ikke.

I går kjørte jeg motorsykkel til Storlien. Vi var to Kawadamer på tur. Virkelig bra. Langkjøringene mine, har gjordt meg tryggere.

Da jeg kom hjem fikk jeg et kort og en flaske vin fra kreftforeningen (Hei Anne Lise!). Takk skal dere ha. Bernt og jeg delte den, og vi har mange gode prater nå, kan dere forstå. Tvil ikke et sekund, jeg er med i kampen vår for å opplyse folket! Kreft og hvordan vi takler det, hvordan vi møter livet gjelder oss alle.

Vekten er 94,2 for de som følger med på det og armen min trykker som melkespreng. Nå må jeg fly!

Jeg skal ut og fly!
Jeg skal ut og kjenne meg fri!

Betty

GOD DAG!

Jeg heter Betty og er 42 år og jeg er i levende livet. De beste stundene jeg har, de som gjør meg lykkelig, de har jeg litt av hver dag. Kreften, lærte meg å se rundt meg. Tvunget til å stoppe opp, er ikke en ønsket sak, så kanskje kan jeg bidra noe til deg, før du får en bråbrems i livet.

For det har jeg skjønt, det nytter ikke å springe unna seg selv, eller tro at det en kjenner av stress og ubehag, går over med å utsette seg selv. Hvis flere hadde prioritert å gjøre seg selv litt glad, så tror jeg at vi er mer tilstede i livet.

Det er ikke slik at jeg tror at jeg er den eneste som har sett lyset. Jeg har en blog, som jeg bruker i min egen prosess. Et redskap for mine tanker. Og siden jeg tror at jeg tilfeldigvis har noe å fare med, så blir det skrevet hver dag, slik er det i min verden.

De stunder som har gjort meg lykkelig, har aldri omhandlet penger. Det øyeblikket jeg kjente: WOW, nå var det fint å leve!, har alltid vært fri for økonomiske tanker. De lykkestundene har kommet, enten jeg har hatt mye eller lite penger i banken. Lykke stundene bare er der, som små søte drops, i en vanlig hverdag.

I dag voknet jeg med et brak. Vi hadde forsovet oss. Jeg var trøtt og irritert, så det gikk radigt unna. Det gikk en stund, før jeg slapp inn alle tankene fra i går, og hvordan går en videre med fokus på det fine?

Jeg har brukt mye krefter på, hvor lite det er å hente der ute. Da jeg var jævla sjuk lovet folk at når du blir frisk, så skal vi gjøre ditt og datt, men det som ble lovet har jeg ikke sett noen ting av. Da tenker jeg: at det sier folk når de ser at du er svak, og når du blir sterk, så bærer du deg sjøl, og da glemmer de det de sa. Det er så mye annet som må gjøres. Sannheten er vel at de sjøl ikkje tar ansvar for det de ønsker. Det var snakk om en fjelltur, en 5 retters middag og et lystig lag. Men neida, invitasjonene lar seg utebli, så det er rent pinlig.

Så sier jeg dette til Bernt, etter at ungene er gått. Og vi snakker om gamle forventninger, om gamle håp som vokner til live. Det er deilig å ha en mann som har stått an av, noen runder tidligere. Slik at en ikke ender opp som en bitter og forsmådd kvinne.

I dag tenker jeg masse på menneskene jeg traff på Montebello kreft-senter. Folk som har stått an av, som bidro med humør og med alt de eide. Det er folk som har håp, og som holdt fast i å leve mens de lever!

Men det er jo så forskjellig hva vi synes gir oss noen ting. Og jeg har brukt mye av livet på å gi andre, og kanskje trodd at slik måtte det være. Disse forventningene, har hengt som en klamp om min fot og jeg har latt meg dirigere.

Med tanke på det jeg delte i går, så blir jeg enda kvassere på hva som skal prioriteres. Det gir meg en følelse av å vinne litt hver dag, og da tror jeg at jeg får til det jeg ønsker.

Jeg styrer rattet på bussen min sjøl, og takker Marianne Straume (psykolog) for verdens beste funksjonelle bilde. I dag kl. 13:00 skal jeg avgjøre om jeg skal kjøre til Storlien og handle. Været ser bra ut det, og en frihentsfølelse kan passe på dagen.

Avslutter med en hilsen jeg fikk fra Marianne akkurat nå:
har deg i tankene og krysser alt som krysses kan og ber og håper på at du, Bernt og guttene slipper en ny runde med kreft! Og ja - ha fokus på det beste, inntil det verste er bevist klem Marianne.

Takk du skjønne kvinne og for at du også deler ditt, og for at jeg fikk dele sms`en med flere.

Bruk krefter på det som er nyttig for deg sjøl, slik blir du best nytte for andre. Så hvis dette du leste ikke gav deg noe ting, la det være! Meg gir det mye!

Betty

Hola! Yo me llamo Betty!

Kjære Dagbok!

I dag har det vært en kjempe rar dag. Det startet med at jeg gikk til gynekologen. Været var fint, og det er ikke lenger rart….

Saksopplysning:

Blogg er ingen dagbok! Blog er et offentlig rom som jeg benytter. Jeg er klar over hva jeg legger ut selv, det er faktisk jeg som skriver og trykker på print knappen. Jeg vet hva du vet om meg, det betyr ikke at du kjenner meg for det. Du vet det jeg vil at du skal vite! Dessuten så….

Historie:

Blog startet jeg å skrive når jeg var syk, og for dere som synes det ikke passer, finn dere noe annet å gjøre. Ikke det at jeg har fått høre noe negativt, jeg får egentlig ikke høre så mye om bloggen i det hele tatt. Det er for såvidt greit det. Men jeg tror, at noen der ute henter noe fra min erfaring. Men i allefall gjør jeg dette for egen prosess, for min egen del. Dessuten ble det en start, på boken jeg skriver. Jeg skal levere de 3 første kapitlene for gjennom lesning til min veleder den 1. September. 1. kapittel starter slik: De gikk hånd i hånd, parvis nedover fjellveien, taktfaste på…..

Dagen i dag:

Ja, jeg var hos gynekologen, og hun sa at hun likte ikke det hun så, så nå blir jeg innkalt på St.Olav. For en kvinne som meg, som har hatt kreft, så følger de med, og derfor blir det eventuelt tidlig avdekket. Jeg ble kald som en fisk, eller heller rolig, og tenkte at: Jeg har jo ikke kommet meg fra det ene, før det blir det andre. Jeg tenker rasjonelt, ingen sorger på forhånd.

Jeg var hos henne for 2. gang innen for 3 måneder. Blodprøvene var fine da. Men cysten hadde vokst seg dobbelt så stor og inni cysten var det hun omtalte: ”Jeg liker ikke det jeg ser”.

Jeg ringte ikke Bernt med en gang, men gikk på List og Hempe og hentet et bilde jeg sjøl har malt. Det heter faktisk: ”sorgen med dråper av håp” og det passet godt denne dagen. Jeg dro hjem og ringte Bernt da, passet på at ungene var unna. Ja, for det er et poeng. Ingenting er bekreftet ennå, så de trenger ikke å bli forstyrret. Jeg tenkte at det er kanskje best for Bernt å få tenke litt i fred, når han sykler hjem til oss. Han reagerte som meg, vi får vente å se og ikke ta sorgene på forskudd.

Men som han sa, et ledig minutt her, det er klart at jeg tenker igjennom livet. Har vi krefter til dette? Og svaret mitt er: klart vi har! Vi får ikke mer enn vi makter.

Det som er dypt fascinerende, er at jeg greier å holde fokus. Livet blir intenst og sterkt og jeg vil ikke gå glipp av et sekund av det. Bernt sa til meg: Ta deg et glass vin! Men det ble ikke så viktig. Det som har vært viktig i dag er å være i det jeg gjør, og tankene som kommer rundt dette. Jeg kiket ut vinduet fra kjøkkenet, på epletrærne, slik jeg gjør hver dag. Da oppdaget jeg 5 epler som jeg ikke har sett før. Tro mine ord, eplene er så få at de kan telles. Da skjønte jeg hvor lite vi egentlig ser, når vi ser og hvor lite vi greier å ta inn av livet.

Per Kristian spurte: ”Mamma, kan du følge meg opp?” Jeg spratt ut av skrivingen og sa: ”Ja, tusen takk”. En merkelig ting å si til noe som er vår hverdag. Jeg greier å holde fokus på det jeg har. Jeg tenker ikke i dag, at dette kan jeg miste, for det skal vi alle på et tidspunkt uansett. Livet det varer ikke evig, og alt er i endring.

Men jeg har tenkt i dag, at det er for ungene det eventuelt blir verst. De trenger at vi er sterke. Men om det så er det jeg tenker at det er, så skal jeg ikke overføre min redsel. De skal ikke ha ansvar for mine følelser. De har nok med sitt eget.

Det er rart å kjenne seg så blodsterk. Men sånn er det nå og fokusen er at ingenting har skjedd ennå. I beste fall er det bare å fjerne cystene, og det har mange kvinner gjordt før meg.

En tanke til jeg synes er verdt å dele i kveld, det er så mye jeg må lære. Alle bøkene jeg ikke har lest og John Arvid og meg som skal lære oss spansk sammen. Bernt kom hjem med en spansk-norsk, norsk-spansk ordbok og en kladdebok som jeg skal skrive i. Jeg har gjordt lekser med guttene og pratet med de som kunne bidra med noe rundt gitte tema.

Jeg synes det ville vært rart om jeg ikke skulle skrevet dette i kveld, men som alt annet tema på bloggen min, så er heller ikke dette noe å ringe meg ned for. Jeg krever, at hvis jeg tar det bra, så skal ikke andre komme med sine bekymringer. Det er det bare 4 personer som har rett til. Og i beste fall, så er det ingenting på gang, det var bare en dyktig gynekolog, som følgte opp saken. Føl og følg gjerne med, men ikke legg ditt opppå mitt. Jeg trenger at andre står, for det gjør jeg også selv. Det var dette med ”rett hjelp” som ble tema.

Det er helt naturlig å si: Livet er jævla rikt og i dag takker jeg livet!

Adios y Hola,
Betty

Det Damper!

Jeg gikk inn i dampbadstuen i dag, to unge mann satt der fra før av. Jeg ville valgt den tørre badstuen egentlig, men den var ute av drift. Jeg la meg ned tvert, bedre å ligge, i stedet for å sitte og stirre. Jeg hørte ”skrasje-lyder” og tenkte mitt, men selvfølgelig det er jo lov å klø seg.

Så forsvant jeg inn i hodet mitt, for å lære meg å puste i all den dampen. Etter en stund gikk han ene ut og jeg ble bråvekket av han andre: ”Er ikke du hun der Betty`en?” ”Joda, det stemmer det”, svarte jeg og skjønte at klangen var ikke noe å holde en samtale i. ”Husker du meg da?” ”Eeeee, nei, gi meg et hint”, og han nevnte en annen felles bekjent. ”Ok”, sa jeg, ”javel ja” og jeg var like på bærtur. Han så ut som en sånn gladkristen gutt og vi ble stille. Så tenkte jeg skal jeg si noe om at kroppen min er stor, eller at jeg nettop har hatt kreft eller skal jeg klare å gi faen. Jeg valgte det siste.

Han fortsatte etter en stund:”Jeg har sett 16 ufoer”, og så gliste han brett. Jeg tok meg i å tenke at fyren er sprøyte gal (men det samme sa John Arvid til meg etter konserten på fredag). ”Jeg har hatt kontakter med andre planeter og dette skal jeg lage et program om”. ”Javel”, sa jeg, for hva skal en si, dette var hans store greie. ”Jeg har hatt en trekant på håndbaken, som viste meg signaler”, fortsette han. ”Hvem deler du dette med da? Folk sier vel stort sett at du er blitt gærn”, prøvde jeg. ”Ja, det gjør de”, så gliste han med dette selvsikre kristne smilet. ”Men jeg prater med de på planetene”.

”Ja, det er mye å bruke livet sitt på”. Han hørte ikke hva jeg sa og kom helt opp i meg, og ropte: ”Hva sa du?”Jeg skvatt til og tenkte: Joda, du er sprø nok. Men jeg tror øynene mine fikk han til å rygge kjapt tilbake. ”Unnskyld”, sa han, ”jeg hørte ikke hva du sa, og jeg svarte et eller annet. Så greide jeg ikke mer, det ble for tett. Han følgte meg ut og jeg ønsket han lykke til med prosjektet.

Han var på en helt annen planet. Hvis jeg hadde delt noe om det jeg driver med, ville han antagelig syntes at det hadde vært helt bortkastet.

Jeg svømte 26 lengder og tenkte igjennom dagen. Finpussing på mitt foredrag for kreftforeningen. I dag ble jeg opptatt av hvor enkelt det har vært for mine barn å spørre om kreft og om døden, men hvor lite vi voksne er i stand til å ta tak i det samme tema.

Er du redd, mamma?
Mamma, har du tenkt å dø?
Kan kreft arves?
Er du mer syk enn du sier?
Hvorfor har du ikke begynt i jobben?

