Det Damper!

Jeg gikk inn i dampbadstuen i dag, to unge mann satt der fra før av. Jeg ville valgt den tørre badstuen egentlig, men den var ute av drift. Jeg la meg ned tvert, bedre å ligge, i stedet for å sitte og stirre. Jeg hørte ”skrasje-lyder” og tenkte mitt, men selvfølgelig det er jo lov å klø seg.

Så forsvant jeg inn i hodet mitt, for å lære meg å puste i all den dampen. Etter en stund gikk han ene ut og jeg ble bråvekket av han andre: ”Er ikke du hun der Betty`en?” ”Joda, det stemmer det”, svarte jeg og skjønte at klangen var ikke noe å holde en samtale i. ”Husker du meg da?” ”Eeeee, nei, gi meg et hint”, og han nevnte en annen felles bekjent. ”Ok”, sa jeg, ”javel ja” og jeg var like på bærtur. Han så ut som en sånn gladkristen gutt og vi ble stille. Så tenkte jeg skal jeg si noe om at kroppen min er stor, eller at jeg nettop har hatt kreft eller skal jeg klare å gi faen. Jeg valgte det siste.

Han fortsatte etter en stund:”Jeg har sett 16 ufoer”, og så gliste han brett. Jeg tok meg i å tenke at fyren er sprøyte gal (men det samme sa John Arvid til meg etter konserten på fredag). ”Jeg har hatt kontakter med andre planeter og dette skal jeg lage et program om”. ”Javel”, sa jeg, for hva skal en si, dette var hans store greie. ”Jeg har hatt en trekant på håndbaken, som viste meg signaler”, fortsette han. ”Hvem deler du dette med da? Folk sier vel stort sett at du er blitt gærn”, prøvde jeg. ”Ja, det gjør de”, så gliste han med dette selvsikre kristne smilet. ”Men jeg prater med de på planetene”.

”Ja, det er mye å bruke livet sitt på”. Han hørte ikke hva jeg sa og kom helt opp i meg, og ropte: ”Hva sa du?”Jeg skvatt til og tenkte: Joda, du er sprø nok. Men jeg tror øynene mine fikk han til å rygge kjapt tilbake. ”Unnskyld”, sa han, ”jeg hørte ikke hva du sa, og jeg svarte et eller annet. Så greide jeg ikke mer, det ble for tett. Han følgte meg ut og jeg ønsket han lykke til med prosjektet.

Han var på en helt annen planet. Hvis jeg hadde delt noe om det jeg driver med, ville han antagelig syntes at det hadde vært helt bortkastet.

Jeg svømte 26 lengder og tenkte igjennom dagen. Finpussing på mitt foredrag for kreftforeningen. I dag ble jeg opptatt av hvor enkelt det har vært for mine barn å spørre om kreft og om døden, men hvor lite vi voksne er i stand til å ta tak i det samme tema.

Er du redd, mamma?
Mamma, har du tenkt å dø?
Kan kreft arves?
Er du mer syk enn du sier?
Hvorfor har du ikke begynt i jobben?

Hvis vi voksne bare kunne ha lært litt av det der, og skjønt at barn tåler å høre. De vil ha klare tydelige svar. De vil deles med og ikke bli holdt for narr. De får svar. Vi voksne tør ikke spørre. Vi er redd svaret, eller vi vil ikke ha svar. Vi vil egentlig ikke bryes, fordi da må vi forholde oss til eget ståsted i de samme tema.

Det minnet meg om lille julaften alt jeg følte i dag. Jeg var så sjuk og greide ikke å skjule min svakhet. Jeg gråt og var fortvila for det var så masse vondt og ungene strøk kinnet mitt og sa:”Stakkars, Betty!” Det var grusomt at de måtte se meg sånn, men samtidig, sånn var livet da! De fikk gitt meg noe omsorg og jeg sa: Tusen takk! Jeg blir bra! Bare vent å se!

For det er det som er sant! Jeg lyver jo ikke. De tok knekken på kreften denne runden, om det blir noe mer, vet jeg ingenting om. Det er like sikkert, som at du ikke vet noe om det i ditt liv. Ingen har papir på morgendagen og det farligste jeg gjør, er å kjøre motorsykkel. Men jeg tror at gevinsten av å snakke masse om redslene våre, gjør slik at sårene gror og redslene blir til styrke med tiden. Jeg tør ikke tenke på om vi skulle gått rundt her som noen verkebyller hele gjengen, med masse uforløste følelser, som størknet på innsiden.

Når jeg har gått igjennom foredraget kjenner jeg: Jo, dette gir mening. Jeg gjør det like mye for meg selv, som for andre. Jeg snakker om verdier og det å leve i dag og etterpå kjenner jeg at: Jo, det gjør jeg! Jeg kan bidra med at andre kan forstå hva som er ”rett hjelp” til den syke. Jeg kan formidle noe om nødvendigheten om å tenke: En hel familie, når en blir kreftsyk. Barna er de som har hatt det jævligst, for de ble redd for å miste det viktigste i sitt liv, en de er avhengig av, det er større og verre enn å miste livet som voksen.

Så var det alle redslene til Bernt, hvor i all verden skulle han kanalisere sin fortvilelse og sin sorg over å ha en kone som ble syk. Det var jo ikke sånn det skulle være. Samtidig så møtte han også på, alle tankene om at vi er dødelig og livet er her og nå. Det skal noe til å få alt dette til å harmonere.

Kampen om tiden, kampen med tiden, kampen mot kreften, kampen for kreftene, kampen for å holde fast i hverandre. Være til støtte når en føler seg svak er faen en utfordring større enn kreften.

Så her har vi en stor smafunnsoppgave! Opplysning!

Det var aritg å få responser på foredrag og jeg gleder meg til å gjøre en innsats for saken og i lag med alle de nye menneskene jeg møter. Jeg har lest igjennom KK intervjuet i dag, så når det er på trykk, så er det godkjent av meg. Det er greit å gjøre det med ukeblad, for de har litt sånn rar journalistikk, men det ble ganske bra. Det kommer i oktober.

Men nå skal jeg ta et tak med innbinding av 16 bøker (ikke ufoer) og lagge meg ganske snart.

Det var deilig å komme i gang med svømmingen. Guttene er drilla i kursene fra før, men de blir jo bare bedre. Et artig geskjeft.

God kveld,
Betty