Hvis vi voksne bare kunne ha lært litt av det der, og skjønt at barn tåler å høre. De vil ha klare tydelige svar. De vil deles med og ikke bli holdt for narr. De får svar. Vi voksne tør ikke spørre. Vi er redd svaret, eller vi vil ikke ha svar. Vi vil egentlig ikke bryes, fordi da må vi forholde oss til eget ståsted i de samme tema.

Det minnet meg om lille julaften alt jeg følte i dag. Jeg var så sjuk og greide ikke å skjule min svakhet. Jeg gråt og var fortvila for det var så masse vondt og ungene strøk kinnet mitt og sa:”Stakkars, Betty!” Det var grusomt at de måtte se meg sånn, men samtidig, sånn var livet da! De fikk gitt meg noe omsorg og jeg sa: Tusen takk! Jeg blir bra! Bare vent å se!

For det er det som er sant! Jeg lyver jo ikke. De tok knekken på kreften denne runden, om det blir noe mer, vet jeg ingenting om. Det er like sikkert, som at du ikke vet noe om det i ditt liv. Ingen har papir på morgendagen og det farligste jeg gjør, er å kjøre motorsykkel. Men jeg tror at gevinsten av å snakke masse om redslene våre, gjør slik at sårene gror og redslene blir til styrke med tiden. Jeg tør ikke tenke på om vi skulle gått rundt her som noen verkebyller hele gjengen, med masse uforløste følelser, som størknet på innsiden.

Når jeg har gått igjennom foredraget kjenner jeg: Jo, dette gir mening. Jeg gjør det like mye for meg selv, som for andre. Jeg snakker om verdier og det å leve i dag og etterpå kjenner jeg at: Jo, det gjør jeg! Jeg kan bidra med at andre kan forstå hva som er ”rett hjelp” til den syke. Jeg kan formidle noe om nødvendigheten om å tenke: En hel familie, når en blir kreftsyk. Barna er de som har hatt det jævligst, for de ble redd for å miste det viktigste i sitt liv, en de er avhengig av, det er større og verre enn å miste livet som voksen.

Så var det alle redslene til Bernt, hvor i all verden skulle han kanalisere sin fortvilelse og sin sorg over å ha en kone som ble syk. Det var jo ikke sånn det skulle være. Samtidig så møtte han også på, alle tankene om at vi er dødelig og livet er her og nå. Det skal noe til å få alt dette til å harmonere.

Kampen om tiden, kampen med tiden, kampen mot kreften, kampen for kreftene, kampen for å holde fast i hverandre. Være til støtte når en føler seg svak er faen en utfordring større enn kreften.

Så her har vi en stor smafunnsoppgave! Opplysning!

Det var aritg å få responser på foredrag og jeg gleder meg til å gjøre en innsats for saken og i lag med alle de nye menneskene jeg møter. Jeg har lest igjennom KK intervjuet i dag, så når det er på trykk, så er det godkjent av meg. Det er greit å gjøre det med ukeblad, for de har litt sånn rar journalistikk, men det ble ganske bra. Det kommer i oktober.

Men nå skal jeg ta et tak med innbinding av 16 bøker (ikke ufoer) og lagge meg ganske snart.

Det var deilig å komme i gang med svømmingen. Guttene er drilla i kursene fra før, men de blir jo bare bedre. Et artig geskjeft.

God kveld,
Betty

Broken Morning

The morning has broken, og jeg er i gang. 1,6 kilo opp, sånn er livet! Det er bare å riste det av seg igjen i løpet av dagen. Jeg skal holde foredrag for kreftforeningsberter, som skal hjelpe meg å styrke innholdet. Jeg velger å ikke jobbe med det før jeg går dit. Jeg har laget en power point presentasjon, den holder. Det er innholdet i det jeg sier som blir ”the mean thing” og det endrer seg hele tiden.

Jeg har landet, og det er bra! Helgens opptur gjør slik at jeg har lyst til å turnere hele tiden. Men jeg er god på å stikke fingeren i jorden og se meg rundt. Det er langt til Royal Albert Hall, folkens.

Uavhengig av det, så er det en frustrerende tid. Fri fra kreft, men rundhjult inni kroppen. Jeg har snakket med en som har vært på det stadiet. Han dro på jobb, og fikk en smell igjen. Begynn ikke fortidlig. Når du føler deg helt fin, skal du ennå vente. Det er ikke noe tema, for det er mye som skal repareres.Bare helgens opptur viste meg hvor lett det er å komme ut av fokus. To skritt fram og et som går tilbake.

Men jeg er ikke bedre enn at jeg kjenner på at jeg ikke har mailboksen full av oppdrag, noe ansvar eller sett av kollegaer. I alle fall skal fordraget mitt handle mye om det: Hvem er der? Hva behøves for å komme i virke, i ettertiden av langvarig sykdom.

Fremdeles så tror jeg hardnakket på å komme i god fysisk form, før bortebanen prioriteres. Der er verden full av spisse albuer, konkurranser mellom prosjekter. Der finnes: ”Hvem smigrer sjefen sin best, slik at eget prosjekt prioriteres”. Jeg kan det, jeg ser det og det er en ensom kamp, som kan gjøre oss syke.

Min stagediving i Trondhjæmsfjorden ble kommentert i avisen i dag, og det var da artig. Folk lurte på om det var forferdelig kaldt, men folkens! Det er sommer og det er Trøndelag, du får det ikke bedre!

Enda en fin dag! Ta den!
Betty
Hånd ord for lysets krigere!
Uansett hva man holder på med. Må man vite hva man kan vente seg, hvilke midler man må ta i bruk for å nå sine mål, og hvilke muligheter vi har til å lykkes med en bestemt oppgave.

Bare den som, rurtet på den måten, ikke føler det minste begjær etter utbyttet av en erobring, men likevel fortsetter utrettelig i sin kamp, kan hevde at han har forsaget seierens frukter.

Man kan gi avkall på fruktene, men det betyr ikke at man stiller seg likegyldig til resultatet. Lysets kriger lytter med respekt til Gandhis strategi. Og han lar seg ikke forvirre av mennesker som til stadighet lovpriser forsakelsen fordi de ikke er i stand til å oppnå resultatet i det hele tatt. Paulo coelho.

POOMPET

Jeg vet det jo, etter eksponering kommer tomheten. To fester gjør meg poompet. Vi oppdaget i går at vi skulle i en 50 årsdag, det hadde jeg glemt helt. Det var bare å riste av seg gårdagen og ta på finstasen og gå. Det ble riktig trivelig, så seile vi hjem før 24 og jeg poompet ut noen sms om livet og den slags. Jeg inviterte til og med min far hit i jula. Heldigvis var sistnevnte fri for forventninger, gammelt håp og lengsler. Jeg ba han om å svare, så vi får se, om han gir noe av seg sjøl dette 10 året.

Vi har vært på sopptur, søndag delu?, og jeg dro innom Kulturfusjonen og kika. De var veldig fornøyd der, med arrangementet og folkemassen, så det var bra. Jeg møtte på folk og prata litt, men Su?hi og hvitvin lokket. Kom hverdag og vær her på innsiden av meg, gi meg sjelero og lettere tider. Gi meg kraft til å tåle et nederlag, og sinnro til å tåle en seier.

Jeg blir påminnet at jeg ikke er i jobb, igjennom å møte gamle kollegaer. For det første så tåler jeg ikke press ennå, til det er formen for dårlig. For det andre så har de ikke satt prosjektleder på og da er alt skjørt og ingenting sikkert, det takler jeg bare ikke. Jeg kan ikke jobbe med noe som bæres av mine krefter ennå. Men når jeg møter de, merker jeg at jeg savner et miljø. Et sted som er mer enn mine egne tanker. Jeg står jo opp tidlig hver eneste dag og er tilstede i livet mitt, baker, synger og kreerer, men jeg ser ikke fjonge kollegaer.

I natt drømte jeg at tennene mine smuldret opp. Jeg måtte ringe Kristin for å høre. Hun er blitt superekspert på drømmetydning og det er ingen tvil om at drømme det må vi, for å bearbeide ting og gjøre oss klare til en ny dag. Da blir jeg bedt om å huske hvordan jeg hadde det i går, om noe forstyrret eller hengte seg opp inni meg. Ihvertfall så trenger du tenner for å tygge mat og mat er kjærlighet i den symbol verdenen. Et eller annet jeg ikke fikk, som jeg ble minnet på i helgen og det stemmer. Kroppen husker, det er helt skremmende, men egentlig ganske utrolig.

Jeg sitter i grunnen mye å filosoferer om livet og synes at jeg har oppdaget ”noe”. Det er lydene, det er fargene, det er raslingen i trær, det er stillheten, det er sjelen. Jeg har liksom hentet inn meg selv, jeg har fusjonert meg med mitt eget indre. Men dette blir det ikke status av, eller oppmerksomhet eller utfordrende timer.

Det blir bare meg, liksom og ikke så mye mer, men det gir en tilstedeværelse for mine unger. Jeg ser de, legger bind på bøker og snakker med John Arvid om hans ensomhet, om hvordan han kan løse ut den følelsen. Jeg gir Per Kristian plass på sin redsel. Jeg leser og synger godnatt sanger. Jeg ser de inn i øya og jeg er her. Jeg bretter og legger frem rene klær og synes at dette er godt nok. Jeg gjør det!

Jeg kjenner at jeg er ikke ferdig tenkt ennå, jeg er ikke ferdig med å hente meg inn ennå. Jeg har løpt og løpt i mange år og jeg har ”pleaset” alt for mange som er søkk vekk nå. Og gudskjelov. Vekk med det som ikke er bra. Disse møllene i lyset.

I morgen skal jeg arbeide med foredraget mitt på kreftforeningen. Jeg har besluttet å ikke gjøre noe med det nå, fordi det endrer seg hele tiden. Det jeg vil presentere vil uansett bli forskjellig hver gang, men jeg har en slags ramme på det. I allefall så er det iboende sterkt å få si, at livet må leves når en har det, og bruke 3 timer på det.

Nå skal jeg ut i hagen og plukke bær. Jeg skal bryte meg på 2 busker. Jeg er ingen bærplukker i det hele tatt, men jeg skal vie tiden min til noe som trigger. Du skal se det blir bra.

Ha en god søndag, 27. august 2006 Betty

Minner responderer!

Betty

Djevelen bor i detaljene!

En fin stund for meg selv ute på lekteren, med Munkholmen i bakgrunnen. Noen ting er en gang i livet og dette var en slik stund. For meg beskriver bildet ensomheten i det offentlige lyset!


Disse dagene har lært meg mye. Du skal tenke om deg sjøl at du er stor, men du skal aldri agere større enn det du er. Det er drita skummelt. Det finnes ingen klokskap i å gå rundt å føle seg liten. Det skal finnes en balanse inne i hver av oss. Vi kan ikke blåse oss opp, da blir vi brekkekkel. Men pga denne utfordrende balansegangen her, velger mange bare å forbli småe. Tenke negativt om seg selv. I stedet for å være sin egen stjerne.

Så er det hverdagen da. Det å være i den. I det ”vanlige” livet, med de ”vanlige” følelsene og synes at det er godt nok, for det er det! Et vanlig liv er undervurdert. Jeg har etterstrebet ”et vanlig liv” hele livet. Forutsigbarhet og trygghet for enhver pris! Det gir i hvert fall meg spirer til å gro, til å produsere og være i oppgaven. Det er på hjemmebanen kreftene til å bygge kommer fra, til å kunne gå ut på bortebane og eksponere.

Og det gjorde vi masse i går. To konserter. En i Regnbueparken for Stavne Gård og en for Kulturfusjonen. Det ble en vakker dag og vi spilte bra, i hvert fall så koste vi oss med det vi gjorde. Bandmessig var jobben sånn midt på treet, men sammen er vi dritbra. Vi får vanvittige gode tilbakemedinger. De som ikke har hørt oss, hører ikke feilene vi gjør, at jeg synger 3. verset der 1. verset skal være. Sånn sett er det en fordel å være ukjent og glad amatør. Så hørte jeg at gutta bomma litt her og der og da var jeg i det gode selskap og ikke i et sånt anstrengt proft lag. Selvsagt vi etterstreber jo og gjøre det veldig bra og ikke slurve, men det er ikke et poeng å kakke seg selv i hodet, det er bare å gjøre det bedre neste gang.

Ståle Storløkken gjorde det bra. Jeg er glad jeg gikk inn i ”det stille rommet”. Jeg tenkte:”Er jeg der da?” Men jeg greide å roe meg ned og være i det. Ekspremitell, improvisert spill, som gav en meditativ følelse. Han gjør alt man ikke skal, helt glimrende. Eller som Ulf sa:” Som Bambi på glattisen.

Pinheads spillte og det var bra. Et drivenes artig punkeband, med en kvinnelig trommis, som satt og smilte og spilte steinbra. De hadde kledd å lage egne låter, men det var moro å få gamle slagere servert på rekke og rad.

En minnerik kveld hvor jeg avsluttet BBBB delen med et bad. Det var en deilig avslutning. Alt som blir sagt etter kl 24 i drikkelag, gjelder ikke, en fin uskreven regel. Men det var mye artig generell pissprat og mange hyggelige mennesker.

Jeg har i disse dagene skjønt betydningen av å si: ”Takk skal du ha, fortell meg mer om det”, når du får en kritikk eller en ubehagelig oppmerksomhet. Det virker alltid for noe. Jeg har tenkt det: At hvordan det blir formidlet, har mye å si, om personen er personlig og sier: ”Jeg opplever det slik og slik” eller:”jeg synes at du skal…” eller jeg får tanker om at du….” så gir det mye mer, enn om man sier: ”Du trenger å jobbe med det og det”. ”Du må gjøre det bedre…” Jeg er allergisk mot ”MÅ” ting. Jeg må ikke noe som helst. Jeg har et valg. Og det er så jævla nedlatende å si: ”Du må..” til en annen. Det er rett og slett å sette seg sjøl om et objekt og andre som subjekt og det gir ikke kontakt.

Vi bærer alle vår egen historie og det er ulike ting som trigger. Jeg har en aggresjon inni meg på folk som skal belære (lære bort er veldig bra) som om vi andre er idioter. Men det er jo bare fordi de blåser opp seg selv, og det kommer av egen usikkerhet på eget liv, eller totalt avstengthet i forhold til egne følelser. Da må du holde andre på avstand og litt nede. Dette er ofte de som har terminologien inne og driver å analyserer alle andre, men ikke makter sitt eget.


Hverdagen er tilbake. Bernt er ute og kajakkerer. Jeg skulle ta et kjøkkenhådkle ut av tørketrommelen. Prøvde å lirke det ut, for å utsette å begynne på ”tralteoppgaver”, og resten følgte med. Det var ingen steder å legge kleshaugen, det var klær overalt, det er bare å ta et tak. Per Kristian går med brillene på halv 12, så det skal ordnes i dag. Men det er ikke ”bare” en fraværende mor, han utsetter det mer enn gjerne selv og. Det er så mye annet gøy vi vil gjøre først.

God lørdag, 26. august 2006 Betty

En lysets kriger frykter ikke å fremstå som gal. Han snakker høyt med seg selv når han er alene. Noen fortalte ham en gang at det er den beste måten å komme i kontakt med englene på, og den muligheten vil han ikke gå glipp av. Til å begynne med ser han hvor vanskelig dette er. Han tenker at han ikke har noe å si, at han bare kommer til å lire av seg meningsløst babbel. Likevel holder krigeren frem. Hver dag taler han til sitt hjerte. En dag merker han at hans røst er en annen. Og forstår at han er blitt til et talerør for en høyere visdom. Krigeren kan virke gal, men det er bare en forkledning. Paulo coelho

Joda, vi var på!

Betty

Dagen før Dagen 11

Dagen før dagen, men dagen i dag likevel. Betty`s film dag. Jeg har skjekket ut foregående tema hos flere og roer meg helt ned, vi kan alle pårerobre oss “sannheten”, men det betyr ikke at vi er noe bedre enn andre for det.

Jeg startet med 2 sanger i morges i lag med nabojenta som har lært meg musikkteori. NRK tv var der, KK og teamet i prosjektet: Lykke. Vi skal gi ut en kalender for året 2008, med fokus på det gode som kom ut av en kreft opplevelse. Et vågalt og spennende prosjekt, som det lukter solsvidd asfalt av. Vi er mange sterke krefter som vil gi brystet et ansikt.

Det deilige var alle tilbakemeldingene jeg fikk på sangen. Du synger dritbra, Betty! Og jeg trengte den bekreftelsen i dag. Jeg delte ut tekst og sa:” Dette kan dere se på når jeg synger surt, så dere slipper å kikke opp på meg, det blir så pinlig!” For det koster faktisk noe (også for meg) å synge før kl 12 en formiddag. Og da er det gøy at det blir bra.

NRK fyren jobbet så svetten rant. Vittig å se når vi synes at vi sjøl er ”på” vår egen greie, og fanger det som er eget fag. Å lage en god sang er det største øyeblikket jeg vet om, for en annen kan det være i det sekundet de tok et bra bilde.

Lasse presiserte i dag at det å fotografere er verdens største hobby, og det handler om å se. Han gir mye av seg sjøl i prosessen, det skal han ha. Et levende engasjert menneske. Også for ”saken”.

Særlig var samtalene med sminkøren bra, du vet aldri når og hvor du får den egentlige kontakten. Hun hadde en venninne som akkurat var blitt brystkreftoperert og så skryter hun av måten jeg ser på meg selv. Det er bra! Hun hoppet rundt og ordnet med sminken, når ansiktet ble blankt. Vi ser alle med våre egne øyner.

Lasse og Katrine som er kunstnerne, ser det de ser. Når de ser et godt bilde, er det kanskje så langt i fra det gode bilde du selv ser. Det som ble litt ålreit i dag, var at Lasse fanget ”den myke” delen av meg. Det er lett å ?at?he den råe energifyllte Betty. Han fikk et møte med meg via sangen. Moro. En mer moden kvinne, med flere ferdigheter. Mer ro!

KK damene var også fine. De shoppet det de kunne av samtalene og det blinket i kameraet deres også. Det spennende var at det ble mer samtaler enn et intervju og utav det vokser våre visjoner. Det er ingen tvil om at dette prosjektet har livets rett og at ”lykke” engasjerer. Det blir mange gode samtaler av, hva bruker vi livene våre på, andres eller egne forventninger. Er vi tilstede i det?

Vi var innom STOLT også, så litt rus prat ble det. Det er en del av historien, selv om jeg er shitlei av temaet, men det er jo noe jeg har lært der og, som kommer godt med i denne videre prosessen.

Vi kika på lekteren. ”Kaklonk”, sa det når bølgene slo mot den. Ikke festet særlig bra og trommesettet hadde sklidd ut på første bølgen. Men det blir vel ei rå. Vi er i hvert fall klare. Jeg øvde meg BBBB i dag, før jeg dro innom en bensinstasjon og kjøpte en hamburger. Ja, du leste rett. Musklene svei for jeg var så trøtt. Jeg har tatt ut det hele, og nå skal jeg bare holde kjeft, ikke ta en eneste telefon. Bare lade opp til i morgen.

Huset står på hodet her, det er bare å ta tak, en ting om gangen.

Vi sees da,
Betty

Er jeg hest? Hvor er havren?

Ja, da tar jeg meg den største friheten på jord og skrive noen ord om NOE. Jeg sitter hjemme og synger meg ned, skal synge kl: 08:30 i morgen. Jeg har vært på bandøvelse, kanon! Og har program for i morgen. Så det ruller og går. NRK, KK og Lasse Berre Studoi kl 10:00 i morgen.

Jeg fikk en tilbakemelding på meg sjøl i dag, som eg syntes var helt på tryne. Men selvfølgelig, jeg har jo gått på titusen sånne kurs, som har lært meg at enhver tilbakemelding er av de gode. Uansett liksom, og jeg har lært meg å si: "Fortell meg mere om det!"

Ihvertfall så ble det sagt fra en, at jeg måtte jobbe med gehør og med rytme. "Jaha", svarte jeg hva mener du med det? Mener du at jeg synger surt eller noe?" Hvor personen sa: "Jada, det gjør du". "Hmmmmmmmm", sa jeg,"det må jeg skjekke ut med flere". Jeg hater sure toner og hører det kjapt, ihvertfall er det min egen påstand, og gammel trommeslager er jeg og, så her var det noe som ikke stemte. SÅ jeg har snakket med to musikere som jeg virkelig stoler på, og de sier at meldingen er helt på tryne.

Og det var da bra, for ellers hadde jeg spilt i et band som aldri gav meg tilbakemeldinger om min situasjon, og det mener jeg at jeg har. Men selvsagt jeg hvet da hvem jeg er og jeg har mitt eget utrykk. Hadde personen bare sagt, du holder ikke tonene lenge eller noe i den duren. Men vet du hva, det driter jeg i. Som gammel punker så gir jeg en god faen. Jeg er den jeg er og gjør det jeg gjør, og jeg har folk som liker å jobbe med mine/våre låter.

Men som en av tilbakemelderne sa: Bob Dyland kan heller ikke synge i tilfelle, heller ikke Janis Joplin eller Åge Aleksandersen. "Eller Ole Paus", fortsatte jeg og forstår det hele.

Så til dere som kommer på konserten vår på fredag, gi tilbakemelding om jeg synger surt eller er ute av rytme. Hvis ti stykker sier at jeg er en hest, skal jeg spise min havre.

See I care!
Men som kursledere har lært meg, tilbakemeldinger skal man ta alvorlig. Kan hende det hele sier mer om tilbakemelderen, men det er ikke mitt bord å skue.

Se her, jeg fikk da brukt situasjonen til noe, ikke dårlig bare det!
Jeg blir ikke mindre tilfreds med det!
Det finnes mange som synger vanvittig mye bedre, men det finnes bare en Betty.

God kveld i stuen,
Betty

Forskjellighetens Pris!

”Er du dverg, eller?” hadde en gutt spurt John Arvid om i går. ”Hva svarte du da?” Jeg svarte:”Nei, det er jeg ikke”. ”Flott”, svarte jeg, ”for det er du ikke”.

”Men tror du ikke han sa det for å erte meg da?”, spurte han. ”Vel, sånne ting vil du merke. Du skal bare huske på at du er stor inni deg og vi er forskjellig utrustet vi mennesker. Noen er lange, noen er tynne, noen er små og noen er runde”, svarte jeg. Det ble en kort pause. ”Mamma, er du lubben?” ”Ja, det er jeg, jeg er litt for stor nå, det er ikke sunt å være så stor, så jeg holder på å gå ned i vekt nå. Lubben kan også være et greit ord, så lenge det ikke er ment for å erte”.

”Hva skal jeg svare, når de sier at jeg er liten da?”, spør John Arvid. ”Det er mange ting og si, for eksempel kan du si: Jeg er liten av vekst og du er lang, hva så? Eller si: Jeg er født fortidlig!” svarte jeg og fortsatte, ”hvis du merker at det ikke er godt ment, og du får lyst til å ta igjen, så kan du for eksempel si til han første:”Nei, jeg er ikke dverg, er du et troll?” John Arvid begynte å le. ”Det beste er å være stor inni seg. Og de som erter er ikke store inni seg, de føler seg egentlig små, og så finner de noen å henge det på. Ikke la de få henge det på deg, John Arvid”.

Jeg har alltid vært større enn mange andre jenter, men hva så. Det betyr ikke at de skal få bestemme hva som er det beste. Jeg har en følelse inni meg av at jeg er like mye verd som alle andre, og det må du også gjøre. ”Jeg sa i klassen at jeg er en nerd og da begynte de å le. Hva betyr egentlig en nerd, Mamma? ”Det er en som har spesielle interesser, som dyrker de, som er flink til en spesiell ting, for eksempel film og det er du god på. Her i huset har vi brukt ”nerd” som noe positivt og det er det hvis du bestemmer deg for det”, svarte jeg.

”Vær bare stolt av deg selv du! Forskjellighetens pris har også en styrke, og den har du. For meg er du en kjempe”. ”Hva mente du nå?”, spurte han. ”Jeg mener at du er en av de største menneskene jeg har truffet, god natt og sov godt og husk på at vi er glad i deg”. ”Jeg er glad i deg og, kan du synge?”.

Det er mange bøyger og tanker som skal tenkes og mange runder hver dag, hvor det er mulig å la seg duppere. Det er vår jobb å ikke la det få styre. Det er ikke verd det.

94, 2 kilo i dag. I går sa Lars (Hei Lars!) til meg på STOLT, du må ikke veie deg hver dag, det blir du sprø av. Og det er jo en sannhet i det, bare det at det er et lite løft når vekten viser mindre enn dagen før. Og jeg er allerede litt skrudd fra før av.

Jeg må bare si: Tusen Takk for lånet av STOLT, til oss damenernes selveksponering. 3 ekstra timer jobbet STOLT gutta for oss og servicen er upåklagelig. Det er europas fineste kaffebar og det sier jeg ikke bare fordi jeg var med å lage den. Også driftes den med den beste føreren bak sitt ror, det er Lars Vanvikmyr og som mannsakp den trofaste Halvard Emble. Første plass i NM Barista 2006, og 19. plass i verden.

De skal servere mat under helgens kulturfusjonfestival, som starter tidlig på fredag. Det skal bli spennende helg for beboerne i Ilsvika. Resten av byen skal vel på AHA på Lerkendal, eller nyte fredagsroen der hjemme.

I går fikk Ruben sin Baryton og det var et vakkert syn, skal jeg si deg. Han gikk fram og hentet sitt instrument til appludering fra folket i korpset. De er glade for gutta som vil spille messing instrument og særlig blant de store. Ruben bedyret der han stod: ”Jeg skal ha Tuba når jeg blir stor nok til det”. Mitt hjerte lo, hele kroppen min bruset av glede. Det var knapt nok han greide å løfte instrumentet. Han åpnet kassen, mens han satt på kne og løftet ”det store dyret” inn til seg. Han satt munnstykket på og blåste en lang rein tone. Helt ubetalelig!

Jeg har brød på gang, jeg har kaffe i min kopp, jeg har et stille hus og jeg har Farris i glasset. Jeg har en vanlig dag med vanlige følelser, med vanlige gjøremål før det braker løs med en BBBB øving.

Jeg har en sønn som kommer inn døren.”Mamma, jeg har syklet fra Rotvollfjæra”.

Ha en god dag,
Betty

L Y K K E

Jeg har lykkelige barn om dagen. De synes skoleoppstart er fantastisk og jeg er lett påvirkelig, og fryder meg med. ”I dag har jeg hatt en flott skoledag”, sier Per Kristian og han ønsker seg inderlig å komme i noe de kaller for kikkehullet. Da sitter en elev i midten og de andre spør og gir respons og holder fokus på den eleven. Han veksler, fra å strutte mot nye mål, med bøker og oppgaver, til å bli helt knust, fordi han ikke skriver så fort. Vi tar tiden til hjelp.

Jeg stakk innom skolen til John Arvid i dag og de ser små og forskremte ut, disse 8.klassene, som alle er plassert i brakker på Persaunet. John Arvid var ikke der, de var på sykkeltur.

Ruben og jeg skal hente hans Bariton i dag. Det er tuba som er drømmen, men det er forstort instrument for en 8 åring. Tuba er ikke akkurat noe ”skjekke jenter” instrument, men han trenger sannsynligvis ikke noe instrument til den slags. Han har en energi som tar pusten fra selv meg.

Nå har jeg min fjerde bok oppslått (disse brillene gjorde underverker). Lysets kriger av Paulo coelho ligger på do og jeg tar en side av gangen:

Dikteren sier: ”Lysets kriger velger sine fiender”. Han vet hva han kan oppnå, han har ikke behov for å gå omkring i verden og skryte av sine egne gode egenskaper og fortrinn. Ikke desto mindre støter han på slike som vil bevise at de er bedre enn han er. For krigeren finnes det ikke ”bedre” eller ”verre”: Alle har de ferdigheter de trenger til å velge sin egen vei.

Men visse mennesker gir aldri opp. De provoserer og fornærmer, de gjør alt for å bringe ham ut av fatning. I slike stunder sier hjertet til han: ”Bry deg ikke om disse krenkelsene, de gjør deg ikke dyktigere. Du sliter deg bare ut til ingen nytte”. En lysets kriger kaster ikke bort tiden med å lytte til provokasjoner. Han har en sjebne å leve opp til.

---

I morges var vekten der den var på det laveste i forrige uke, 94,6 kilo, og det er jo bra. Jeg har vært hos hun ernæringsberten igjen og hun sier at pga medisinen kommer det til å gå treigt og det må bare være greit. Jeg har slått meg til ro, på den måten at jeg er i det, kler meg, ter meg og er ”fin nok”, men glad for hvert gram som går av kroppen min. Hvert gram som går av, representerer en beskyttelse jeg ikke lenger trenger. Jeg har reist meg, inni meg. Jeg tåler en trøkk uten all beskyttelsen. Jeg var hos akupunktøren og, han stakk nåler der det trengtes for å ta forkjølelsen. En trollmann med nåler.

Men det er fortsatt rart å stå i sitt eget lys. Det er en magnet i rompen ennå, så trekker meg bakover. Hvis jeg står som en påle i lyset, kjenner jeg at føttene nesten svikter. Jeg har liten trening i å stå i mitt eget lys. Liten trening i å gjøre meg sjøl viktig nok. Det er fortsatt denne ”skifte ganglag” følelsen.

Jeg snakker ikke om rampelyset. Det er noe annet. Det er der jeg eksponerer sang, band, taler etc. I det lyset har jeg god trening. Jeg tror at alle som som ikke fikk speilet oss i voksne, som barn, er litt skadet og elsker derfor rampelyset mer enn noe annet. Vi eksponerer for ”tapt ett eller annet”. I hvert fall vi som er litt voldsomme av karakter.

Jeg har nå skrevet i 10 minutter, mens middagen laget seg selv, tomatsuppe – folkens. Ruben og jeg skal av gårde, så jeg går videre nå.

Ha en fin mandag i ditt eget lys,
Betty

POWER STATION

I dag kom Ann Lill inn døren her og spredte energi. En vandrende healer med sitt virke. Hun har sunget inn sanger for NRK og er i gang med sine prosjekter. Hun er som meg i mangt, vi må bare følge våre egne intuisjoner. Jeg fikk lyst til å følge med ut i verden, men jeg er ikke klar. Jeg bygger opp kraften for å tåle.

Jeg har en link til Ann Lill sine bilder på siden her.

John Arvid har startet på ungdomsskolen i dag og det ble en bra start. Han virket fornøyd. Jeg skulle gjerne gitt mye for hans tanker. Han likte læreren og det er bra, og så tror jeg de har en punkejente i klassen. I hvert fall kunne hun virke slik på beskrivelsen hans. Bra at det finnes forskjelligheter. Alle kom hjem med nye planer, og skaper seg nye visjoner for året. Det er spennende å være med på og ikke minst ha tid til å være med deres vekst og iver.

Jeg begynner ikke i jobb, før jeg har sikret min egen helse og at guttene er på skinner. Det vil si at jeg må se at de ”bærer” seg sjøl og trives. Det var i deres følelsesliv at kreften gjorde størst innhogg. Nå er det dem som har krav på at vi sammen reparerer og at de blir trygge og solide gutter.

Jeg har sovet halve dagen, pga feberen og nå har det snudd. Jeg er blodsterk til helgen. Denne uken blir travel, eller den har mye innhold. Mange oppstarter, mange øvinger og mange nye møter.

I natt fikk jeg ikke sove pga varmen og det ramlet inn 2 spente gutter på rommet. Air condition på full pupp, men det ble klautrofobisk. Jeg har sittet oppe og lest om erkeengelen Mickael, og lar meg fasinere. Erkeengel Mikael er Beskytteren, med stor B.
Michael betyr ”han som er lik Gud”. Michaels farge er blå.
Michael kan hjelpe deg til bedre tro på deg selv, han står for sannhet ogrettferdighet. Du kan be om hjelp av han hvis du er utsatt for fare, er redd eller urolig, han vil gi deg trygghet og beskyttelse. Vi kan si at det åndelige vesen som vi betegner Mikael gjennom sitt virke som erkeengel blir hersker over alt det åndelige, som svarer til alt det som skjer mellom menneskene på jorden. Gjennom åndedrettet sirkulerer Mickaels vesen på en måte gjennom våre årer og våre nerver, for at vi skal arbeide med og aktivt oppta i oss det som vi som menneskehet skal nå fram til i samvirke med kosmos. Mickael utfordrer oss til å bli aktive i vår tenkning og vår indre vilje, slik at vi kan opparbeide vår verdensanskuelse som mennesker ved indre aktivitet.

Og det blir en Mickael jeg skal tattovere. En lysets kriger.

Du trenger ikke å være kristen for å tro på engler, så det er sagt. Men du må tro på noe større enn deg sjøl, en kraft og der har jeg ingen problemer.

Jeg fikk en mail i helgen fra primus motor i et plateselskap ”Snack Ohm Tapes i Bergen. De skal reutgi: ”INGENTING FOR NORGE” i lag med flere pønkeband i fra Bergen. Da er det mange samlere som blir glad. Jeg vet at den går for 1000 kroner på auksjoner.

www.sotapes.com

Vedr. vekt så går nå det sin gang. Et kilo opp i helgen. Dvs: 95,6 i morges. Jeg leser i boken: Fat is a feminist Issue og synes at denne setningen her var bra:

”Body fascism and the tyranny of thin and the sense that we should all be one size is not only unrealistic, it is unhealthy and unattainable”.

Ok, da tar det av rundt meg her, sultne barn,lekser og bind på bøker. Så har vi et gedigent opprydningsprosjekt i penner og permer og lego.

Ha en dynamsik dag,
Betty

En Personlig Grense

Et blikkstille hus, gutta er på Geocatch tur. Jeg har feber og holder meg i ro, for å lade batterier. Jeg har sovet lenge og spist et speilegg. Vekten er 96 kilo etter vin og mat i gårkveld. Ikke allverdens opp, ikke demotiverende en gang.

Boken, ”Fat is a feminist Issue” er boken for meg. Den har teorier vi knapt tør å tenke på, langt mindre kjenne på. Susie Orbach tenker tankene mine. ”Jenter legger på seg, for å bli sett av sine mødre”. En fantastisk påstand, jeg kjøper den lett! Selv om industrien pumper ut bilder av jenter med ”perfekte” kropper, og vi som voksne forstår at dette er ikke for ”oss vanlige”,så er det likevel vi som er kjøpt opp. Som voksne damer har vi et ansvar i dette. Og da mener jeg ikke bare i å moralisere eller la være å gi penger til topper og undertøy jenter ønsker seg, men være et eksempel, være fornøyd med oss sjøl.

Vi uttrykker alt for mye misnøye over bagateller som har med oss sjøl å gjøre. Vi trenger ikke å si det en gang. Det ligger som en eim rundt oss. Barn plukker det opp. Barn pleaser foreldre! Barn tar inn misnøyer også! Damer på 40 år, som vil ha 20 årige kropper bommer så vanvittig på verdiorientering i livet. Hva skal 20 åringene tro og hvordan skal de få slappe av i livene sine, hvis idealene henger skyhøye, som bær du aldri når. Hva blir ”the mean thing” de har fokus på, når vi som skal gå foran i alder og klokskap aldri er fornøyde med oss selv. Og som sagt, vi trenger ikke si det en gang, de merker det på oss.

I helgen har jeg pratet med to damer om dette, en på 26 år og en på 47 år. Vi er enige, men lite bevisste på det. Hun på 26 år blir rett og slett lettet når vi samtalerer rundt temaet, og ler fordi hun ser at det er faktisk en generasjon foran henne, som har skapt et bilde av hvordan en som kvinne skal være. Hun jobber i en hudpleiesaleong og møter mang en kvinne med formye av ditt eller forlite av datt. Hun på 47 år, bestemte seg i går for å slutte å kalle maten hun spiste for ”sunn mat”. Datteren hennes på 10 år, legger allerede vekt på ”det sunne”. Dessuten så drikker jenter mellom 10 og 20 år, konsekvent ”light” bruser. Det er galskap.

Jeg kan synes at det er spennende, hvordan vi kan påvirke hverandres holdninger, slik at vi vokser som mennesker. Våre holdninger blir plantet i barnas fremtid. Det er det ingen tvil om.

I går sa jeg: ”Min sønn er blitt litt rampat”. ”Plukk det av han tvert”, kan en si. Og jeg er så uenig. Den lille rampen han har i seg, må han få ha, såpass må han ha, for å overleve som ungdom på ungdomsskolen. Han kommer fra et høyere middelklasse nivå, ingenting galt i det, men han skal møte en verden fra alle nivå.

Jeg tar ikke den diskusjonen. Så ser vi hverandres måter å sette grenser på, og det river i hjertet mitt, når et barn blir krenket. Hva ønsker vi å oppnå med å sette en grense, er det at barnet skal forstå? Da er det ikke grunn til å trakke på barnet samtidig. Og så er det forskjell på mine grenser og barnets grenser. Det å sette grenser er et makt middel og alle familier må ha regler, det er greit. Men målet er vel å opprettholde kontakten.

Vi har ingen rett til å trakke på hverandre. Duppere med:”Har du ikke skjønt noen ting, jeg har sagt det til deg før, hvor mange ganger må jeg si det, før det går inn?” En slags sensur, i påhør av andre voksne, slik at vi får markert at joda, vi har autoritet og vi tør å være tøffe. Barnet går med bøyd nakke og du ser dens selvsensur lyser.

For hver gang grenser blir satt, som har krenkelse i seg, ødelegges litt av forholdet mellom barn og foreldre. Vi voksne fraskriver oss ansvaret for det som har skjedd, og legger skylden på barnet. Så skal vi reparere med å si: ”Er du sur ennå?” eller ”Nå gir vi hverandre en klem, og så er vi venner igjen”.

Kunne bare vi voksne forstå at igjennom å snakke ut i fra våre egne personlige grenser, kan barnet forstå det du sier.

Er det rart at jeg endte opp som barnevernspedagog? Men ut i jobb skal jeg ikke, får panseret mitt er såpass sterkt at dette ikke skaker meg.

Joda, jeg røykte i går og føler at det lukter ennå. Det gav ikke det jeg tenkte at det skulle gi. Det ble ikke noe kikk av det. Jeg er ingen røyker. Forsøplet er følelsen etterpå. Greit med alt som er erfart og gjort.

Ha en fin søndag, 20. august 2006 Betty

BLOGGETID

Da er blog følelsen tilbake, og da er det bloggetid. Ære være skriften og det skrevne. Vekten er den samme. Ned 0,2 opp faktisk. Så da er det reelle 1,4 kilo ned på en Herbalife uke. Jeg er ikke så veldig imponert, i forhold til å ha ofret mengder med mat, og i og med min store kropp. Men ok, sånn er det.

Jeg måtte steike 2 egg her i sted og skar ukens første skive. Jeg trodde jeg skulle forgå av sult. Sikkert fordi jeg trente i morges på SATS. Spinning kan være bra, hvis jeg får svettet mye og det er en kjekk kar og se på. Det var det! Han var sånn:”kom igjen type”, som sa hvor langt det er igjen og som droppet det der: ”Det skal gjøre vondt” greiene.

Hun bak skranken spurte meg i dag: ”Betty, hvordan går det?” Da er det godt å få svare:”Jo takk, det går bedre”. Så kommer oppfølgeren:”Er du helt frisk nå?” Da regner jeg med at de spør om jeg er fri for kreft, og jeg svarer:”Jeg regner med det, jeg lever i hvert fall som om jeg er det”. Så nikker de annerkjennende og synes det hele høres litt skummelt ut og det gjør jeg også. Så da er min oppfølger:”Vi får leve i dag, ingen har papir på morgendagen”. Så går jeg derifra og sier:”Takk for at du spurte”, og så møter jeg dagen med denne følelsen: ”Ja, jeg kjenner inni meg at jeg lever, jeg er tilstede!” Det gjør meg så vanvittig glad.

Bernt er ute og kajakkerer og da vet jeg at han har det bra. Jeg ba han skjekke ut scenen de bygger til konserten vår neste uke. En flytende scene, spennende. Gutta gjør det de aller helst vil. John Arvid lager film og Per Kristian bygger lego. Ruben er ute hos en kompis. Vi har en supersosial fyr i familien.

Jeg skal ta meg sammen og legge ut en av filmene til John Arvid en dag, hvis ikke han blir filmressigør, så blir ingen det. Filmene er genial. I dag har han innredet rommet sitt, slik at legofyrer er på kino og ser en dvd og han lager film om dette. Vi så på Amanda pris utdelingen i går, og jublet og applauderte når noen fikk priser. Særlig da Pitpul Terje fikk pris for beste barne-og ungdomsfilm. En film med et viktig tema.

I går fikk jeg hyggelig invitasjon til Galleri og med påfølgende konsert med Dum Dum Boys. Der er jeg ikke! Det blir formye for meg. Jeg orker ikke gammel rolle. Men jeg legger på minnet at jeg ble invitert, det satt jeg pris på.

Konserten vår på Kulturfusjonen står annonsert i dag og da er vi et hakk nærmere. Da kommer ørnene og flakker litt rundt i magen, deilig. Jeg gleder meg særlig til de nye låtene, de skal bli bra. Så har vi fått låne Krypten som øvingslokal og det stedet elsker jeg. Det er det kaffetrakter, do og sofa. Selve rommet gir ikke noe god lyd, det er egentlig et studio. Kanskje ikke beregnet på et 10 manns band heller, men vi har øvd trangere og med kjipere lyd mange ganger.

I dag fikk jeg en bok i posten. Fat is a feminist issue. Skrevet av Susie Orbach. Hun mener at vi damer som legger på oss, gjør det mest pga vårt eget selvbilde. Det visste jeg jo, men fint å få det bekreftet. Fett virker også beskyttende, men det er et faktum at vi ikke er så nøye med oss sjøl, vi som ønsker å være idealvekt og er 10 talls kilo over. Jeg har 3 bøker jeg holder på med nå, den beste heter: Til jeg finner deg, med John Irving. En liten murstein med livet til Jack, som er litt skrudd. På do har jeg liggende I de gales hus, med Karin Fossum, men med den går det trått, jeg sitter ikke å leverer så lenge av gangen.

Det sklei jeg over til:”er ferdig med å skrive for i dag”. Da ramler det ut sånne hverdagslige greier og det er sånn på kanten interessant. Ikke noe artig å skrive i hvert fall. For eksempel å skrive om at jeg er forkjølet, kunne ikke ramlet meg inn, men jeg fikk nevnt det.

I dag er det gatefest og jeg skal smugrøyke. Æ glær mæ.

Lev i dag,
Betty

Fredagsrompen 10

Det er fredag folkens og da er kun det beste godt nok. Når ingen andre stilte opp med bilde denne uken, så er det intet annet å gjøre enn å stille med egen kropp. I forhold til størrelse, så har jeg litt å gå på, det skal være sagt.Heldigvis er det mye maipulering som kan gjøres med bilder, så det hele kan se litt "lano" ut.Et riktig så lyst og fornøyelig utkast.

I dag har jeg fått ventilert litt, og det hos folk med vett. Da føler jeg meg ikke så sprø lenger. Da oppdager jeg det 'vanlige' med meg selv og blir fornøyd. Jeg pratet med psykriateren i Oslo over telefon. Vi snakket om gamle kompensasjonsstrategier som før har blitt brukt for å bli sett og likt, og som nå er lagt bort. Han forklarte denne ensomhetsfølelsen, den kommer når du velger noe nytt for deg selv. Følelsen tilhører en annen tid, det som skjer er at jeg modnes. Jeg greier å leve med meg selv, uten å jogge ut og skaffe meg bekreftelser over alt.

Jeg vet jo at det bare er å strekke seg ut, så finnes det folk. Men det er ikke folk jeg savner. Det er en ensomhetsfølelse som trenger meg, at jeg kan leve med meg. Ikke verdens flinkeste organisator, ikke den beste eleven, ikke den naboene svermer rundt,ikke den tøffe rockestjernen, men rett og slett bare meg, den helt vanlige Betty, som kan leve med seg selv. I ro og uten andre.

Dag snakket om folk som liker å være møll i lyset. Når jeg ikke lyste, det året jeg var syk, finner de seg andre lys å være møll i. Egentlig så savner jeg det ikke, det er bare rart. Når jeg kjører bussen min rundt i rute igjen, så er ikke de der. De er borte.

I dag fikk jeg mail av en dame som bodde i Sandefjord, det året jeg bodde der (3 år gammel). Hun sendte meg to bilder, av henne og av meg. Det var veldig hyggelig. Jeg fikk speile meg i en annens opplevelse av henne og av meg. Rart hvordan en blir hentet inn i tiden. Takk skal du ha!

Jeg har tatt en kjapp tur på Ikea og kjøpt noe vi trengt og endte opp med noen gardiner til stuen også. Jeg har hengt de opp. Jeg er spent på om Bernt ser det når han kommer hjem, eller om han leser det først på blogg. Han er ute og drikker lønningspils med kollegaer. Guttene så endringen tvert og det er ikke rart, de er burgunderrøde, nærsagt lilla. Jeg bare fallt for de. Og så er det 7 år siden sist.

Ha en fin helg folkens!
Det skal jeg ha!
Betty!

Husdyr

Det er oss igjen. Ingen gjester, og det er en slags hverdag. To hverdager igjen før skolen begynner. Vekten var det samme som i går, og dagen før det, og det er greit det. På 1 ½ uke har jeg gått ned 5, 8 kilo. Det er alltid avhengig av hvilket scenelys du velger.

Edderkoppen du ser, bor rundt oss og holder innsekter borte. Edderkopper gir også lykke!

I går fikk jeg mail fra en som ville si at jeg er i mine hormoners vold. Jeg vet det. Nolvadeks, som inneholder Tamoksifen, som jeg må ta i 5 år, kan forstyrre denne prosessen. Jo, takk jeg er klar over det, men det fritar ikke meg fra mitt anvar ’å forsøke’. Jeg har bestandig gitt etter for slike forklaringer, og latt det skure og gå.

F.eks har jeg født 3 barn og lagt på meg i hvert fall 25 kilo i hvert svangerskap. På midtersten var jeg oppe i 111 kilo og alt dette pga min laidbacke holdning til kropp. Det var liksom hormonene som gjorde det. Men jeg skal love deg, jeg spiste!

Det regner bergensere ute. Store og mange dråper. Det er stille i mitt hus. Per Kristian sitter og leser det nye legobladet, det er bibelen her i huset. Det er sant at de har mye lego, men bygge det gjør de. Siste konstruksjon står på kjøkkenbordet. Det er en båt på 56 cm. En båt, med bil som har kanon om bord, og en skjellettmann som sitter foran og styrer med en pendel. Båten har vinger opp i været, som skal gi den mer fart. De er bare to om bord, den andre er en robot. Han kan fikse ting og gjøre som skjelletmannen sier. ”Båten skal ut på en lang reise”, sier Per Kristian. Det skal du også min venn, en lang reise i livet!

Jeg føler meg ennå litt tappet. Det er mest når tankene går i retning på det jeg ikke får. Jeg forstår at noe skal ofres og at noe skjer inni kroppen, som krever energi. Tappefølelsen gir en demper på humøret og det har jeg ingen rett til. Men en banan gjør susen, kjenner jeg. Og jeg kjenner at kroppen slipper.

Tappefølelsen kan også være pga alt som skjer rundt oss. Det er mye på gang i denne familien. Men jeg sover godt, og føler at jeg har de næringsstoffene kroppen trenger. Kroppen kjennes helt annerledes ut. Du vil ikke se det på meg en gang, at jeg er minus disse kiloene, men jeg kjenner det og det er deilig. Jeg har snakket med Årdal og fått gode energioverføringer derifra. Det kan jeg leve på lenge.

Brød står til heving og dagen har begynt. Det er bare å gå inn i den!

Ha det bra,
Betty

PUPPEN ER FUNNET!

I dag kjente eg bare en sånn sinnsyk trang til å skeie ut, og det ble et glass rødvin. Øverst på listen av luksus står et glass rødvin, et stille hus og en bloggpost. Alle 3 tingene er på gang akkurat nå og iveren er tilbake. Det er klart at jeg er litt mer tappet, når jeg ligger på 1200 k?alorier om dagen. Om onsdagen så bruker jeg å dra på SATS kl 06:35 om morgenen, men jeg hadde bare glemt det. Så det krever sin kvinne å spise mindre.

Vekten var det samme i dag, som i går, 94,6 og det er greit det. Dette skal ta år og dag, så det gjelder å ikke trøtne i første runde. Og ja, i går fant jeg puppen min igjen. Bernt fant den i sin nattbordskuff. Jeg greide ikke å dy meg om å spørre: ”Har du kost deg ferdig med den no?”, så kastet jeg puppen etter han. Vi har ikke mer moro enn vi lager sjøl, det er bra sikkert. Jeg skulle ønske jeg kunne si at puppen nå er for stor, men det er den ennå ikke. Men magen har skrompet, jeg er ikke så oppblåst som jeg var.

I går var jeg på øving og det var bra. Det kan hende dere har det moro med mye annet og mange andre band, men BBBB er en egen familie. Særlig hyggelig var det at Egil dukket opp, han er saksofonisten i bandet. 30 sølvpenger som vi øvde på er den mest se?e låten av alle, og med sa? Solo på det rette stedet, ja da svinger det bra, da er det LYKKEN I LIVET.

I dag har det vært sosialt. Kristin og Øivind i noen timer. Tantebarnet mitt og jeg dro på dametur og kjøpte skoleklær til henne. I går på Pirbadet, stod hun på 5 meteren og 6 gutter satt under og ropte: ”HOPP! HOPP! HOPP!” lenge. Hun hoppet! Så dukket hun opp igjen, frydet seg og var glad. Sånn fryd som mange av oss voksne mangler. Det er helt herlig å se et barn fryde seg og le og være fornøyd med dagen. Ingenting er større enn det, trossalt!

Selv om jeg blir sliten av sånne ekspedisjoner som i går, 7 unger i Pirbadet, så er det et privilegium å få være med småfolk, særlig når jeg ler med de og er tilstede i deres situasjoner. Men helt klart, jeg fjernet meg innimellom med en bok. Jeg trenger ofte hodet mitt for meg selv, for så å komme sterkt tilbake.

Jeg har gått tur. Jeg har fokus så det synger. Jeg har en mann og 3 barn. Jeg har et ansvar for min egen lykke. Jeg har motorsykkel i garasjen, hvor en edderkopp har spinnet et hjem på (har ikke kjørt siden Halsa). Jeg har kort på SATS. Jeg har venner. Jeg har bil. Jeg har båt (2 kajakker). Jeg har skrivekløe. Jeg har muligheter så det dundrer. Jeg har utdanning. Jeg har band. Jeg har epletrær. Jeg har klær og mat i skapet. Jeg har det meste, fordi jeg har livet!

Den lille lykkefølelsen kom akkurat nå! Herregud, jeg er glad jeg er i stand til å se det, kjenne etter og ta det til meg! Jeg er fornøyd med meg sjøl. Og det skal jeg ikke slutte å være!

Jeg tar et glass rødvin til! Det svinger!

God kveld,
Betty

TILTRO

I dag har eg følt meg slapp. Det er i dag jeg må ha egen tiltro til å gjennomføre en handling. At denne Herbalifen fører til ønsket resultat. Jeg går rundt og leiter etter ”noe”. Det skal bli bra med en øving med bandet i kveld, det gir energi og det er fokus på noe annet.

Klart at en dag i pirbadet med 7 gutter gjør sitt, og alle tankene som svirrer i hodet vedrørende kropp. Jeg sprakk i dag og spiste en salat. Da ble maten guttene hadde mindre attraktiv.

Jeg har virkelig sett på kropper i dag og de som er runde med selvtillit, synes jeg er flotte. Gutta med muskler blir fort arrogante og de tør ikke møte blikk, når du passerer. Helt sånne vanlige folk er de som er hyggeligst å være rundt, de har ikke noe krampeaktig ved seg. Men du verden det er mange tjukke barn, det kan jo være en sykdom, som for eksempel asbergersyndrom, men det behøver ikke være nødvendig for et barn å være tungt overvektig, hvis det ikke er sykdom. Men så er nå en gang psykiske problemer lett å spise på og, og jeg ser ikke bort i fra at dette er tilfelle for mange. Det kan ikke hete:”At de er bare glad i mat”. Den er for enkel. Det het det da jeg var liten og, men jeg skjønner jo som voksen problemet.

Det ringer på døren hele tiden her, i et kjør. Hvis jeg skal åpne hver gang, så blir det det jeg gjør og det gidder jeg ikke. Ungene har delt ut lapper i gaten om KLÆSPARTY på kafe STOLT, tirsdag 22. August kl. 20:00. Bare kom! Høstens klær er kommet!

Så var det prosjektet som ligger og brenner! Deilig å være hjemmeværende ennå. Jeg skal bli sterk til tusen! Nå drar jeg på øving og det skal bli friskt!

Lev vel,
Betty

94,6 kilo

Det lakker og lir. 0,4 kilo ned fra i går. Jeg føler meg slankere, og ikke så oppblåst. Det er en gevinst i dette! Humøret er upåklagelig bra, ennå litt stram over leppen. Men hva kan eg vente etter 4 dagers kur, en kur som skal vare i flere måneder.

Neste tirdag skal jeg ha Green House Party på STOLT og jeg ønsker alle bloggere og venner velkommen. Det starter kl.20:00. Høstens klær er her og vi kan fornyes over en kopp kaffe. STOLT holder ekstra åpent for oss noen timer.

Det regner, det er greit, vi skal på pirbadet. Jeg synes at det går greit å ha ungene hjemme, men jeg gleder meg til alle har rutiner. De sover lenge, de roter og spiser når det passer. Dette er en greie som tåles en stund, så blir det nok av det hele. John Arvid har høy produksjon av film og de andre er skulespillerne. Jeg skal legge ut en film en dag for allmuen.

Jeg sloss med den indre kritikeren min, og jeg vet ikke helt hvorfor denne gangen. Dette matopplegget kan være en årsak. Men også de prosjekter som svirrer rundt meg. ”Hva vil de andre si?” sier kritikeren, og det er den er helt uslåelig. Det er klart at andre vil prate. ”Betty bruker enhver anledning hun”. Svar:”Ja, det er klart, til noe jeg tror på!” Den gamle kritikeren som sier at jeg skal ikke tro at jeg er noe og at jeg er en egoist, klinker som kirkeklokker plassert inni hodet.

Men det er ikke sant, det er nøye tenkt igjennom og planlagt. Jeg bruker meg sjøl, for noe jeg tror også hjelper andre. Fri meg fra et samfunn som er så kult at vi ikke kan være personlig. Jeg snakker ikke om Se og Hør utlevering, men om å gi en sak et ansikt. Se og Hør har jeg ristet av meg to ganger. Det er det som er helt konge med blogg, her er det din egen stemme som taler.

I går ble jeg betegnet som et fyrverkeri, og når 10 stykker sier at du er en hest, er det bare å spise havren. ”Andre” er de som kritiserer alt, som vil holde deg nede. Det er noen rare damer her i byen, som gjør alt mulig rart offentlig og de er mektig. Jeg synes ikke helt om opplegget, men hvem er jeg til å kritisere de som personer. Alle har en måte å overleve på. Og noen eksponerer det mer enn andre.

Det er trygt å sitte der og bare kritisere. Og vite med seg selv:” Meg hvet de ingenting om, nei”. Så kan jeg sitte her med mine hemmeligheter og kritisere andre som leverer.Men hva er den tryggheten verd, hvis den ikke gir annet enn en sjøltilfreds mine og en inaktiv holdning til livet?

Nå er det mrogen og vi skal gjøre oss klare.

Ha en god dag dere,
Betty

Google.com, Yahoo.com, verden.abcsok, searh.kvasir.no, altavista.com, origo.no, lycos.com!

Jeg ser ofte, hver dag på ’Site Meter’ hvilke ord folk søker seg inn på, for å finne bloggen min. I dag noterte jeg meg en del av de. For eksempel kom det en inn kl 3:49:21, som hadde leitet på google.no etter: hjemmeside+sladder+lærer+betty. Ikke vet jeg, men paranoid blir jeg ikke, men en blogger vet mer enn du tror. Så det er derfor de sluttet å snakke til meg, ja,ja. Litt må jeg tåle jeg og. De kjenner meg ikke, de bare antar og tror og alle har meninger om alle.

Jeg vet mye om mange som beveger seg i korridorene på skolen der vi bor, men det er ikke særlig interessant å skrive om det. Jeg vet hva ansatte mener om ledelsen også, men det ville vært et hån å utlevere dette. Nei, det får hver man stå for sjøl. Jeg står for mine greier. Sannheten for min del, er at jeg var ikke særlig imponert over hvordan skolen taklet at familien ble rammet av kreft, men nå er det over. Vi har karret oss opp igjen og er parate til et nytt skoleår. Friskere og sterkere enn mange.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg vet hva jeg skriver. Det er jeg som trykker på ’print’ knappen, det er jeg som leverer.

Som regel er søkeordet: bryllupstale (jeg har skrevet en på blogg), brystkreft og lymfer, Prepple har vært et søkeord som mye er blitt brukt og toppturer, hallelujah lyrics.

Sjeldnere ser jeg søkeord som: dongeribukse + trommel (jeg skrev i April at jeg skulle kjøre bilen i trommel og tok dongeribukse på om morran). Ivar Skaar har gått igjen noen ganger samt skam, dikt, Khalil Gibran. Standarden er Betty, noen ganger Betty + tattoo.

Og sånn går no dagan. Jeg vet ikke jeg, om det er de som snakker eller vi som skriver som trenger mest hjelp. Men jeg innrømmer i hvert fall at jeg trenger hjelp noen ganger. Men fri meg fra sladder! Tiden er for dyrebar!

Det har vært en mektig dag. 3 møter på rappen. Snart kan jeg offentliggjøre planen på blogg, og du vil sperre opp øynene. Men for det meste må det ennå holdes litt igjen, til flere ting er sikret.
Det er gode krefter i sving, det er sikkert.

Dette Herbalife greiene går greit, jeg får ingen fall i blodsukker og sover hele netter. Jeg går og jeg går. Kunne ønske at dette gikk fortere, men jeg brukte tid på å få kiloene på og må bruke tid på å få de av også. Det har vært uvant travelt i dag, og i morgen skal jeg i pirbadet med 8 unger. Barnas dag! Men jeg skal sørge for å få svømt noen lengder.

Neste fredag har BBBB to konserter i byen.

http://www.atelierilsvika.no/

Der står det Kulturfusjonen og klikk deg videre. Kanskje vi sees der. Vi starter kl. 21:00.

God kveld, Betty

95 BLANK

Strålende! 0,8 ned fra i går. Jeg føler meg lettere på tå, hvordan skal det gå når det er minus 25 kilo til. Jeg kommer til å fly.

Det er ikke tungt, men det er en prosess. Det er et slags vakum å komme inn i. Bernt har bevegd seg rundt i sin forkjølelses boble i helgen, og jeg i dette vakuumet. Vi har vekket hverandre opp en gang i mellom. Vi har våre metoder.

Det er mandag, det er kjøligere, det er perfekt!

Det er lettere å svinge seg opp og ned trappene. Den følelsen er det jeg leiter etter. Den reelle gevinsten av å miste kilo for meg er at alt skal bli enklere. Jeg gikk tur i går selvsagt og jeg går fortere også. Utseendemessig føler jeg meg fin, som stor, fordi jeg har pyntet meg og fordi jeg synes at stort kan være flott.

Slanke damer behøver ikke se fine ut, fordi de utråler ikke nødvendigvis fornøydhet. Legg merke til det! Det sitter i hodet, hvor vidt du synes godt om deg sjøl. Jeg synes det er barnslig å ønske seg en kropp som en tyveårings, når en sjøl er 40. Det skal være en forskjell. Vi damer på 40 år skal akseptere at vi har mer mage enn de på 20 år. Jeg synes synd på 20 åringer som vokser opp med mødre som skjemmes over sine ekstra kilo. Noen 40 åringer har ikke ekstra fett på magen. Enten har de trent seg halvt i hjel, spist så lite av de er svimle, ikke født barn eller presset det inn i ”boody’er” som strammer, kanskje de er spiseforstyrra eller simpelthen slanke bestandig. Men sistnevnte er det få av.

Vi har et ansvar overfor yngre jenter i å være fornøyde med oss sjøl, akseptere oss sjøl og være voksne damer. Et kompliment til en 40 åring, skal klinge annerledes enn et kompliment til en på 20, når det gjelder kropp, utseende og personlighet. Damers stadige jakt etter å ikke bli eldre er patetisk. Vi skal samme veien alle sammen.

Når det er sagt, så synes jeg veldig om å ta vare på seg selv, kvitte seg med de 3 ekstra kiloene om en vil det, men for guds skyld: ”Vær fornøyd!”

Jeg er i hvert fall fornøyd med meg sjøl om dagene, fornøyd med min egen innsats og fornøyd med hvordan jeg ser ut, selv 25 kilo for mye. Det skal bli lettere å leve uten overfloden av kilo og jeg kan ta fram et helt garderobeskap med ubrukte klær.

Hva slags kompliment synes vi er ok å få? Jeg setter pris på: ”Du ser flott ut”, eller ”du stråler i dag” eller ”du har et utrolig pågangsmot og får til masse”. De verste er: ”Du ser ung ut”. Når folk snakker om at de synes det er grusomt å eldes, så er de redde livet! Og det må være tragisk.

Det følger en del goder og en del onder med å bli eldre, godene er klokskapen, erfaringene som resulterer i at du velger bedre for deg sjøl, bedre økonomi, sjøluhøytidelighet. Ondene er at en kan få ondt her og der, men bevegelse er fremdeles en nøkkel her og en kropp med trivselsvekt. Jeg snakker ikke om alvorlig sykdom, det kan være for jævli, men det er ikke det som er normalen heller.

Nå skal jeg starte dagen. Mitt skjønne tantebarn er her. En jente som er fornøyd med seg sjøl. Det er Per Kristian også sier han her. De ser på frokost tv og jeg avslutter skriving.

Ha en flott dag,
Betty

95,8 kilo

Så er vi der igjen. Jeg har vært der før. Og forbi det. Jeg påstår at jeg aldri har vært 50 kilo, men jeg må jo ha passert 50 kilo en gang. Herbalifen virker og jeg er ikke ubehagelig sulten, men litt stram rundt leppene kanskje, men det går over etter noen dager. 95, 8 kilo har jeg passert flere ganger. Nå er det nok.

En søndagstur er tilbakelagt. Den store turentusiasmen er ikke å spore hos guttene, så i dag hadde Bernt funnet fram til Geocahing. Det gjelder å finne noe som ikke nødvendigvis er et voksent behov. Jeg for eksempel liker ikke å plukke bær noe særlig, eller sopp for den slags skyld, og jeg gjør det heller ikke. Som voksen kan jeg velge det bort. Guttene er ikke oppdratt til å ”please” og gjør det heller ikke. De suger ikke etter å bli sett som flinke turgåere (men sikkert noe annet, som i enhver familie). Men tur er friskt uansett og ute liker vi å være.

Geocahing var mitt i blinken. Det er poster satt ut, med en bok og med en ting, som de kan bytte. Så skriver du inn på internett at du har vært der. Du kan også lage deg en ny post og følge med på nettet og i boken hvem som hadde vært der. For mine litt uentusiastiske tur gutter var dette midt i blinken. De klatret høyt og lavt, og fant i dag to utlagte poster. Jeg la fra meg et dikt på en, og oppfordrer andre bloggere til å gjøre det samme.

www.geocaching.com

Det finnes 2 500 slike poster i Norge. Skal en klare å motivere en unge til å like noe, må en finne inn til det som kan fenge. Ellers er løpet kjørt. GPS ble en suksess sådan.

Det er søndag, det er varmt, det er som å være på trip å spise lite. Utenfor meg sjøl opplevelse, men klærne løsner og jeg er bestemt. Dette skal jeg klare. I morgen blir det en spennende dag for Josefine. 3 møter på rad og et tantebarn kommer hit for noen dager.

Ensonmhetsfølelsen gnager, den er her nå fordi jeg konsenterer meg om mitt og da møter jeg følelser. Særlig de strengene inni meg, som bruker å gi faen. ”Det er ikke såååå viktig” strengen, men det er det. Jeg skal operere ny pupp, jeg skal ikke ha tilbakefall av kreften, armen og kneet mitt skal ha det bedre og det er egen helbredelsen som må taes.

Det nytter ikke å legge seg flat for ”den indre kritikeren” som vil gi faen eller legge det på ”synes synd på meg sjøl” greie. Jeg har krefter til å ta det og nå vil jeg det nok.

Det er sterkt som en besettelse, heldigvis!

Jeg gleder meg fryktelig til middag, det må jeg si. Biff og kantareller, masse salat og grønnsaker. Nå skal jeg ordne med det og nyte hvert sekund jeg spiser.

God søndag, 13. august 2006 Betty

Inn Til Avhør

Den står for seg sjøl. Enjoy it! Takk til eier av denne rompen og alle andre bidragere til fredagsrompen!


Har du opplevd neon gang, at du tenker, nå burde jeg ikke si mer, også snakker du likevel. I håp om å få noe eller fordi personen bare krever. Det er noen som kan den kunsten godt, få andre til å snakke og levere.

Jeg har trent meg på å ikke si ’alt’. Avhengig om omgivelsen responderer. Det kjennes godt å begynne å få kontroll på hva jeg deler. Sånn sett er det lettere på blogg, fordi jeg faktisk tenker igjennom hva jeg vil gi fra meg.

Egentlig synes jeg at det å kommunisere dette jeg skriver akkurat nå, kan være ganske morsomt, men det er ikke lett å få det til nødvendigvis, andre må også synes at det er interessant.

Å gå ned i vekt er en ensom kamp. Ensomhet er noe jeg ofte kjenner på, men det er en ensomhet som jeg er blitt dus med. Som Bernt sier:” Ensomheten er det normale”. Som voksen lever en med den ensomheten som er god. Det værste er å være ensom blant mange. Det hender ofte i sosiale lag, at jeg føler meg ensom sammen.

Min første dag på Herbalife og dette har gått helt greit. Sultfølelsen var ikke vond og middagen smakte helt nydelig. Torsk med kantareller og salat til. Jeg ser hvor stor jeg har blitt, med nye øyne. Gjennom kampblikket. Utrolig at jeg greide å bli så stor. Når jeg ser bilde av meg sjøl, ser jeg magen. Jeg greier ikke å holde den inne på bilder mer. Den bare er der, men nå skal den vekk.

Dagen ble lang, fordi jeg la opp en ny vane. Jeg har selvsagt gått tur, skrevet på bok, lest bok og gjort litt hustinger. Nå skal jeg legge meg snart.Men vil bare ha det sagt. Blog er ikke teapi. Blogg er en beskrivning!






Takk til livet,
Betty

96,4 kilo

Den står for seg sjøl. Enjoy it! Takk til eier av denne rompen og alle andre bidragere til fredagsrompen!


Fantasiløse overskrifter, men jeg får nå bare holde på. 0,6 kilo opp og det sier jeg ikke noe på, med 3 pizza stykker og 5 glass vin kvelden før. I går tok jeg feil, det var ikke o,4 ned, men 0,8, og sånn går no dagan.

Lørdager er herlige tempo i. Det handler vel om hvordan vi tar tiden denne dagen. Hvordan vi beveger oss inn i timene som kommer, roen, avisen. Det å disponere dagen fritt til hva en vil.

Og jeg gjør det jeg vil, skriver og skriver. Spennende med arbeidet på boken. Der er det mest tankearbeid og så skrive 3 linjer, for så å la det ligge og plukke det opp igjen når det har modnet seg. Endring på ord, bytting av ord. Et puslespill som skal ramle på plass.

Blogg er ingen dagbok. I dagbøker skrives livet på en privat og utleverende måte. Der skriver du om forventninger til folk som ikke innfries i en annen drakt enn i en blogg. I en dagbok vrenger du sjelen din. Jeg skrev dagbøker da jeg var liten, slike små med hengelås på. Det var så privat at de skulle aldri noen lese fordi der utleverte jeg meg selv. Men det er og ikke pga deg selv de trenger hengelås, det er fordi du omtaler andre mennesker. Og det har med ytringsansvaret å gjøre. Et slags taushetsplikt ansvar.

Men taushetsplikt er stort sett ikke til noen nytte egentlig. Jeg kan pga min utdanning lovene på rams vedr. taushetsplikt. Men selv i arbeid har jeg sett hvordan disse lovene har virket mot sin hensikt. De ulike profesjonene kan ikke snakke sammen, rundt en person pga lovene. Da kunne heller ikke ”det beste” legges til rette, fordi det manglet en helhet.

Jeg har lært meg å være tausere rundt egne private ting, i samtaler med andre. Mest fordi det må være en likevekt i det man deler. En gi og få situasjon. Hvis jeg plages med noe som resultat av en sosial setting, prøver jeg å forstå situasjonen og ikke ”bære” skyld. Det kan like godt være den andres problem. Men kunsten er å se på: ”hva var det som fikk meg til å reagere slik? Hva er det med meg som jeg kan endre i denne situasjonen, for at det ikke skal være ubehagelig”. Det er friheten jeg har tilkjempet meg. I det ligger nøkkelen til endring, ut i fra de valg jeg gjør og de handlingene jeg fortar meg ut i fra valget.

I dag startet jeg Herbalife. Yes, i gang. Da er det pulver og tabeletter i ukesvis. Bytter ut frokost og lunsj med ’shaker’ og skal spise frukt og middag. Dette skal bli spennende. Det er i hvert fall uhyre godt å ha fokusen innover og satse. Det må til for at jeg skal kunne gå ut i denne verden og ha overskudd til å være i ulike roller. Jobb for eksempel. Jeg må styrke kroppen til å tåle. Det er helse!

Verden har bruk for at vi tar vare på oss selv! Slik at vi kan bidra med våre erfaringer. De sultne barna i afrika blir ikke mettere av at jeg spiser opp maten på tallerkenen min, men at jeg har overskudd til å løfte et engasjement mot en mer rettferdig verden, og til det trengs det overskudd.

Andre får det absolutt ikke bedre av at du slutter å fokus på deg selv. Oppofrelse har aldri fungert som ’god nok hjelp’. Hvis du hjelper deg sjøl, løfter din egen hverdag og verden du beveger deg i, kan andre vokse i ditt nærvær.

Nå skal jeg servere mat til guttene her,

Betty

95,8 kilo

Den står for seg sjøl. Enjoy it! Takk til eier av denne rompen og alle andre bidragere til fredagsrompen!

95,8 kilo. Jeg sier ikke mer. Joda, det gjør jeg helt sikkert. 0,4 ned fra i går. Det virker å ta seg sammen. Og energien kommer trillene som perler på en snor. Må sette meg ned å skrive litt, for å ikke gå bananas. I går fikk jeg innkalling til kneoperasjon og den skulle skje førstkommende mandag. Jeg skal ringe og avbestille timen, etter mine skrivierier. Jeg kan ikke stoppe denne prosessen nå, selv om kneet har kniver i seg innimellom. Nå satser jeg alt på et kort og det er vektreduksjon som gjelder.

Jeg var på flyt og pilates i morges. Det gir mer enn du aner. Det er en bra blandingstime, for meg som er så stor og det er pust for alle pengene. Trivdes. Jeg dro på polet og handlet inn vin. Jeg tenkte å ta meg noen glass i kveld i lag med en salat og en pizza. Min bonussønn nr.2 kommer hit og et tantebarn som er flyttet til byen. Vi skal ha en fin avslutning på uken eller en bra start på helgen, alt etter som du ser det.

Men nå er inspirasjonen stor, starter Herbalife i morgen. Kom igjen Betty! Nå skal du lykkes. Jeg kjenner at jeg har fått trening i å si nei. Nei til det som ikke passer. Jeg fikk en invitasjon om å drikke vin i gaten i går, og det var ikke ubehagelig å si nei og jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe. Noen naboer på baksiden satt og drakk øl, og jeg vinket høflig til de. Det er ikke viktig i det hele tatt, og det frister heller ikke. Da vet jeg at prosessen er viktig nok. Jeg fikk enkaffeinvitasjon her en dag, takket nei til den også. Jeg er ingen ’small talker’ rundt et kaffe bord, noen ganger, men sjelden er det i orden. Jeg kan like å gå på STOLT og drikke kaffe, men det er et prosjekt. Ut og møte kulturlivet. Det har jeg lagt igjen mine spor, så der er det fint å komme.

Jeg var innom min gamle norsk lærer i går og nå vil han ha et utkast. Det er kjempenifst å skrive bok, det er noe helt annet enn bloggonani. Det krever en annen affære. Tidsmessig riktig og en historie skal fenge. Kanksj det er redselen min for å lykkes igjen? Ikke vet jeg, men jeg har en histoie (kanskje det blir flere) å fortelle verden.

En hel dag foran meg. En varm dag, så airkondittoren går på full spiker. Nå har jeg sittet i ro noen minutter, og sortert tanker. Så nå er det bevegelse fremover.

Ha en fortreffelig fredag, 11. august 2006 Betty

Fullkommen Fredagsrompe 9

Den står for seg sjøl. Enjoy it!Takk til eier av denne rompen og alle andre bidragere til fredagsrompen!

96,6 kilo

Yes. 0,8 kilo ned fra i går. Det merkes psykisk i hvert fall. Jeg har fått så nok av stor kropp. Jeg tenker veldig ofte for meg selv: ”Hvordan greide jeg å bli så svær?”. Men det er rett og slett ingen sak, det er bare å slippe opp alle slusene og slutte med trim. Også glemmer jeg at jeg har vært alvorlig sjuk, og det året med behandling etter kreften, satt meg fullstendig ut.

Jeg må tilgi meg sjøl hele tiden. Som om jeg kunne rå over det hele. Men ’det’ året kunne jeg ikke det. Disse tankene dukker opp igjen, når jeg går inn i denne kropp prosessen. Kroppen min levde totalt sitt eget liv, med helvetes mye smerter som følge av cellegiften og strålingen. Og jeg spiste på kvalme, på tristhet, for beskyttelse, for det meste. Jeg satt bare og ventet på at hver dag skulle gå over. For jeg visste at det skulle bli bedre.

Det er ikke helt sant. Jeg arbeidet mye med meg sjøl psykisk, hos en psykriater og en psykolog. På den måten ble ’det’ året, det mest lærerike året av de alle. Jeg ble satt ut, tvunget til å sette meg ned, kjenne etter, tenke etter, hva vil jeg med livet mitt? Jeg tenkte: ”hvis jeg har et år igjen å leve, hva ville jeg prioritert? Hvem ville jeg prioritert?” Så fant jeg ut at det var mulig å praktisere denne tanken, selv om jeg skulle leve evig.

Nå lever jeg sterkt hver dag! Tilstede! Jeg må arbeide noen ganger med å ikke drømme meg bort. Drømmer er fine å hvile seg på, men livet foregår akkurat her og nå og igjennom det du skaper blir fremtiden til.

Jeg venter veldig på at julenissen skal komme fra Jøa med Herbalife produktene. Jeg trenger en ’kick off’ start. Jeg trenger mengde begrensninger og jeg trenger at det virker. Du kan si at Grethe Roede er nok et lurt alternativ i så henseende, men jeg ble drit lei av å sitte i gruppe og snakke om disse 0,2 ned eller kanskje 0,8. Dessuten har jeg ikke møtt en eneste en som ikke har lagt på seg etter et Roede kurs. De har slikt oppfølgingskurs, men det duger ikke helt. Det er livsstilsendring overvektige damer på 40 år trenger. Vi har brukt mange år på å befeste ’dårlige’ vaner og trenger mange år på opprydningen.

Jeg får så klart en utfordring etter Herbalife produktene også, men prosessen er i gang og jeg har hun ernæringsberten som støtteapperat. På kursene til Roede hadde jeg tilmålte 2 minutter til å snakke på om mitt, og det holder simpelthen ikke for meg. Dessuten satt jeg å bekket opp 10 andre damer, som hadde sine egne stengsler, forsvar og uvaner. Det minnet meg om å være på jobb, og da skal jeg ha betalt for det. For motivere andre, få andre til å leve og tro på seg selv, det kan jeg!

Nå skal jeg bruke all den kunnskapen til eget formål. For det er ikke det samme. De fleste barnevernspedagoger (en av mine titler) er veldig god på andres barn, men nødvendigvis ikke så god på egne. Det blir mye kasting av stein i glasshus.

Jeg baker mitt brød. Jeg drikker min morgen kaffe. Alltid med en viss type kopp. Etter kl. 12:00 er det koppeskifte. Jeg fikk koppene i 40 års gave av mine naboer. Plukket ut selv. Jeg har helt bestemte ideer om i hvilken kopp kaffen skal i, og til hvilken tid kaffekoppen fungerer. Det samme er med bestikk. Det skal være godt å ta på og da fungerer New York stålbestikk. Estetisk, og innbydende. Jeg har bare noen få av hver, men det er alltid de jeg bruker.

Hvis jeg drikker rødvin, skifter jeg glass hvis jeg skal ha glass nummer to. Jeg praktiserer ikke disse sære vanene ute blant folk, men hjemme gjør jeg som jeg vil. Jeg eier bare et hvitvinsglass og IKEA rødvinsglass. Jeg har ikke truffet på et glass som har gitt meg det en kopp gir.

Nå begynner dette å minne om skrivetrening igjen og da kan jeg finne på noe annet, for det får jeg nok av for tiden. Jeg tar det med ro i dag. Aircondition går på full spiker på kjøkkenet. Det er en slik varm dag igjen og det liker jeg ikke helt. Jeg skal selvsagt ut og gå (jeg gikk lang tur i går kveld) og så skal jeg øvesynge. Best å ta når naboene er på jobb.

Jeg gleder meg til å legge ut rompebilde nr.9 i kveld. Den står for seg selv.

Lev vel,
Betty

Folkens!

97,4 kilo

viste vekten i dag og det er opp 1,2 kilo. Klokken var 06:00 om morgenen og jeg var på vei opp til spinning på SATS. Jeg la meg umiddelbart ned på sengen og ”den indre kritikeren” kom dundrende tilbake. Den andre meg, som jeg har satt av bussen, den som alltid kritiserer meg og sier at jeg ikke er ”god nok”. At jeg ikke får til eller: ”Der ser du! Det er ikke noen vits i”.

Innen for 2 minutt (utrolig hva tankene rekker) tenkte jeg også at dette kan jeg aldri skrive på bloggen. Men det kan jeg. Det er akkurat det jeg skal gjøre, for lar jeg det være, har jeg det gående, med miksing og triksing med tall og pynting på min sannhet. Jeg hadde håpt at vekten viste det samme, eller litt ned, for det er det som inspirer til ny giv.

Noen vil si at å se på vekt er helt feil fokus. Det kan så være. Jeg har gått mine runder i denne verden, men vet hva jeg likevel gjør når det er min tur til å gå runden igjen. Jeg ser på tallene. Så dette må jeg tåle, hvis jeg velger å veie meg hver dag. Det er en årsak til at de på Grethe Roede kurs sier vei deg en gang i uken, det vet jeg. Men enhver person som vil ned i vekt veier seg i hvert fall en gang om dagen. Det kan være artig å se hvordan det varierer også.

Jeg reiste meg opp 06:15. Når tankene tar ”den indre kritiker” veien, er det bare å komme i gang. Klippe tanken. En snedig observasjon er at bildene som dukker opp i hodet er av mennesker som har kritisert meg gjennom livet. For en eller annen gang lærte vi å være kritiske til oss selv, og ikke synes godt om oss sjøl. Tankene er ikke tatt ut fra intet. Vi har lært oss å være sjølkritiske i sosialiseringsprosesser vi har vært i livet. Å være kritisk til seg selv er en ferdighet, som det er sjelden gunstig å praktisere.



Jeg dro på SATS og svettet meg igjennom. Formen er dritdårlig, men jeg gjør det. Jeg sov bare 4 timer i natt. Jeg blir speedet av denne endringen. Jeg leste bok og spiste en skive + varmet en kopp med suppe. Magen skrek, så det var intet annet å gjøre. Det edruelige og sunne gir, men energien må stuktureres. Og tankene om å lykkes, skremmer meg mer enn jeg liker å fortelle.

Men sånn er det, jeg har fått utdelt en kraft og noen livsoppgaver og jeg har et ansvar for å lykkes. Jeg må lykkes for meg, hvis mine barn skal kunne lykkes med seg. Jeg må se og kjenne på redselen for å kunne gå videre. Jeg må tøre å elske dette livet og være tilstede i det, for jeg har så mye jeg vil gjøre.

Etter kreften har jeg ikke vært deppa en dag. Det har kreften endret. Den stjal mye kraft av meg, men livet gav mye tilbake. Ennå er jeg ikke 100%, da ville jeg vært i arbeid. Så til de som tror at 1 år sykemeldt er det samme som et år med svangerskapspermisjon, forstår ikke. Ingen kan forstå hvilken jobb det er å finne tilbake til ”det normale”, før de har vært sjuke sjøl. Og det er ikke en forkjølelse vi snakker om heller.

Og jeg sier det igjen, jeg skal prøve å aldri fordømme et menneske mer, som er tjukk eller sykemeldt eller ufør. Det beste er å være rik og frisk. Det neste er å være i arbeid. Men strever man med seg sjøl, så krever det kapasitet og da er ’det’ den viktigste jobben å gjøre. Vi kan ikke hjelpe andre, hvis vi ikke kan hjelpe oss sjøl. Bra nok for andre, hvis vi ikke er bra nok for oss sjøl? Det rimer ikke.

Det er alltid en årsak til at noen er tjukk. Det er også en årsak til at noen er tynne, eller at noen er ved trivselsvekt. Det ligger i ens egen historie. Ulike måter å beskytte oss på, ulike måter å takle livet. Jada, jeg tror gjerne de som sier at det er greit med 10 +, så lenge helsa ikke skranter. Men grunnen til 10 +, er fremdeles et resultat av hvordan en lever.

Du kan tro mine ord, når jeg sier at de som er slanke, ofte har andre ting å bære på. Og for noen koster det noe vanvittig å holde seg der. De trener livshiten av seg, eller ofrer masse goder. Det er bare så innmari viktig for dem og det er et valg det også. Så var det igjen det med fokus: Hvis det er det viktigste i livet, så tar det opp mye kapasitet. Men jeg skal ikke si noe jeg, som sitter her overvektig og taster på tagenter. Hvis jeg skal ha sjanse til å gå ned 30 kilo i vekt og holde meg på 70 kilo, må jeg ha fokus på mat og trim hele livet ut. Det nytter ikke å skli mer enn en gang i uken og det nytter ikke å spise når jeg er sliten eller kjenner ubehag.

Jeg har ennå mye å lære.

Nå gleder jeg meg innmari til klærene slakker og hva minus kilo gir. For jeg føler meg fin, så det er ikke den jeg venter på. Jeg arbeider for en bedre helse. Men jeg ser at oppgaven ligger veldig i å lære meg å stukturere energi, og tåle å være i lyset. Tåle og synes godt om meg sjøl og kjempe mot skammen og ”den indre kritikeren” som sitter i hvert gram jeg har samlet.

Nå er det morgen. Guttene har stått opp. Bernt og Ruben har dratt. Jeg skal bake. Jeg måtte bare dele disse tanker først.

Grip dagen,
Betty

Feit og Sterk Tirsdag

Kor i himmelens navn blir dagene av, de flyr jo som noen raketter. Skjønner ikke hvordan dere som er i jobb, får tid til å brette tøy og vaske gulver. Vi har løst det siste med vaskehjelp, en dame fra Thailand, som er flittig. Hun betaler på skolegang til sønnen på 16 år, som bor der og hun livnærer mora. Ikke samme velferdssytem der gitt.

Men dagen i dag var sterk og den var fin. Tiden går ikke, den kommer! Ennå er det sommer, uten den intense varmen.

Jeg har allerede mer energi. 3, nesten 4 kilo er borte fra kroppen. Det merkes. Nå er det baaare 27 igjen. Her gjelder det å holde fokus. På fredag får jeg Herbalife greiene, så da starter det enda mer. Fredag kommer min bonussønn den 2. her og vi skal ha en god avslutning på uken.

Jeg har glemt å kommentere at vi traff Trude sine foreldre. Det var bare så hyggelig. Skikkelige spreke folk, men som faren sa: ”om vi skal møtes mer, er ikke opp til oss”. Så tiden får vise.

Jeg har vært hos hun ernæringsberten og veid meg der, samt målt blodtrykk. Sistnevnte var veldig bra, vekten var selvsagt som jeg visste. Jeg forholder meg til en vekt på bloggen. Hun støttet meg i å ta en herbalife kur på 8 uker. Da blir det full spiker. Jeg skal til henne igjen om 2 uker. Hos henne prater vi om kropp, og om vekt, om å te seg og kle seg og greier. Ganske så mange prosesser når livsstil skal endres.

Her i heimen er tirsdag en pannekake dag og jeg elsker jo selvfølgelig slike feite greier. Jeg tok kesam i stedet for rømme, og en grønnsakssuppe i stedet for ertersuppe. Det fungerte bra. Bare 2 pannekaker og litt flesk. Neste uke må jeg lage en enda strammere plan. Nå skal kiloene få nedgangstider.

Turen er gått, men puppen er ennå ikke funnet. De silikonpuppene koster 1850,- kroner. De får jeg dekket av trygdekontor, men jeg prøver å ikke sluke for mye av den kassen. Når damer vokser fra eller taper vekt, sendes brukte pupper til Romania. Hvorfor akkurat Romania, vet jeg ikke, for det er jo tusen steder i verden de ikke har samme muligheter som oss. Men de går i hvert fall til damer som ikke får slikt dekt av statskassen.
Jeg har selvsagt bakt brød. Jeg solgte et i går og de eldste gutta skal selge 2 i dag. De må ha noen oppgaver her i heimen, som bidrar til familien. Ellers blir det mye ’game kube’ og data, men pytt det får gå. De har vært ute hele sommeren.

Nå har jeg en bok på do, en bok oppe med sengen og en på stuen. Så skal jeg øvesynge litt etterpå og legge meg grasalt tidlig.

Til dere som følger med, må dere leve og blomstre.

God kveld,
Betty

96,2 kilo

viste vekten i morges, helt naken. Joda, et kilo på et døgn, det merkes. Jeg har fokus på mat hele tiden, og spiser ofte. De første 5 kiloene skal gå greit, så begynner utholdenhetsjobben. Men si ikke det, jeg er ganske bestemt nå. Og føler absolutt ikke at jeg går glipp av noen ting, når jeg lar sosiale lag være.

Når jeg har spist 2 brødskiver, er jeg usikker på om jeg har spist de. Jeg er fortsatt like sulten. Jeg må sette meg ned og kjenne etter litt, for å ikke gå på 2 nye. Så gjør jeg det og metthetsfølelsen kommer sigende. Det er mye som spises bare fordi det hele går litt fort. Damer som er raske på hælen som meg, er like raske med å få i seg formye.

Jeg finner fortsatt ikke puppen min, det er et mysterium, for nå har jeg ryddet. Jeg har ofte opplevd dette med sokker, som aldri blir par igjen, men en pupp da gitt. Det var merkelig. Jeg fant badepuppen min, en sånn som kan klistre seg på huden, den er størrelse 6, et hakk bedre enn den i går, så forskjellen er ikke så stor nå.

I dag sov jeg litt lenger for natten var helt på styr. Jeg var sulten, stod opp og spiste en skive, leste, kikket på blogger, vekte Bernt og fikk endelig sove. Det blir gjerne slik når jeg skjerper inn livet.Den skjerpete delen av meg er stor. Min evne til å leve edruelig med meg sjøl er god. Struktur gir styrke, klare tanker og energi. Men jeg blir så vanvittig våken. Jeg kjenner kraften i alt jeg gjør, i stedet for å døyve det med mat og drikke.

Jeg har en evne til å kjenne etter. Jeg kjenner også hvordan andre har det, energien, trykket og deres redsler. Jeg blir redd min egen evne til å kjenne. Ergo, det er ikke mørke jeg er redd, det er lyset. Det er faktisk enklere for meg å velge en sjøldestruktiv vei, fordi den demper min egen personlighet. Der mørke er, kan jeg slippe unna disse ’kjenningene’ mine.

Når jeg er skjerpet kommer ideene, og jeg har 10 000 av dem. Millioner av ting jeg vil gjøre. Det gjelder å holde fast i å tøre og lykkes. Tøre å være i lyset. Det er ikke lenger et spørsmål, det er et krav, jeg må tøre å leve. Jeg må tøre å være i lyset.

Jeg tror jeg har funnet engelen min, erkeengelen Mikael. Det er den ene av to som er nevnt i Bibelen. Engelen sloss mot det onde. Det finnes også en skulptur av denne engelen på Domkirken. Jeg skal gå dit, om en tid, og ta et bilde. Jeg har gått bort fra at tattoo engelen min skal være en kvinne. Dessuten er det flest menn som har vært med i mine endringsprosesser i livet. I går da jeg var ute og gikk var jeg innom graven til psykologen min, Arnfinn, der stod jeg og gråt litt. Da husker jeg alle de gode samtalene våre og hans evne til å tro på meg og på livet. Han er en engel nå.

Jeg stoler ikke like mye på damer. ”Brent barn frykter”. Vi styrer mye med indirekte meldinger og sladrer mer enn vi aner. Som gammelt bandmedlem gjennom ørten år, så er gutta mer reinhårige enn som så, i hvert fall de som ikke er styrt av damer.

Nå er kl. snart 12:00, gutta og jeg skal ut og kjøpe jordbær og så skal jeg ut og gå. Det skal bli en velsignelse å bli kvitt kilo. Pusten er ikke bra, så kroppen jobber mer enn den fortjener.

Ha en god dag dere,
Betty